Leksjon 15
Jesus Kristus innstiftet nadverden
Innledning
I “Den levende Kristus: Apostlenes vitnesbyrd” står det: “[Jesus Kristus] “innstiftet nadverden som en påminnelse om sitt store sonoffer” (Ensign eller Liahona, april 2000, 2). Når vi tar del i nadverden, blir vi påminnet om at Frelseren blødde fra hver pore og døde for oss. Vi fornyer også våre pakter med Herren.
Bakgrunnsstoff
-
Dallin H. Oaks, “Nadverdsmøtet og nadverden,” Ensign eller Liahona, nov. 2008, 17–20.
-
Jeffrey R. Holland, “Gjør dette til minne om meg,” Lys over Norge, jan. 1996, 67.
Undervisningsforslag
Matteus 26:26–28; Lukas 22:15
Jesus Kristus opprettet en ny pakt
Vis det tilhørende bildet eller et annet bilde av det siste måltid, og be en elev forklare hvilken hendelse bildet skildrer:
Spør elevene:
-
Hva ville du føle hvis Frelseren selv forberedte, velsignet og ga deg nadverden?
Be en elev lese Lukas 22:15 høyt. Be klassen overveie i løpet leksjonen hvorfor Frelseren ønsket å tilbringe påsken sammen med sine apostler.
Be en elev lese Matteus 26:26-28 høyt mens klassen følger med. Definer ordet testamente ved å forklare at det er oversatt fra et gresk ord som betyr “pakt” (du kan gjerne foreslå at elevene skriver denne definisjonen i margen i Skriftene). Drøft følgende spørsmål:
-
Hvis Jesus innstiftet et nytt testamente, eller en ny pakt, hvilken pakt skulle den erstatte?
Følgende informasjon vil gi bakgrunn eller sammenheng som vil være nyttig for samtalen: I oldtiden, da Jehova inngikk pakt med Israels barn, lærte Moses dem Jehovas ord, og folket sluttet en pakt om å adlyde disse ordene. Så ofret Moses et dyr, tok blod fra dyret og stenket det på folket og sa: “Se, dette er paktens blod, den pakt som Herren oppretter med dere.” (Se 2 Mosebok 24:3–8.) Jesus hentydet til Moses uttalelse da han sa at han skulle opprette en ny pakt med Guds barn ved å utgyte sitt blod (akkurat slik stenkningen av dyreblod symboliserte at Israels barn inngikk den gamle pakt med Jehova). Da Jesus ga kalken med vin til sine apostler, markerte han oppfyllelsen av den gamle pakt og opprettelsen av den nye (se Hebreerne 9:12–15). Moseloven (den gamle pakt) var på mange måter en stor profeti om Messias. Jesus Kristus var oppfyllelsen av denne profetien (se 2 Nephi 11:4; Jakobs bok 4:5; Alma 34:13–14), særlig i den forstand at han oppnådde det endelige målet med denne loven ved sitt sonoffer.
-
Hva retter ofringen av blod i både den gamle og den nye pakt vår oppmerksomhet mot? (Jesu Kristi forsoning og utgytelsen av hans blod til forlatelse for våre synder.)
Vis følgende uttalelse av eldste Dallin H. Oaks i De tolv apostlers quorum, og be en elev lese den høyt:
“Nadverden er den ordinans som erstattet blodofrene og brennofrene som tilhørte Moseloven, og med den fulgte Frelserens løfte: ‘Og den som kommer til meg med et sønderknust hjerte og en angrende ånd, ham vil jeg døpe med ild og med Den Hellige Ånd’ (3 Nephi 9:20)” (“Nadverdsmøtet og nadverden,” Ensign eller Liahona, nov. 2008, 19).
-
Hvordan vil dere sammenfatte sannhetene om det siste måltid som vi har drøftet så langt? (Når elevene svarer, kan du understreke at Jesus Kristus oppfylte den gamle pakt, og han opprettet den nye pakt ved nadverden.)
Lukas 22:14–20; 3 Nephi 18:7, 11
Nadverden hjelper oss å minnes Frelseren
La elevene gå sammen to og to. Be hvert par lese Lukas 22:19–20 og 3 Nephi 18:7, 11. Be dem finne en annen grunn (i tillegg til å opprette en ny pakt) til at Frelseren innstiftet nadverden. Drøft følgende spørsmål:
-
Hvilken grunn ga Frelseren til å innstifte nadverden? (Elevene skulle nevne følgende sannhet: Når vi tar del i nadverden, skulle vi minnes Frelseren.)
-
Hvorfor er det viktig at vi gjør en innsats for å minnes Frelseren når vi tar del i nadverden?
-
Hvis vi ikke minnes Frelseren og det han har gjort for oss, hvilken betydning har nadverden?
Vurder å gi hver elev en kopi av det tilhørende utdelingsarket, som inneholder deler av en tale av eldste Jeffrey R. Holland i De tolv apostlers quorum. Be elevene lese utdelingsarket hver for seg. Når elevene har fått tilstrekkelig tid, kan dere ta opp følgende spørsmål:
-
Hvilke råd ville dere gi noen som strever med å fokusere på Frelseren og hans offer under forrettelsen av nadverden? (Når elevene svarer, kan du gjerne påpeke at når vi ser etter anledninger til å tenke på Frelserens liv og virke i løpet av uken, vil det bli lettere for oss å fokusere på ham under forrettelsen av nadverden på søndag.)
-
Hvilke velsignelser har du følt når du har prøvd å minnes Frelseren og hans forsoning under nadverden?
1 Korinterbrev 11:27–30; 3 Nephi 18:28–29; 20:8–9
Verdig deltagelse i nadverden fornyer våre pakter
Be elevene lese og sammenligne 1 Korinterbrev 11:27–30 og 3 Nephi 18:28–29; 20:8–9 hver for seg. Be dem finne en advarsel som er gitt om nadverden. Spør deretter:
-
Hvorfor er det uklokt å ta del i nadverden uverdig?
Det kan være nyttig å presentere følgende uttalelse av eldste John H. Groberg i De sytti, som forklarte hva det vil si å ta verdig del i nadverden:
“Hvis vi ønsker å forbedre oss (dvs. å omvende oss) og ikke er underlagt restriksjoner fra prestedømmet, da er vi, etter min mening, verdige. Men hvis vi ikke har noe ønske om å forbedre oss, hvis vi ikke har til hensikt å følge Åndens veiledning, må vi spørre: Er vi verdige til å ta del i nadverden, eller spotter vi selve hensikten med nadverden, som er at den skal virke som en katalysator for personlig omvendelse og forbedring?” (“The Beauty and Importance of the Sacrament,” Ensign, mai 1989, 38).
-
Hva er velsignelsene for dem som deltar verdig? (se 3 Nephi 20:8–9). (Sørg for at elevene forstår at hvis vi tar del i nadverden med ydmykhet og en angrende ånd, kan vi få forlatelse for synder, akkurat slik vi gjorde da vi ble døpt.)
Vis følgende uttalelse av eldste Dallin H. Oaks i De tolv apostlers quorum, og be en elev lese den høyt:
“Uten et middel til ytterligere rensing etter dåpen er vi alle fortapt med hensyn til det åndelige. Vi kan ikke ha Den hellige ånd som vår ledsager, og ved den endelige dom ville vi måtte ‘vises bort for evig’ (1 Nephi 10:21). Hvor takknemlige vi er for at Herren har sørget for en måte hvorved hvert døpt medlem av hans kirke med jevne mellomrom kan bli renset fra syndens urenhet. Nadverden er en vesentlig del av denne prosessen” (“Det aronske prestedømme og nadverden,” Liahona, jan. 1999, 43).
-
Hva sier eldste Oaks om hvorfor nadverden er slik en avgjørende ordinans i evangeliet?
Presenter også denne uttalelsen av eldste Oaks:
“Vi er befalt å omvende oss fra våre synder og komme til Herren med et sønderknust hjerte og en angrende ånd, og ta del i nadverden i overensstemmelse med dens pakter. Når vi fornyer våre dåpspakter på denne måten, fornyer Herren den rensende virkningen av vår dåp. På denne måten blir vi gjort rene og kan alltid ha hans Ånd hos oss. Hvor viktig dette er kommer tydelig frem i Herrens befaling om at vi skal ta nadverden hver søndag (se L&p 59:8–9)” (“Det aronske prestedømme og nadverden,” Liahona, jan. 1999, 43).
Du kan gjerne forklare at når vi verdig tar del i nadverden, “fornyer vi alle pakter vi har inngått med Herren” (Delbert L. Stapley, i Conference Report, okt. 1965, 14; uthevelse tilføyd; se også L. Tom Perry, “Når vi nå tar nadverden,” Ensign eller Liahona, mai 2006, 41).
Be elevene lese Lukas 22:15. Spør deretter:
-
Om noen spurte dere hvorfor dere tror at Jesus så gjerne ville tilbringe påsken sammen med sine apostler, hvordan ville dere svare? Hvilket vitnesbyrd ville dere bære?
Bær vitnesbyrd om at når vi minnes Jesus Kristus og hans sonoffer, og når vi verdig tar del i nadverden, fornyer vi våre pakter med Gud. Oppfordre elevene til å grunne på hvordan de hver for seg kan ofre et “sønderknust hjerte og en angrende ånd” når de tar del i nadverden. Utfordre dem til å gjøre nadverdens ordinans til en regelmessig åndelig opplevelse.
Elevenes leseoppdrag
-
Matteus 26:26–28; Lukas 22:17–20; 1 Korinterbrev 11:27–30; 3 Nephi 18:1–11, 28–29; 20:8–9; Lære og pakter 20:75–79.
-
Dallin H. Oaks, “Nadverdsmøtet og nadverden,” Ensign eller Liahona, nov. 2008, 17–20.
Utdrag fra Jeffrey R. Holland, “Gjør dette til minne om meg”
“Hvis det å minnes er den viktigste oppgaven vi har, hva fremkalles så i minnet når disse enkle og dyrebare symbolene bæres frem for oss?
Vi kan tenke på Frelserens førjordiske liv og alt vi vet han gjorde som den store Jehova, Skaperen av himmel og jord og alt som i dem er. Vi kan huske at han selv i det store råd i himmelen elsket oss og var vidunderlig sterk, og at vi også der seiret ved Kristi kraft og vår tro på Lammets blod (se Åpenbaringen 12:10–11).
Vi kan huske det enkle og store i hans jordiske fødsel …
Vi kan huske Kristi mirakler og hans læresetninger, hans helbredelser og hans hjelp. Vi kan huske at han ga syn til de blinde, hørsel til de døve og bevegelighet til de lamme, vanføre og svakelige. Så, på de dagene da vi føler at vår fremgang har stoppet opp, eller våre gleder og vårt perspektiv har blitt svekket, kan vi streve fremover med standhaftighet i Kristus …
Vi kan huske at selv om Frelseren var gitt en så høytidelig oppgave, fant han glede i å leve, han var glad i mennesker, og ba sine disipler være ved godt mot. Han sa at vi skulle være like begeistret for evangeliet som om vi hadde funnet en stor skatt, en kostelig perle, rett ved vår egen dørstokk …
Vi kan huske at Kristus kalte sine disipler venner …
Vi kan – og bør – minnes de fantastiske velsignelser vi har mottatt, og at ‘alt som er godt, kommer fra Kristus’ (Moroni 7:24) …
Enkelte dager vil vi ha grunn til å huske den nedlatende behandling han ble utsatt for, at han ble forkastet og måtte utholde stor urettferdighet. Når også vi kommer ut for noe av dette i livet, kan vi minnes at Kristus også ble plaget på alle vis, men han lot seg ikke fortvile; rådvill kanskje, men ikke rådløs, forfulgt, men ikke forlatt, slått ned, men ikke utslått (se 2 Korinterbrev 4:8–9).
Vi kan minnes at Jesus måtte stige ned under alle ting før han kunne fare opp til det høye, og at han led smerter, motgang og fristelser av alle slag så han kunne bli full av barmhjertighet og vite hvordan han kunne hjelpe sitt folk i deres skrøpeligheter (se L&p 88:6; Alma 7:11–12).
For dem som vakler eller faller, er han på pletten for å gi støtte og styrke. Til slutt er han der for å frelse oss, og han ga sitt liv for alt dette …
Alt dette kan vi minnes når en knelende ung prest innbyr oss til alltid å minnes Kristus” (Lys over Norge, jan. 1995, 67).