Vokt dere for den andre fristelsen
Ikke gjem dere for dem som vil være glad i og støtte dere. Løp heller til dem.
For et par år siden, da jeg fylte 12, ble jeg invitert til min første overnattingsleir for Det aronske prestedømmes quorum. Dette var en etterlengtet invitasjon ettersom min far var en quorumsleder og ofte dro på campingtur med guttene i menigheten mens jeg ble etterlatt hjemme.
Da dagen kom, var jeg spent. Og jeg må innrømme at jeg desperat ønsket å passe inn blant de eldre guttene. Jeg var fast bestemt på å vise at jeg hørte til. I denne innsatsen, varte det ikke lenge før jeg ble prøvet for å se om jeg ville spille med og være en del av gruppen.
Min tildelte oppgave var å skaffe min fars bilnøkler slik at vi kunne gjøre lederne et pek. Jeg husker ikke nøyaktig hva jeg sa for å overbevise far, men jeg løp snart til guttegjengen med nøkler i hånden, stolt over det jeg hadde utrettet.
Så kom neste oppgave. Jeg skulle låse opp bildøren og kile en pinne mellom førerseteryggen og bilhornet. Og jeg skulle låse døren slik at hornet skulle gjalle ut i kvelden uten noen måte å få tilgang til bilen for å fjerne den enkle innretningen.
Det er her historien blir smertelig pinlig for meg. Så snart jeg hadde festet pinnen på plass, låste jeg døren og løp så fort jeg kunne for å gjemme meg i buskene i nærheten. Da jeg bøyde meg ned på bakken, kjente jeg en brennende smerte. I mørket og i min hast hadde jeg satt meg på en stikkende fikenkaktus.
Mine smerteskrik ble overdøvet av det gjallende hornet, og jeg hadde ingen annen mulighet enn forsiktig å humpe tilbake til bilen, bekjenne mine “synder” og søke grunnleggende og pinlig medisinsk hjelp.
Resten av den natten lå jeg på magen i et telt mens min far, ved hjelp av tang, fjernet kaktuspiggene fra min … vel, la meg bare si at jeg ikke satt komfortabelt i flere dager etterpå.
Jeg har reflektert over denne hendelsen mange ganger. Jeg kan nå le av min ungdoms dårskap, selv om noen underliggende prinsipper har blitt tydelige for meg.
Mange mønstre i menneskelig adferd synes å være vanlige i det naturlige menneske – ønsket om å passe inn, ønsket om å vise at man duger, frykten for å gå glipp av noe og det tvingende behovet for å skjule seg slik at vi unngår konsekvenser. Det er denne siste adferden jeg vil fokusere på i dag – å gjemme oss etter at vi har gjort noe vi ikke burde.
Jeg setter ikke likhetstegn mellom min barnslige skøyerstrek og alvorlig synd, men vi kan trekke noen paralleller som kan vise seg nyttige når vi blir prøvet i vårt jordiske opphold.
I Edens hage hadde Adam og Eva idylliske omstendigheter – rikelig med mat, hagens uforlignelige skjønnhet – ikke bare en vakker hage, men en hage uten hverken ugress eller fikenkaktuser.
Vi vet imidlertid også at hagelivet begrenset deres nødvendige progresjon. Hagen var ikke et endelig mål, men en prøve, den første av mange, som skulle bevise, forberede og tillate dem å gå videre til sitt endelige bestemmelsessted – å vende tilbake til Faderens og Sønnens nærhet.
Dere husker at det var motsetning i hagen. Lucifer fikk lov til å prøve Adam og Eva. Han fristet først Adam til å spise av treet til kunnskap om godt og ondt. Adam husket budet om ikke å spise av det, og sto imot. Så kom salige Eva, som valgte å spise av frukten og overbeviste Adam om å gjøre det samme.
Senere erklærte Adam og Eva at denne avgjørelsen var nødvendig for å oppfylle vår himmelske Faders plan. Men ved å spise av frukten hadde de overtrådt loven – en lov gitt dem direkte fra Faderen. Den resulterende og knusende forståelsen av godt og ondt må ha etterlatt dem i kvaler da de hørte Faderens røst bekjentgjøre at han kom tilbake til hagen. De innså at de var nakne, for de var virkelig uten klær, etter å ha levd i en tilstand av uskyld. Men det som kanskje var enda mer smertefullt enn at de manglet klær i det øyeblikket, var det at de nå ble avslørt for sin overtredelse. De var forsvarsløse og sårbare. De var nakne i enhver betydning av ordet.
Som den opportunist han er, fristet Lucifer, vel vitende om deres avslørte og svekkede tilstand, dem nok en gang – denne gangen til å gjemme seg for Gud.
Denne fristelsen – jeg vil kalle den for den “andre fristelse” – den fristelsen som kan få de største konsekvenser hvis vi gir etter. Det er helt klart optimalt å unngå alle de første fristelsene til å bryte Guds lov, men vi vet at alle vil gi etter for en rekke første fristelser her på jorden. Etter hvert som vi utvikler oss i modenhet og forståelse, håper vi at vår styrke til å unngå de første fristelser stadig vil bli bedre når vi streber etter å bli mer lik vår Frelser Jesus Kristus.
Noen forsøker kanskje å gjemme seg for Gud fordi de ikke ønsker å bli oppdaget eller avslørt, og de føler skam eller skyld. Mange skriftsteder lærer oss imidlertid at det er umulig å gjemme seg for Gud. Jeg vil dele noen få.
Herren underviser Jeremia gjennom følgende spørsmål: “Kan noen gjemme seg på hemmelige steder så jeg ikke kan se ham? sier Herren. Fyller jeg ikke himmelen og jorden?”
Og Job blir undervist:
“For Guds øye vokter på hver manns veier, og han ser alle hans skritt.
Det finnes intet mørke og ingen dødsskygge hvor de som gjør ondt, kan skjule seg.”
Salmisten David utbryter svært poetisk:
“Herre, du ransaker meg og kjenner meg.
Enten jeg sitter eller står opp, så vet du det. Langt bortefra forstår du min tanke …
For det er ikke et ord på min tunge – se, Herre, du vet det alt sammen …
Hvor skal jeg gå fra din Ånd, og hvor skal jeg flykte fra ditt åsyn?
Farer jeg opp til himmelen, så er du der. Og vil jeg rede mitt leie i dødsriket, se, da er du der.”
Nye konvertitter
For dem som nylig har sluttet seg til Jesu Kristi Kirke av Siste Dagers Hellige, kan den andre fristelsen virke spesielt utfordrende. Gjennom dåpen har dere inngått pakt om å påta dere Jesu Kristi navn, som for mange innbefatter en nødvendig endring av livsstil. Det er ikke lett å forandre livsstil. Ofte krever det at dere endrer vaner og praksis og til og med omgang med andre for å ha fremdrift mot deres kjærlige himmelske Fader.
Motstanderen vet at dere kan være sårbare for hans snedige angrep. Han vil få deres tidligere liv, som etterlot dere utilfreds på så mange måter, nå til å virke urealistisk attraktivt. Anklageren, som han kalles i Johannes’ åpenbaring, vil friste dere med tanker som høres slik ut: “Du er ikke sterk nok til å forandre ditt liv. Du klarer ikke dette; du hører ikke hjemme hos disse menneskene; de vil aldri akseptere deg; du er for svak.”
Hvis disse tankene synes å stemme for dere som nylig er plantet på paktens sti, ber vi dere innstendig om ikke å gi akt på anklagerens røst. Vi er glad i dere. Dere klarer det. Vi godtar dere. Og sammen med Frelseren vil dere ha styrke til å gjøre alt. I en tid hvor dere trenger vår kjærlighet og støtte mest, må dere ikke bli lurt til å tro at vi vil avvise dere hvis dere tar et steg tilbake til deres tidligere livsstil. Gjennom Jesu Kristi forsonings makeløse kraft kan dere bli hel igjen. Men hvis dere gjemmer dere for ham og distanserer dere fra deres nyoppdagede trosfellesskap, distanserer dere dere fra selve kilden som kan og vil gi dere styrke til å overvinne.
En god venn av meg, en ny konvertitt, fortalte hvor vanskelig det er å opprettholde tro i isolasjon. Det ligger stor styrke i å bli og forbli en del av et støttende fellesskap – der alle snubler, men utvikler seg mens de velsignes av Frelseren Jesu Kristi kjærlighet.
President Russell M. Nelson har undervist at “å overvinne verden er ikke en hendelse som skjer på en dag eller to. Det skjer gjennom et helt liv når vi gjentatte ganger omfavner Kristi lære. Vi utvikler tro på Jesus Kristus ved å omvende oss daglig og holde pakter som gir oss kraft. Vi holder oss på paktens sti og blir velsignet med åndelig styrke, personlig åpenbaring, økende tro og englers betjening.”
Hvis dere pådrar dere en fysisk skade, vil tilstanden deres forverres og kan bli livstruende hvis dere ikke søker riktig medisinsk tilsyn. Det gjelder også åndelige sår. Men, ubehandlede åndelige sår kan true deres evige frelse. Ikke gjem dere for dem som vil være glad i og støtte dere. Løp heller til dem. Gode biskoper, grenspresidenter og ledere kan hjelpe dere å få tilgang til den helbredende kraften i Jesu Kristi forsoning.
Dere som måtte gjemme dere, vi ber dere innstendig om å komme tilbake. Dere trenger det Jesu Kristi evangelium og forsoning tilbyr, og vi trenger det dere tilbyr. Gud kjenner deres synder. Dere kan ikke gjemme dere for ham. Forson dere med ham.
Som hans hellige må hver enkelt av oss fremme en kultur av tilhørighet i Kirken som er kjærlig, aksepterende og oppmuntrende for alle som ønsker å gå fremover på hans sti.
Vokt dere for denne andre fristelsen! Følg profeters råd både fra fordums og nyere tid, og vit at dere ikke kan gjemme dere for en kjærlig Fader.
Isteden, få tilgang på Jesu Kristi forsonings helbredende kraft. Dette er selve hensikten med vår eksistens – å få et svekket og dødelig legeme som er “utsatt for alle slags skrøpeligheter” og som dessverre vil gi etter for mange første fristelser, å utvikle oss, selv når vi faller for disse fristelsene, og søke guddommelig hjelp etter å ha gjort det, så vi kan bli mer lik vår Frelser og vår Fader i himmelen. Det er hans måte. Det er den eneste måten. Jeg bærer vitnesbyrd om disse sannheter i Jesu Kristi navn. Amen.