Tro mot den pakt våre fedre har elsket

Da jeg besøkte Nashville Tennessee tempel for en evaluering av tempelet, fikk jeg anledning til å gå gjennom det som en del av dette oppdraget, og se over dette vakre Herrens hus. Jeg ble spesielt imponert over maleriet av Mary Wanlass kalt Carry On som hang på veggen på kontoret til vertinnen.

Dette er historien bak maleriet:

“I Missouri i 1862 lovet den 14 år gamle Mary Wanlass sin døende stemor at hun ville sørge for at hennes funksjonshemmede far [og hennes fire mye yngre søsken alle ville komme] seg til Saltsjødalen … Mary kjørte oksene og melkekyrne som trakk vognen som hennes far [var sengeliggende i], og hun tok seg av søsknene … sine. Etter hver dagsreise næret hun familien ved å lete etter spiselige planter, blomster og bær. Hennes eneste kompass var instruksjonen hun hadde fått om å fortsette å reise vestover ‘til skyene blir til fjell.’

De kom til Utah Valley i september, etter å ha reist hele våren og sommeren. Hennes far døde ikke lenge etter at familien slo seg ned i Utah County, hvor Mary senere giftet seg og oppdro sin egen familie.”

Dette er en fantastisk historie om troen og styrken til en 14 år gammel ung kvinne som kan hjelpe hver og en av oss i dag til å “bare fortsette”.

“Just carry on” [Bare fortsett], eller fritt oversatt til mitt morsmål nederlandsk, Gewoon Doorgaan, er også min mor og fars livslange slagord.

Mine foreldre og svigerforeldre er pionerene i vår familie. De har krysset sine egne “sletter”, akkurat som alle dem som kommer inn i Kirken, Herrens hjord, hver dag. Deres historier har lite å gjøre med okser og vogner, men har samme effekt på fremtidige generasjoner.

De tok imot evangeliet og ble døpt i sine unge voksne år. Begge foreldrene mine hadde en vanskelig barndom. Min far vokste opp på øya Java i Indonesia. Under andre verdenskrig ble han tvangsseparert fra sin familie og internert i en konsentrasjonsleir, hvor han hadde usigelige lidelser i ung alder.

Min mor vokste opp i et splittet hjem, og led også av sult og vanskelighetene under andre verdenskrig. Noen ganger måtte hun til og med ty til å spise tulipanløk. På grunn av farens handlinger, og hans påfølgende skilsmisse fra moren, var det noen ganger vanskelig for henne å se på vår himmelske Fader som en kjærlig Fader.

Mine foreldre møttes på en aktivitet i Kirken, og kort tid etter bestemte de seg for å gifte seg og bli beseglet i Bern Sveits tempel. Da de ventet på jernbanestasjonen, etter å ha brukt de siste sparepengene sine på turen til tempelet, lurte de på hvordan de skulle få endene til å møtes, men var sikre på at det ville ordne seg. Og det gjorde det!

De begynte å oppdra sine barn fra en svært beskjeden, enkel ettroms loftsleilighet i hjertet av Amsterdam. Etter å ha vasket klærne sine i flere år for hånd, hadde de endelig spart nok penger til å kjøpe en vaskemaskin. Like før de skulle kjøpe den, besøkte biskopen dem og ba om et bidrag til å bygge møtehuset i Amsterdam. De bestemte seg for å gi alt de hadde spart til vaskemaskinen og fortsatte å vaske klærne for hånd.

Som familie gjennomgikk vi noen vanskeligheter, akkurat som alle andre familier. Disse har bare gjort oss sterkere og har styrket vår tro på Herren Jesus Kristus, akkurat som da Alma fortalte sin historie til sin sønn Helaman, der han fortalte ham at han har blitt “styrket gjennom alle slags prøvelser og vanskeligheter” fordi han hadde satt sin lit til Herren Jesus Kristus.

Hvordan kunne to personer som opplevde så mange prøvelser i sine yngre år, bli de aller beste foreldrene jeg noen gang kunne ønske meg? Svaret er enkelt: De tok fullt ut imot evangeliet og lever ved sine pakter den dag i dag!

Etter mer enn 65 års ekteskap døde min mor, som led av Alzheimers sykdom, i februar. Min far, som var 92 år gammel og fortsatt bodde hjemme, besøkte henne så ofte han kunne frem til hun døde. For en tid siden nevnte han for mine yngre søsken at de fryktelige opplevelsene i leiren i Indonesia under andre verdenskrig hadde forberedt ham til tålmodig å ta seg av sin hustru i så mange år, da hun ble syk og forverret på grunn av den forferdelige sykdommen, og også den skjebnesvangre dagen han måtte betro primæromsorgen av henne til andre og ikke lenger kunne være ved hennes side. Deres motto har vært, og er fremdeles: “Bare fortsett”, ha et fullkomment håp i Kristus om å bli oppvekket på den siste dag og få bo hos ham i herlighet for evig.

Deres tro og vitnesbyrd er en drivkraft for generasjonene som har kommet etter dem.

I landsbyen der min hustru vokste opp, tok hennes foreldre, som var gode kirkegjengere, imot evangeliet som ungt ektepar med min hustru som sin to år gamle datter og eneste barn på den tiden. Deres beslutning om å bli medlem av Jesu Kristi Kirke av Siste Dagers Hellige hadde stor innvirkning på deres liv da de ble utstøtt av landsbyboerne og av deres familie. Det tok mange år, kjærlige hilsener til familiemedlemmer og tjeneste i lokalsamfunnet før de endelig ble godtatt.

Ved en anledning da min hustrus far var biskop, ble han urettmessig anklaget for noe og ble umiddelbart løslatt. Svigermor ble så såret at hun spurte sin mann om de skulle fortsette å gå i kirken. Han svarte at de naturligvis ville fortsette å gå i kirken, siden dette ikke er menneskenes kirke, men dette er Jesu Kristi Kirke.

Det tok litt tid før sannheten kom frem i lyset og unnskyldninger ble gitt. Det som kunne ha vært bristepunktet, økte bare deres styrke og overbevisning.

Hvorfor er det slik at noen av oss tar for gitt våre foreldres tro og vitnesbyrd, som gjennom alle sine vanskeligheter har vært trofaste? Tror vi at de ikke har en klar forståelse av ting? De var ikke og blir ikke bedratt! De har hatt altfor mange opplevelser med Ånden, og kan si med profeten Joseph: “Det visste jeg … og jeg kunne ikke nekte for det.”

Er ikke sangen om Helamans hær, som finnes i Barnas sangbok, fin?

Selv om dette kanskje ikke er tilfelle, slik min mor opplevde som barn, kan dere bli en av disse “gode foreldre” som elsker Herren og være et godt eksempel for andre.

Føler vi at dette er fullstendig sant når vi synger det? Føler dere at dere er “som Helamans unge hær” og at dere “vil være Herrens misjonærer for å bringe sannhet til jord”? Jeg har følt det ved så mange anledninger når vi har sunget på flere FSY-arrangementer og andre ungdomsarrangementer.

Eller hva føler vi når vi synger salmen “Skal det unge Sion glemme?”

Til dem av den oppvoksende generasjon, hvor dere enn er og uansett hvilken situasjon dere måtte befinne dere i, vær så snill å lære og motta styrke fra troen og vitnesbyrdene til dem som kom før dere. Det vil hjelpe dere å forstå at for å få et vitnesbyrd eller utvikle et vitnesbyrd, må dere ofre og “offer og lydighet kronen [vil] bringe.”

Med tanke på et offer som virkelig vil velsignelse deres liv, vennligst overvei og be angående innbydelsen fra vår kjære profet, president Russell M. Nelson, da han ba “hver verdig ung mann som er i stand til det om å forberede seg til og utføre en misjon. For siste dagers hellige unge menn er misjonærtjeneste et prestedømsansvar …

For … unge og skikkede søstre er en misjon også en mektig, men valgfri mulighet.”

Du kan bli kalt som tjeneste- eller en undervisningsmisjonær. Begge typer misjonærer bidrar til det samme målet om å bringe sjeler til Kristus, hver på sin egen unike og mektige måte.

I begge typer tjeneste vil du vise Herren at du elsker ham, og at du ønsker å bli bedre kjent med ham. Husk, “for hvordan kjenner et menneske den herre som han ikke har tjent og som er en fremmed for ham og er langt borte fra hans hjertes tanker og hensikter?”

Om vi er den første generasjon i evangeliet eller den femte, skulle vi alle spørre oss selv: Hvilke historier om tro, styrke og celestialt engasjement vil jeg videreføre til neste generasjon?

La oss alle fortsette vår innsats for å bli bedre kjent med vår Frelser Jesus Kristus og gjøre ham til midtpunktet i vårt liv. Han er klippen vi må bygge på, slik at vi, når det blir vanskelig, vil være i stand til å stå fast.

La oss være “tro mot den pakt våre fedre har elsket, tro mot den pakt våre martyrer verget! Vi gir vår Gud hjerte og hånd, aldri vi bryte vil paktens bånd.” I Jesu Kristi navn. Amen.