Nestekjærlighet – et tegn på sant disippelskap

En disippel er en som følger eller studerer en annen. Disipler er “lærlinger” som vier sitt liv til å bli som sin lærer. Derfor innebærer det å være en Jesu Kristi disippel mer enn å tro på hans læresetninger. Det innebærer endog mer enn å anerkjenne hans guddommelighet og akseptere ham som vår Frelser og Forløser, så avgjørende som det enn er.

President Dallin H. Oaks forklarte: “Å følge Kristus er ingen tilfeldig eller sporadisk praksis. Det er en vedvarende forpliktelse og levemåte som skulle veilede oss til alle tider og på alle steder.” Disippelskap er en bevisst reise vi tar for å bli forvandlet gjennom Herrens sonoffer og hans styrkende kraft. Disippelskapets virkelige mål er bokstavelig talt å bli slik Jesus Kristus er – i den grad at vi får “hans bilde i [vårt] ansikt”.

For å være Herrens disipler må vi bevisst etterligne hans tanker og handlinger hver dag – for eksempel hans lydighet, ydmykhet og tålmodighet. Når vi gradvis innlemmer disse egenskapene i vår egen identitet, får vi “del i [hans] guddommelige natur”. Denne etterligningen av Frelserens karakter er kjernen i å tilbe ham. Som president Nelson underviste: “Vår tilbedelse av Jesus [kommer] best til uttrykk når vi følger Jesu eksempel.”

Av alle de mange av Jesu Kristi guddommelige egenskaper som vi skal etterligne, er én fremtredende og legemliggjør alle andre. Denne egenskapen er hans rene kjærlighet, eller nestekjærlighet. Både profeten Mormon og apostelen Paulus minner oss på at uten [neste]kjærlighet er “[vi] intet”. Eller, slik det ble åpenbart til profeten Joseph Smith, uten “[neste]kjærlighet kan [vi] intet gjøre.”

Frelseren selv utpekte kjærlighet som et merke eller tegn som hans sanne disipler ville bli gjenkjent ved, da han erklærte:

“Et nytt bud gir jeg dere. Dere skal elske hverandre! Som jeg har elsket dere, skal også dere elske hverandre.

Av dette skal alle kjenne at dere er mine disipler, om dere har kjærlighet til hverandre.”

Nestekjærlighet er et rikt begrep, som kan være vanskelig å definere, men som lett oppfattes av alle som blir berørt av det. Forkynn mitt evangelium lærer oss at “i likhet med tro, fører nestekjærlighet til handling”. Nestekjærlighet kan faktisk beskrives som “kjærlighet i handling”. Denne beskrivelsen gir stor innsikt i det sammenfattende utsagnet om Frelserens liv – han “gikk omkring og gjorde vel”.

Som Jesu Kristi etterfølgere skulle vi prøve å etterligne måten vår Mester viste sin rene kjærlighet til andre på. Selv om Frelseren tilkjennegir nestekjærlighet på mange måter, vil jeg gjerne rette oppmerksomheten til tre bestemte mønstre for hans nestekjærlighet som er lette å se hos hans sanne disipler.

For det første viste Frelseren nestekjærlighet ved å være medlidende. Under sitt virke blant nephittene, slik det er nedtegnet i Mormons bok, oppfordret Herren folket til å dra hjem og grunne på det han hadde undervist, og forberede seg til han skulle komme igjen dagen etter. I opptegnelsen står det deretter:

“De gråt og så ufravendt på ham som om de ville be ham være hos dem litt lenger.

Og han sa til dem: Se, mitt indre er fylt av medlidenhet med dere.”

Medlidenhet er den delen av nestekjærlighet som søker å lindre lidelse. Fylt av medlidenhet helbredet Herren de syke og plagede blant folket. Etterpå velsignet han deres barn mens engler steg ned fra himmelen og omringet dem. Han utførte disse kjærlige handlingene, og mange flere, fordi han følte “medynk”.

Som ung misjonær i Sør-Amerika nøt jeg også godt av en god venns medlidenhet. En kveld da jeg kjørte hjem til misjonspresidenten sammen med ledsageren min, svingte plutselig en ung mann på sykkel ut foran bilen. Det skjedde så fort at jeg ikke kunne unngå kollisjonen. Tragisk nok ble denne unge mannen drept i sammenstøtet. Jeg var knust over tapet av livet hans. Forskrekket og i sjokk da den grufulle realiteten av det som nettopp hadde skjedd, gikk opp for meg, ble jeg ført til fengsel og låst inne. Jeg har aldri følt meg mer redd og alene. Jeg var full av fortvilelse og frykt for at jeg ville bli fengslet resten av livet.

En misjonærkollega, eldste Brian Kochevar, fikk høre om ulykken og ble rørt av medlidenhet. Han kom til fengselet og tryglet betjentene om å få lov til å være hos meg i cellen, slik at jeg ikke skulle være alene. På mirakuløst vis gikk de med på det. Til denne dag føler jeg dyp takknemlighet for denne disippelens handling av Kristus-lignende kjærlighet, som beroliget og trøstet meg i den største nøden i mitt liv. Hans nestekjærlige medlidenhet var et talende tegn på hans disippelskap. Som president Nelson sa: “En av de enkleste måtene å identifisere en sann etterfølger av Jesus Kristus på, er hvor medfølende vedkommende behandler andre mennesker.”

Et annet eksempel på hvordan Frelseren viser sin kjærlighet, er ved å se og betjene andres uuttalte behov. Til mannen som hadde vært lam i 38 år uten noen til å hjelpe seg, gjorde Herren ham frisk og oppfordret ham til å leve rettferdig. Til kvinnen som ble grepet i hor, ga han håp og trøst istedenfor fordømmelse. Til mannen med lammelse som ble senket ned fra taket, ga Herren syndsforlatelse, ikke bare helbredelse av legemet.

Da jeg ble kalt som biskop, gjorde våre seks små barn nadverdsmøter utfordrende for min hustru Cristin, som måtte håndtere dem alene mens jeg satt på forhøyningen. Som dere kanskje kan forestille dere, var våre barn ikke så ærbødige. Da de la merke til situasjonen hennes, begynte to medlemmer av menigheten, John og Debbie Benich, å sitte sammen med henne hver søndag for å hjelpe. Deres vennlighet fortsatte i mange år, og de ble surrogatbesteforeldre for familien vår. I likhet med Herren, hadde disse disiplene lagt merke til det uuttalte behovet og handlet i kjærlighet – et fremtredende tegn på deres disippelskap.

Til slutt fokuserer Frelserens fullkomne kjærlighet på å gjøre alle Guds barn i stand til å oppfylle sitt guddommelige potensial slik at vi kan “ta del i hans frelse og hans forløsnings kraft”. Når vi blir mer lik vår Mester, vil vårt ønske om å hjelpe våre brødre og søstre på paktens sti øke naturlig.

Vi kan for eksempel oppmuntre og bli venner med dem som føler seg fornærmet eller glemt, hjelpe dem som er nye i forsamlingen til å føle seg velkommen, eller invitere venner til å tilbe sammen med oss på nadverdsmøtet – kanskje kommende påske. Det finnes utallige måter å oppmuntre og hjelpe andre på i deres fremgang hvis vi bevisst og bønnfylt søker himmelens hjelp til å ha øyne til å se og et hjerte til å føle det Jesus Kristus ser og føler for dem.

Å hjelpe andre på paktens sti kan ta form av en ukonvensjonell tjenestegjerning. Som et eksempel, i løpet av mitt nåværende oppdrag på Filippinene, lærte jeg om familien Agamata. De ble døpt i 2023, og så satte de ivrig en dato for å bli beseglet som familie i det nærliggende Urdaneta Filippinene tempel. Men like før familiens avtale, rammet flere tyfoner regionen. Bror Agamata, en risbonde, var ikke i stand til å plante avlingene sine under de voldsomme stormene. Da uværet endelig var over, måtte han raskt så risen mens bakken var gjennomvåt av vann – ideelle forhold for å plante. Dessverre måtte tempelturen utsettes.

To disipler, eldste og søster Cauilan, sammen med tre unge tjenestemisjonærer, hørte om familien Agamatas kamp og tilbød hjelp til tross for at de ikke hadde erfaring med gårdsdrift. Under den stekende solen hjalp de til med å plante frøplantene, slik at familien Agamata kunne fullføre sin oppgave og utføre tempelbeseglingen som planlagt. Eldste Cauilan sa at “ansiktene til familien Agamata glødet da vi så dem kledd i hvitt i Herrens hus. Gleden vi følte ved å yte omsorgstjeneste til den ene, er en glede uten like!”

Familien Agamata nyter nå de rike velsignelsene ved å være beseglet som en evig familie fordi noen meddisipler som var fylt med nestekjærlighet – et tegn på deres disippelskap – bestemte seg for å hjelpe sine brødre og søstre fremover på paktens sti.

Brødre og søstre, Jesu Kristi disippelskap er den eneste måten å oppnå varig lykke på. Det er en vei fylt med bevisste og meningsfylte kjærlige handlinger mot andre. Selv om disippelens vei kan være vanskelig og utfordrende, og selv om vi til tider kan streve og komme til kort, kan vi finne trøst i at Gud er oppmerksom på oss og lengter etter å hjelpe oss hver gang vi prøver. Jesaja minner oss på at “Gud holder [vår] høyre hånd, og … sier … frykt ikke! Jeg hjelper deg.”

Med denne forsikringen fra vår himmelske Fader i tankene, ber jeg oppriktig om at vi må følge president Nelsons innbydelse om å prioritere vårt disippelskap. Måtte vi “be til Faderen med all hjertets iver om å bli fylt med denne kjærlighet som han har skjenket alle som er sanne etterfølgere av hans Sønn Jesus Kristus … [at] når han viser seg, skal vi være lik ham,” fordi vi bærer et tegn på sant disippelskap, som er “[neste]kjærlighet … Kristi rene kjærlighet.”

Jeg vitner om at Jesus Kristus er vår levende, strålende Frelser, Forløser, Eksempel og Venn. I Jesu Kristi navn. Amen.