Barmhjertighetens plan

I april i fjor, kort tid etter den gledelige nyheten om at Kirken hadde anskaffet Kirtland tempel, inviterte president Russell M. Nelson oss til å studere innvielsesbønnen for Kirtland tempel, som er nedtegnet i kapittel 109 i Lære og pakter. Innvielsesbønnen, sa president Nelson, “er en opplæring om hvordan tempelet åndelig sett styrker deg og meg til å møte livets utfordringer i disse siste dager.”

Jeg er sikker på at deres studium av kapittel 109 ga innsikt som velsignet dere. I kveld vil jeg dele et par ting jeg lærte da jeg fulgte vår profets invitasjon. Den fredsgivende stien mitt studium ledet meg langs, minnet meg om at Herren er barmhjertig og at vår himmelske Faders frelsesplan virkelig er en barmhjertighetens plan.

Som dere kanskje vet, “nykalte misjonærer oppfordres til å motta tempelbegavelsen så snart som mulig og komme til tempelet så ofte som omstendighetene tillater.” Når de har mottatt sin begavelse, kan de også “virke som tempelarbeidere før de begynner misjonærtjeneste”.

Tid i tempelet før de kommer til opplæringssenteret for misjonærer (MTC) kan være en fantastisk velsignelse for nye misjonærer idet de lærer mer om tempelpakter før de deler velsignelsene ved disse paktene med verden.

Men da jeg studerte kapittel 109, lærte jeg at i tempelet gir Gud nye misjonærer kraft – ja, oss alle – på en ytterligere, hellig måte. I innvielsesbønnen, som ble gitt ved åpenbaring, ba profeten Joseph Smith om at “når dine tjenere går ut fra ditt hus … for å bære vitnesbyrd om ditt navn,” så “alle mennesker[s]” “hjerter” vil “bløtgjøres” – både “jordens … store” og “alle de fattige, de trengende og [de] lidende”. Han ba om at “deres fordommer kan vike for sannheten og ditt folk finne nåde for alles øyne, så alle jordens ender kan vite at vi, dine tjenere, har hørt din røst og at du har sendt oss.”

Dette er et vakkert løfte til en nykalt misjonær – at fordommer “kan vike for sannheten”, at de kan “finne nåde for alles øyne,” og at verden skal få vite at de er sendt av Herren. Hver enkelt av oss trenger utvilsomt de samme velsignelsene. For en velsignelse det ville være om hjerter ble bløtgjort når vi omgås naboer og kolleger. Innvielsesbønnen forklarer ikke nøyaktig hvordan vår tid i tempelet vil bløtgjøre andres hjerte, men jeg er overbevist om at det er knyttet til hvordan tid i Herrens hus bløtgjør vårt eget hjerte ved å la Jesus Kristus og hans barmhjertighet bli det sentrale i oss.

Da jeg studerte innvielsesbønnen for Kirtland, slo det meg også at Joseph om og om igjen tryglet om barmhjertighet – for Kirkens medlemmer, for Kirkens fiender, for landets ledere, for jordens nasjoner. Og svært personlig tryglet han Herren om å huske ham og til å ha barmhjertighet med hans elskede Emma og deres barn.

Hva må Joseph ha følt da Frelseren en uke senere, på påskemorgen, 3. april 1836, i Kirtland tempel, viste seg for ham og Oliver Cowdery og, slik det står i kapittel 110 i Lære og pakter, sa: “Jeg har godtatt dette hus, og mitt navn skal være her, og jeg vil åpenbare meg for mitt folk i barmhjertighet i dette hus.” Dette løftet om barmhjertighet må ha hatt spesiell betydning for Joseph. Og som president Nelson underviste i april i fjor, gjelder dette løftet “alle innviede templer i dag”.

Det er så mange måter vi alle kan finne barmhjertighet på i Herrens hus. Slik har det vært helt siden Herren første gang befalte Israel å bygge et tabernakel og sette “nådestolen” i midten. I tempelet finner vi barmhjertighet i paktene vi inngår. Disse paktene, i tillegg til dåpspakten, binder oss til Faderen og Sønnen og gir oss økt tilgang til det president Nelson har sagt er “en spesiell form for kjærlighet og barmhjertighet … [som] kalles … hesed” på hebraisk.

Vi finner barmhjertighet i muligheten til å bli beseglet til vår familie for evigheten. I tempelet forstår vi også med større klarhet at skapelsen, fallet, Frelserens sonoffer og vår evne til igjen å komme inn i vår himmelske Faders nærhet – ja, alle deler av frelsesplanen – er tilkjennegivelser av barmhjertighet. Man kan faktisk si at frelsesplanen er en plan for lykke nettopp fordi den er en “barmhjertighetens plan”.

Jeg er takknemlig for det vakre løftet i kapittel 110 om at Herren vil åpenbare seg i barmhjertighet i sine templer. Jeg er også takknemlig for det det viser om hvordan Herren vil åpenbare seg i barmhjertighet når vi, i likhet med Joseph, ber om barmhjertighet.

Joseph Smiths bønn om barmhjertighet i kapittel 109 var ikke første gang hans bønner om barmhjertighet førte til åpenbaring. I Den hellige lund ba den unge Joseph ikke bare om å få vite hvilken Kirke som var sann, men han sa også at han “ropte til Herren om barmhjertighet, for det fantes ingen annen jeg kunne vende meg til for å få barmhjertighet”. På en eller annen måte bidro hans erkjennelse av at han trengte barmhjertighet som bare Herren kunne gi, til å åpne himmelens sluser. Tre år senere viste engelen Moroni seg etter det Joseph sa var hans “bønn og påkallelse til Den Allmektige Gud … om tilgivelse for alle mine synder og tåpeligheter”.

Dette mønsteret for åpenbaring etter en bønn om barmhjertighet er kjent i Skriftene. Enos hørte Herrens røst bare etter å ha bedt om tilgivelse. Kong Lamonis fars omvendelse begynner med hans bønn: “Jeg vil forsake alle mine synder for å kjenne deg.” Vi blir kanskje ikke velsignet med de samme dramatiske opplevelsene, men for dem som noen ganger strever med å føle svar på bønn, er det å søke Herrens barmhjertighet en av de mest effektive måtene å føle Den hellige ånds vitne på.

Et lignende prinsipp blir vakkert undervist i Moroni 10:3–5. Vi forenkler ofte disse versene til at de lærer at vi ved oppriktig bønn kan få vite om Mormons bok er sann. Men denne forenklingen kan forsømme barmhjertighetens viktige rolle. Hør hvordan Moroni begynner sin formaning, “når dere leser dette … vil jeg be dere innstendig om å minnes hvor barmhjertig Herren har vært mot menneskenes barn, fra Adam ble skapt og like ned til den tid når dere mottar dette, og overveie det i deres hjerter.”

Moroni oppfordrer oss ikke bare til å lese disse tingene – opptegnelsene han var i ferd med å forsegle – men også til å overveie i vårt hjerte hva Mormons bok åpenbarer om “hvor barmhjertig Herren har vært mot menneskenes barn”. Det er det å overveie Herrens barmhjertighet som forbereder oss til å “spørre Gud den evige Fader, i Kristi navn om ikke disse ting er sanne”.

Når vi grunner på Mormons bok, kan vi spørre: Er det virkelig sant, slik Alma forkynte, at Guds barmhjertighetsplan sikrer at alle som noen gang har levd på denne jord, vil oppstå, og at de vil “føres tilbake til sin … fullkomne skikkelse”? Har Amulek rett – kan Frelserens barmhjertighet tilfredsstille alle rettferdighetens bitre, reelle krav som vi ellers ville være forpliktet til å betale, og i stedet “[innhylle oss] i trygghetens armer”?

Er det sant, slik Alma vitnet om, at Kristus led ikke bare for våre synder, men for våre “smerter og lidelser” slik at han kunne “vite … hvordan han skal hjelpe sitt folk i forhold til deres skrøpeligheter”? Er Herren virkelig så barmhjertig, som kong Benjamin sa, at han som en betingelsesløs gave sonet “for deres synder … som er døde uten kunnskap om Guds vilje med dem, eller som har syndet i uvitenhet”?

Er det sant, slik Lehi sa, at “Adam falt for at mennesket kunne bli til, og mennesket er til for å kunne ha glede”? Og er det virkelig sant, slik Abinadi vitnet idet han siterte Jesaja, at Jesus Kristus ble “såret for våre overtredelser, han ble knust for våre misgjerninger, straffen lå på ham for at vi skulle ha fred, og ved hans sår har vi fått legedom”?

I sum, er Faderens plan, slik den er forkynt i Mormons bok, virkelig så barmhjertig? Jeg vitner om at den er det, og at de fredsgivende og håpefulle læresetningene om barmhjertighet i Mormons bok er sanne.

Likevel kan jeg tenke meg at noen kanskje strever, til tross for trofast lesning og bønner, med å oppfylle Moronis løfte om at vår himmelske Fader “vil … åpenbare sannheten av det for dere ved Den hellige ånds kraft”. Jeg kjenner denne kampen fordi jeg følte den, for mange år siden, da mine egne første par lesninger av Mormons bok ikke ga et umiddelbart og tydelig svar på mine bønner.

Hvis dere strever, la meg innby dere til å følge Moronis råd om å grunne på de mange måtene Mormons bok lærer oss om “hvor barmhjertig Herren har vært mot menneskenes barn”? Basert på min erfaring håper jeg at når dere gjør det, kan Den hellige ånds fred komme inn i deres hjerte, og dere kan vite, tro og føle at Mormons bok og barmhjertighetens plan den lærer oss, er sanne.

Jeg uttrykker min takknemlighet for Faderens store barmhjertighetsplan og for Frelserens villighet til å gjennomføre den. Jeg vet at han vil åpenbare seg i barmhjertighet i sitt hellige tempel og i alle deler av vårt liv hvis vi vil søke ham. I Jesu Kristi navn. Amen.