Jesu Kristi forsoning gir den største og endelige redning

Jesu Kristi forsoning gir den største og endelige redning fra prøvelsene vi møter i dette liv. President Russell M. Nelson ga meg i oppdrag å innvie Casper Wyoming tempel sent i fjor. Det var en dyptgripende, følelsesladet og åndelig opplevelse. Det tydeliggjorde hvilken rolle templer spiller for å redde Guds barn gjennom Frelserens forsoning.

Stavene i Casper Wyoming tempeldistrikt omfatter en del av den landlige ruten som ble brukt av siste dagers hellige pionerer mellom 1847 og 1868. Som forberedelse til tempelinnvielsen, leste jeg om igjen noe av historien om ruten som gikk langs elven Platte nær Casper og fortsatte til Salt Lake City. Ruten hadde vært en gjennomfartsåre for hundretusener av vestlige nybyggere. Hovedfokuset mitt var de mer enn 60 000 siste dagers hellige pionerene som reiste denne ruten.

De fleste av våre pionerer kom med vogn, men rundt 3000 krysset i 10 håndkjerrekompanier. Åtte av disse håndkjerrekompaniene gjennomførte den monumentale reisen med bemerkelsesverdig suksess og få dødsfall. Willies og Martins håndkjerrekompanier i 1856 var unntaket.

Jeg gjennomgikk beretningene til Willies og Martins håndkjerrekompanier fra det tidspunktet de forferdelige værforholdene begynte. Jeg ble meget klar over utfordringene de sto overfor ved kryssingen av Sweetwater, Martins Cove, Rocky Ridge og Rock Creek Hollow.

Between Storms [Mellom stormer], av Albin Veselka

Jeg hadde ikke vært inne i Casper tempel før innvielsen. Da jeg kom inn i foajeen, ble jeg umiddelbart oppmerksom på et originalt håndkjerremaleri med tittelen Between Storms [Mellom stormer]. Maleriet var tydeligvis ikke ment å skildre tragediene som hadde skjedd. Mens jeg betraktet det, tenkte jeg: “Dette maleriet er riktig. De aller fleste håndkjerrepionerer opplevde ikke tragedier.” Jeg kunne ikke unngå å føle at dette er som livet generelt. Noen ganger er vi mellom stormer og noen ganger mellom skyer og solskinn.

Heaven’s Portal [Himmelens portal], av Jim Wilcox

Da jeg snudde meg til det originale maleriet på den andre veggen, med tittelen Heaven’s Portal [Himmelens portal], innså jeg at dette vakre sommermaleriet av det som ble kalt “Devil’s gate”, med den rolige og klare elven Sweetwater som renner gjennom den, viste skjønnheten i Herrens skaperverk, ikke bare utfordringene pionerene sto overfor i den fryktelige vintersesongen.

Deretter så jeg fremover, bak anbefalingsskranken, og så et vakkert maleri av Frelseren. Dette vakte umiddelbart overveldende følelser av takknemlighet. I en verden med stor skjønnhet, er det også enorme utfordringer. Når vi vender oss til Jesus Kristus, verdens Frelser, redder han oss fra livets stormer ved sin forsoning i henhold til Faderens plan.

For meg var foajeen en fullkommen forberedelse til tempelets ordinansrom som lar oss motta opphøyelsens ordinanser, inngå hellige pakter og fullt ut ta imot og oppleve velsignelsene ved Frelserens forsoning. Faderens plan for lykke er basert på Frelserens sonende redning.

Pioneropplevelsen gir siste dagers hellige en unik historisk tradisjon og en mektig kollektiv åndelig arv. For noen hadde utvandringen pågått i årevis etter å ha blitt drevet med makt fra både Missouri og Nauvoo. For andre begynte det etter at president Brigham Young bekjentgjorde håndkjerreplanen, som skulle gjøre utvandringen rimeligere. Håndkjerrene kostet mye mindre enn vogner og okser.

En misjonær i England, Millen Atwood, sa at da håndkjerreplanen ble bekjentgjort “løp det som ild i tørt gress, og de fattige helliges hjerter hoppet av glede og fryd.” Mange hadde “bedt og fastet dag etter dag og natt etter natt så de kunne få det privilegium å komme sammen med sine brødre og søstre i fjellene”.

De fleste av de hellige med håndkjerrer opplevde motgang, men unngikk store uheldige hendelser. Men to håndkjerrekompanier, Willies kompani og Martins kompani, opplevde sult, var utsatt for iskaldt vær og mange dødsfall.

De fleste av disse reisende seilte fra Liverpool i England, i mai 1856, ombord på to skip. De ankom håndkjerre-utrustningsstedet i Iowa City i juni og juli. Til tross for advarsler dro begge kompaniene til Saltsjødalen for sent på året.

President Brigham Young ble først oppmerksom på den farlige situasjonen til disse kompaniene den 4. oktober 1856. Dagen etter sto han foran de hellige i Salt Lake City og sa: “Mange av våre brødre og søstre er på slettene med håndkjerrer … de må bli bragt hit. Vi må sende hjelp til dem … før vinteren setter inn.”

Han ba biskopene stille med 60 muldyrspann, 12 eller flere vogner og ca. 11 tonn mel, og erklærte: “Gå og bring hit de som nå befinner seg på slettene.”

Det samlede antall pionerer i Willies og Martins håndkjerrekompanier var ca. 1100. Rundt 200 av disse dyrebare hellige døde langs ruten. Uten den betimelige redningen ville mange flere ha omkommet.

Vinterstormene begynte nesten to uker etter at de første redningsmennene forlot Salt Lake City. Beretningene fra medlemmene av Willies og Martins kompanier beskriver katastrofale utfordringer etter at stormene begynte. Disse beretningene skildrer også den store gleden da redningsmennene kom.

Mary Hurren beskrev ankomstscenen slik: “Tårer strømmet nedover kinnene til mennene, og barna danset av glede. Så snart folket kunne kontrollere følelsene sine, knelte de alle ned i snøen og takket Gud.”

To dager senere måtte Willies kompani gå den vanskeligste delen av ruten over Rocky Ridge i iskald storm. De siste av dem kom ikke frem til leiren før klokken fem neste morgen. Tretten mennesker døde og ble gravlagt i en felles grav.

Den 7. november nærmet Willies kompani seg Saltsjødalen, men den morgenen var det allikevel tre dødsfall. To dager senere kom Willies kompani endelig frem til Salt Lake, hvor de fikk en fantastisk velkomst og ble ønsket velkommen inn i de helliges hjem.

Samme dag var Martins kompani fremdeles 523 kilometer unna, og fortsatte å lide av kulde og utilstrekkelig med mat. Noen dager tidligere hadde de krysset elven Sweetwater for å nå det som nå kalles Martin’s Cove, hvor de håpet å finne beskyttelse mot elementene. En av pionerene sa: “Det var den verste elvekrysningen på ekspedisjonen.” Noen av redningsmennene – som min oldefar David Patten Kimball, som bare var 17 år gammel – tilbragte timer i det iskalde vannet sammen med sine unge venner, “George W. Grant, Allen Huntington, Stephen Taylor og Ira Nebeker,” og hjalp heroisk kompaniet å krysse over Sweetwater.

Selv om denne hendelsen har fått stor oppmerksomhet, innså jeg etter hvert som jeg lærte mer om redningsmennene, at alle fulgte profeten og spilte en avgjørende rolle i å redde de strandede hellige. Alle redningsmennene var heroiske, det samme var nybyggerne.

Da jeg studerte historien deres, verdsatte jeg de dyrebare relasjonene og det langsiktige evige perspektivet blant nybyggerne. John og Maria Linford og deres tre sønner var medlemmer av Willies kompani. John døde noen timer før de første redningsmennene ankom. Han hadde sagt til Maria at han var glad for at de hadde tatt reisen. “Jeg vil ikke være i live til å se Salt Lake,” sa han, “men du og guttene vil, og jeg angrer ikke på alt vi har gjennomgått hvis guttene våre kan vokse opp og oppdra sine familier i Sion.”

President James E. Faust ga dette fantastiske sammendraget: “Vi lærer en stor sannhet av håndkjerrepionerenes heroiske innsats. Alle må gjennom en lutrers ild, og det ubetydelige og uviktige kan smelte bort som slagg og gjøre vår tro skinnende, intakt og sterk. Det virker som om enhver får sitt fulle mål av lidelse, smerte og ofte hjertesorg, også de som oppriktig prøver å gjøre det som er riktig, og være trofaste. Men dette inngår i renselsesprosessen for å bli kjent med Gud.”

I sin evighetsformende forsoning og oppstandelse brøt Frelseren “dødens bånd, da han seiret over døden” for alle. For dem som har omvendt seg fra synder, har han “påtatt seg deres synder og deres overtredelser, har forløst dem og tilfredsstilt rettferdighetens krav”.

Uten forsoningen kan vi ikke frelse oss selv fra synd og død. Selv om synd kan spille en betydelig rolle i våre prøvelser, blir livets motgang forsterket av feiltrinn, dårlige avgjørelser, andres onde handlinger og mange ting utenfor vår kontroll.

Forkynn mitt evangelium underviser: “Når vi stoler på Jesus Kristus og hans forsoning, kan han hjelpe oss å utholde våre prøvelser, sykdommer og vår smerte. Vi kan fylles av glede, fred og trøst. Alt som er urettferdig i livet, kan rettes opp gjennom Jesu Kristi forsoning.”

I denne påskehøytiden er vårt fokus på Frelseren og hans sonoffer. Forsoningen gir håp og lys i en tid som for mange virker mørk og dyster. President Gordon B. Hinckley erklærte: “Når hele historien er undersøkt … er intet så underfullt, så majestetisk, så stort som denne nådegjerning.”

Jeg gir dere tre anbefalinger som jeg tror er spesielt relevante for vår tid.

For det første: Undervurder ikke betydningen av å gjøre det vi kan for å redde andre fra fysiske og spesielt åndelige utfordringer.

For det annet: Ta takknemlig imot Frelserens forsoning. Vi skulle alle strebe etter å vise glede og lykke selv i møte med livets utfordringer. Vårt mål bør være å leve optimistisk på den solfylte siden av gaten. Jeg har sett min kjære ledsager, Mary, gjøre dette hele sitt liv. Jeg har verdsatt hennes glitrende, oppbyggende tilnærming, selv når vi har møtt problemer i årenes løp.

Mitt tredje råd er regelmessig å sette av tid til trofast å reflektere over Frelserens forsoning. Det er mange måter å gjøre dette på i vår personlige religionsutøvelse. Det å være til stede på nadverdsmøtet og ta del i nadverden er imidlertid spesielt viktig.

Like viktig er regelmessig tilstedeværelse i et tempel der det er mulig. Tempelet gir oss en kontinuerlig erindring om Frelserens forsoning og hva den overvinner. Og ikke minst gjør tempelbesøk oss i stand til å sørge for en åndelig redning for våre avdøde kjære og fjernere forfedre.

På vår forrige konferanse understreket president Russell M. Nelson dette prinsippet og tilføyde: “[Tempel]velsignelsene … bidrar også til å forberede et folk som vil bidra til å forberede verden til Herrens annet komme!”

Vi må aldri glemme tidligere generasjoners ofre og eksempler, men vår hyllest, verdsettelse og tilbedelse skulle fokusere på verdens Frelser og hans sonoffer. Jeg vitner om at nøkkelen til Faderens plan for lykke er forsoningen som ble utført av vår Frelser Jesus Kristus. Han lever og leder sin kirke. Jesu Kristi forsoning gir den største og endelige redning fra prøvelsene vi møter i dette liv. I Jesu Kristi navn. Amen.