Delta som forberedelse til Kristi gjenkomst

I “dette øyeblikkets storhet” idet Guds rike utvides og templer finnes over hele jorden, er det et økende behov for at villige sjeler engasjerer seg i Guds verk. Uselvisk tjeneste er selve kjernen i Kristus-lignende disippelskap. Men å tjene er sjelden beleilig. Det er derfor jeg beundrer dere paktslojale disipler, våre kjære misjonærer inkludert, som setter til side deres ønsker og utfordringer for å tjene Gud ved å tjene hans barn. Gud “finner behag i å hedre [dere når dere tjener ham] i rettferdighet”. Han lover: “Stor skal deres lønn bli, og evig skal deres herlighet være.” Når vi sier ja til tjeneste, sier vi ja til Jesus Kristus. Og når vi sier ja til Kristus, sier vi ja til det rikeste liv som er mulig.

Jeg fikk denne lærdommen mens jeg jobbet og studerte til kjemiingeniør på universitetet. Jeg ble bedt om å være aktivitetsplanlegger i en menighet for enslige. Dette var et mareritt av et kall for meg. Likevel takket jeg ja, og til å begynne med var det kjedelig. Så var det en aktivitet der en vakker jente ble betatt av måten jeg serverte iskremen på. Hun kom tilbake tre ganger, i håp om å fange min oppmerksomhet. Vi ble forelsket, og hun fridde til meg bare to uker senere. Vel, kanskje det ikke gikk fullt så fort, og det var jeg som fridde, men sannheten er denne: Jeg grøsser ved tanken på å gå glipp av Heidi hvis jeg hadde sagt nei til det kallet.

Vi engasjerer oss i Guds verk – ikke fordi Gud trenger oss, men fordi vi trenger Gud og hans mektige velsignelser. Han lover: “For se, jeg vil velsigne alle som arbeider i min vingård med en mektig velsignelse.” La meg gi dere tre prinsipper som lærer oss hvordan vår deltagelse i Guds verk velsigner og hjelper oss å forberede oss til å møte Frelseren.

For det første, når vi deltar, går vi fremover mot “[vår] skapelses mål”.

Vi lærer dette mønsteret i skapelsesberetningen. Etter hver dag med arbeid anerkjente Gud fremgangen som var gjort ved å si “[det] var godt”. Han sa ikke at arbeidet var ferdig og heller ikke at det var fullkomment. Men det han sa var at det var fremgang, og i Guds øyne er det godt!

Et kall fastslår eller validerer ikke en persons verdi eller verdighet. Når vi derimot arbeider sammen med Gud på den måten han ber oss om, vokser vi inn i vår egen skapelses mål.

Gud fryder seg over vår fremgang, og det skulle også vi gjøre, selv når vi fremdeles har arbeid å gjøre. Til tider kan vi mangle styrken eller midlene til å tjene i et kall. Vi kan allikevel engasjere oss i arbeidet og beskytte vårt vitnesbyrd på meningsfylte måter som bønn og skriftstudium. Vår kjærlige himmelske Fader fordømmer oss ikke når vi er villige men ikke i stand til å virke.

For det annet hever tjeneste vårt hjem og våre kirker til hellige steder hvor vi kan praktisere etterlevelse av pakter.

For eksempel inngås vår pakt om alltid å minnes Kristus individuelt, men denne pakten etterleves når vi tjener andre. Kall omgir oss med muligheter til å bære hverandres byrder, og på den måten oppfylle Kristi lov. Når vi yter tjeneste fordi vi elsker Gud og ønsker å etterleve våre pakter, blir tjeneste som vi oppfatter som plikt og utmattende, til noe gledelig og forvandlende.

Ordinanser frelser oss ikke fordi de inngår i en himmelsk sjekkliste. Snarere, når vi etterlever paktene forbundet med disse ordinansene, blir vi den slags person som ønsker å være i Guds nærhet. Denne forståelsen overvinner nøling med å tjene eller en preferanse om å ikke tjene. Vår forberedelse til å møte Jesus Kristus akselererer når vi slutter å spørre hva Gud vil tillate og begynner å spørre hva Gud foretrekker.

For det tredje hjelper deltagelse i Guds verk oss å motta Guds gave nåde og føle hans større kjærlighet.

Vi mottar ikke økonomisk kompensasjon for å tjene. I stedet lærer Skriftene oss at vi “skulle motta Guds nåde for [vårt] arbeide, så [vi] kunne vokse [oss] sterke i Ånden og ha kunnskap om Gud, [og] undervise med kraft og myndighet fra Gud.” Det er en svært god handel!

På grunn av Guds nåde er ikke våre evner eller manglende evner hovedgrunnlaget for å gi eller ta imot et kall. Gud forventer ikke fullkomne prestasjoner eller eksepsjonelt talent for å delta i hans verk. I så fall ville ikke dronning Ester ha reddet sitt folk, Peter ville ikke ha ledet den tidlige Kirken, og Joseph Smith ville ikke ha vært gjenopprettelsens profet.

Når vi handler i tro for å gjøre noe utover våre evner, kommer vår svakhet til syne. Dette er aldri behagelig, men det er nødvendig at vi “[vet] at det er ved [Guds] nåde … at vi har kraft til å gjøre disse ting.”

Vi vil falle mange ganger når vi deltar i Guds verk. Men i vår innsats, tar Jesus Kristus oss imot. Han løfter oss gradvis til å oppleve frelse fra mislykkethet og frykt og fra å føle at vi aldri vil være nok. Når vi innvier vår beskjedne men beste innsats, foredler Gud den. Når vi ofrer for Jesus Kristus, helliggjør han oss. Dette er den forvandlende kraften i Guds nåde. Når vi tjener, vokser vi i nåde inntil vi er beredt til å “løftes opp ved Faderen for å stå for [Jesus Kristus]”.

Jeg vet ikke alt Frelseren vil spørre meg om når jeg står foran ham, men kanskje ett spørsmål vil være: “Hvem har du bragt med deg?” Kall er hellige gaver fra en kjærlig himmelsk Fader til å bidra til å bringe andre med oss til Jesus Kristus. Jeg inviterer derfor ledere og hver enkelt av oss til mer målrettet å søke dem som ikke har kall. Oppmuntre og hjelpe dem å engasjere seg i Guds verk for å hjelpe dem med å forberede seg til Kristi gjenkomst.

John var ikke aktiv i Kirken da biskopen besøkte ham og fortalte ham at Herren hadde et verk han skulle utføre. Han inviterte John til å slutte å røyke. Selv om John hadde prøvd å slutte mange ganger, følte han denne gangen at en usynlig kraft hjalp ham.

Bare tre uker senere, besøkte stavspresidenten John. Han kalte ham til å virke i biskopsrådet. John ble sjokkert. Han fortalte stavspresidenten at han nettopp hadde sluttet å røyke. Hvis dette betydde at han måtte forlate sin tradisjon med å gå på profesjonelle fotballkamper på søndager, vel, det var bare for mye å forlange. Stavspresidentens inspirerte svar var enkelt: “John, jeg spør deg ikke. Det er Herren.”

Til hvilket John besvarte med: “Vel, hvis det er tilfelle, vil jeg tjene.”

John fortalte meg at disse ofrene for å tjene var de åndelige vendepunktene for ham og for hans familie.

Jeg lurer på om vi har en blindsone, og unnlater å kalle personer som, etter vårt jordiske syn, virker usannsynlige eller uverdige. Eller vi kan være mer opptatt av en prestasjonskultur enn av læren om fremgang, og forsømme å se hvordan Frelseren øker kapasiteten i de usannsynlige og de uprøvde ved å gi dem anledninger til å tjene.

Eldste David A. Bednar underviser hvor viktig befalingen i Skriftene er om å “la enhver lære sin plikt og med all flid virke”. Gjør vi dette? Når ledere og foreldre lar andre lære og handle på egenhånd, blomstrer og florerer de. Selv om det kan være lettere å gi trofaste medlemmer et kall nummer to, er den enda bedre måten å invitere de usannsynlige til å tjene, og la dem lære og vokse.

Hvis Kristus var her fysisk, ville han besøke de syke, undervise Søndagsskole-klassen, sitte sammen med den sønderknuste unge kvinnen og velsigne barna. Han kan utføre sitt eget verk. Men han etterlever dette prinsippet om å la oss handle og lære, så han sender oss i sitt sted.

Med deltagelse i Guds verk følger “rettigheten, privilegiet og ansvaret for å representere Herren [Jesus Kristus]”. Når vi tjener for å opphøye Kristus og ikke oss selv, blir vår tjeneste gledesfylt. Når andre går fra vår klasse, vårt møte, vår omsorgstjeneste eller aktivitet og minnes Kristus mer enn de husker oss, er verket energigivende.

Når vi oppriktig prøver å representere Frelseren, blir vi mer lik ham. Det er den beste forberedelsen til det hellige øyeblikk da hver enkelt av oss skal knele og bekjenne at Jesus er Kristus, som jeg vitner om at han er, og at president Russell M. Nelson er hans “røst til jordens ender” for å hjelpe oss å “bered[e oss] … til det som skal komme, for Herren er nær.” I Jesu Kristi hellige navn. Amen.