Personlig forberedelse til å møte Frelseren

Mine kjære brødre og søstre, i oktober i fjor underviste president Russell M. Nelson: “Brødre og søstre, nå er tiden for dere og for meg til å forberede oss til vår Herre og Frelser Jesu Kristi annet komme.” Når president Nelson taler om Det annet komme, er det alltid med gledelig optimisme. En pike i Primær fortalte meg imidlertid nylig at hun blir engstelig hver gang Det annet komme blir nevnt. Hun sa: “Jeg er redd, for vonde ting kommer til å skje før Jesus kommer igjen.”

Det er ikke bare barn som kan føle det slik. Det beste rådet for henne, for dere og for meg, er å følge Frelserens læresetninger. Hans instruksjoner er hverken mystiske eller komplekse. Når vi følger dem, trenger vi ikke frykte eller være engstelige.

Mot slutten av sitt jordiske virke ble Jesus Kristus spurt om når han ville komme igjen. Som svar underviste han tre lignelser, nedtegnet i Matteus 25, om hvordan vi kan forberede oss til å møte ham – enten ved hans annet komme eller når vi forlater denne verden. Disse læresetningene er avgjørende fordi personlig forberedelse til å møte ham står sentralt i hensikten med livet.

Frelseren fortalte først lignelsen om de ti jomfruer. I denne lignelsen dro ti jomfruer på bryllupsfest. Fem bragte klokelig olje til å fylle på sine lamper, og fem uforstandige gjorde det ikke. Da brudgommens nært forestående ankomst ble annonsert, dro de uforstandige jomfruene for å kjøpe olje. Da de kom tilbake, var det for sent. Døren til festen var stengt.

Jesus identifiserte tre aspekter ved lignelsen som kan være til hjelp for oss. Han forklarte:

“Og på den dag jeg kommer i min herlighet, skal lignelsen oppfylles som jeg fortalte om de ti jomfruer.

For de som er kloke og har mottatt sannheten og har antatt Den hellige ånd som sin veileder og ikke er blitt ført vill, sannelig sier jeg dere, de skal … utholde dagen.”

Med andre ord behøvde de ikke frykte eller være engstelige, fordi de ville overleve og ha fremgang. De ville seire.

Hvis vi er kloke, mottar vi sannheten ved å ta imot Jesu Kristi evangelium gjennom prestedømsordinanser og pakter. Deretter streber vi etter å forbli verdige til alltid å ha Den hellige ånd med oss. Denne evnen må anskaffes individuelt og personlig, dråpe for dråpe. Konsekvente, personlige og private handlinger i hengivenhet innbyr Den hellige ånd til å veilede oss.

Det tredje elementet som Jesus fremhevet, er å unngå bedrag. Frelseren advarte:

“Se til at ingen fører dere vill!

For mange skal komme i mitt navn og si: Jeg er Messias! Og de skal føre mange vill.”

Frelseren visste at bedragere ville forsøke å bedra de utvalgte, og at mange disipler ville bli ført bak lyset. Vi skulle hverken tro på dem som urettmessig påberoper seg guddommelig godkjennelse eller drister seg inn i metaforiske ørkener eller hemmelige rom for å bli undervist av bedragere.

Mormons bok lærer oss hvordan vi kan skille bedragere fra disipler. Disipler fremmer alltid å tro på Gud, å tjene ham og å gjøre godt. Vi vil ikke bli bedratt når vi søker og tar imot råd fra betrodde individer som selv er Frelserens trofaste disipler.

Vi kan også unngå bedrag ved å tilbe regelmessig i tempelet. Dette hjelper oss å bevare et evig perspektiv og beskytter oss mot innflytelser som kan distrahere eller avlede oss fra paktens sti.

Den vesentlige lærdommen i denne lignelsen om de ti jomfruer, er at vi er kloke når vi tar imot evangeliet, søker å ha Den hellige ånd med oss og unngår bedrag. De fem kloke jomfruene kunne ikke hjelpe dem som manglet olje. Ingen kan ta imot evangeliet, anta Den hellige ånd som en veileder og unngå bedrag på våre vegne. Vi må gjøre dette selv.

Frelseren fortalte så lignelsen om talentene. I denne lignelsen ga en mann forskjellige pengebeløp, omtalt som talenter, til tre tjenere. Til én tjener ga han fem talenter, til en annen ga han to, og til en tredje ga han én. Med tiden doblet de første to tjenerne det de hadde mottatt. Men den tredje tjeneren gravde ganske enkelt ned sin ene talent. Til begge tjenerne som hadde fordoblet sine talenter, sa mannen: “Vel gjort, du gode og tro tjener! Du har vært tro over lite, jeg vil sette deg over meget. Gå inn til din herres glede!”

Mannen irettesatte så tjeneren som hadde gravd ned sin talent for å være “ond og lat”. Denne tjenerens talent ble tatt fra ham, og han ble forvist. Men hvis denne tjeneren hadde doblet talenten sin, ville han ha fått den samme anerkjennelse og belønning som de andre tjenerne.

Ett budskap i denne lignelsen er at Gud forventer at vi foredler de evner vi har fått, men han vil ikke at vi skal sammenligne våre evner med andres. Tenk på denne innsikten fra den hasidisk lærde fra det 18. århundre, Zusya av Anipol. Zusya var en anerkjent lærer som begynte å frykte da han nærmet seg døden. Hans disipler spurte: “Mester, hvorfor skjelver du? Du har levd et godt liv. Sannelig, Gud vil gi deg en stor belønning.”

Zusya sa: “Hvis Gud sier til meg: ‘Zusya, hvorfor var du ikke en annen Moses?’ vil jeg si: ‘Fordi du ikke ga meg den storhet i sjelen som du ga Moses’. Og hvis jeg står foran Gud og han sier: ‘Zusya, hvorfor var ikke du en annen Salomo?’ vil jeg si: ‘Fordi du ikke ga meg Salomos visdom’. Men akk, hva vil jeg si hvis jeg står foran min Skaper og han sier: ‘Zusya, hvorfor var du ikke Zusya? Hvorfor var du ikke den mannen jeg ga deg evnen til å være?’ Åh, det er derfor jeg skjelver.”

Gud vil virkelig bli skuffet hvis vi ikke stoler på Frelserens fortjeneste, barmhjertighet og nåde for å foredle de gudgitte evnene vi har mottatt. Med hans kjærlige hjelp forventer han at vi skal bli den beste versjonen av oss selv. At vi kan begynne vårt liv med ulike evner er irrelevant for ham. Og det skulle det være for oss.

Til slutt fortalte Frelseren lignelsen om sauene og geitene. Når han vender tilbake i sin herlighet, “[skal alle folkeslag] samles fremfor ham. Han skal skille dem fra hverandre, likesom gjeteren skiller sauene fra geitene. Han skal stille sauene ved sin høyre side, og geitene ved sin venstre.”

De på hans høyre side ble arvinger i hans rike, og de på hans venstre side mottok ingen arv. Det karakteristiske kjennetegnet var om de ga ham mat når han var sulten, ga ham drikke når han var tørst, huset ham når han var fremmed, kledde ham når han var naken og besøkte ham når han var syk eller fengslet.

Alle var forvirret, både de på høyre side og de på venstre side. De spurte når de hadde, eller når de ikke hadde, gitt ham mat, drikke og klær eller hjulpet ham da han var sårbar. Som svar sa Frelseren: “Sannelig sier jeg dere: Alt dere gjorde mot én av disse mine minste brødre, det gjorde dere mot meg.”

Budskapet i lignelsen er klart: Når vi tjener andre, tjener vi Gud. Når vi ikke gjør det, skuffer vi. Han forventer at vi skal bruke våre gaver, talenter og evner til å være til velsignelse for vår himmelske Faders barn. Den guddommelige impulsen til å tjene andre er illustrert i et dikt skrevet på 1800-tallet av den finske dikteren Johan Ludvig Runeberg. Mine søsken og jeg hørte gjentatte ganger diktet “Bonden Paavo” gjennom hele barndommen. I diktet var Paavo en fattig bonde som bodde sammen med sin kone og barn i innsjøregionen i Midt-Finland. Flere år på rad ble det meste av avlingen hans ødelagt, enten det var gjennom avrenning fra snøsmeltingen om våren, haglstormer om sommeren eller tidlig høstfrost. Hver gang den beskjedne avlingen kom i hus, beklaget bondens hustru seg: “Paavo, Paavo, du uheldige gamle mann, Gud har forlatt oss.” Paavo, på sin side, sa stoisk: “Bland bark i rugmelet for å lage brød slik at barna ikke blir sultne. Jeg skal arbeide hardere for å drenere de myrlendte åkrene. Gud prøver oss, men han vil sørge for oss.”

Hver gang avlingen ble ødelagt, ba Paavo sin hustru om å doble mengden bark som hun blandet i melet for å avverge sult. Han arbeidet også hardere, gravde grøfter for å drenere bakken og redusere ømfintligheten for en våravrenning og en tidlig høstfrost.

Etter mange år med motgang, høstet Paavo endelig en rik avling. Hans kone jublet: “Paavo, Paavo, dette er lykkelige tider! Det er på tide å kaste barken, og bake brød laget bare med rug.” Men Paavo tok alvorsfullt sin kones hånd og sa: “Bland halvparten av melet med bark, for naboens åkrer er frosset til.” Paavo ofret sin og familiens overflod for å hjelpe sin fortvilte og nødlidende nabo.

Lærdommen fra Frelserens lignelse om sauene og geitene, er at vi skal bruke de gaver vi har fått – tid, talenter og velsignelser – til å betjene vår himmelske Faders barn, spesielt de mest sårbare og trengende.

Min innbydelse til det engstelige Primær-barnet jeg nevnte tidligere, og til hver av dere, er å følge Jesus Kristus og stole på Den hellige ånd slik dere ville gjort med en avholdt venn. Stol på dem som elsker deg og som elsker Frelseren. Søk Guds veiledning for å utvikle dine unike evner, og hjelp andre, selv når det ikke er lett. Du vil være klar til å møte Frelseren, og du kan sammen med president Nelson være gledelig optimistisk. Ved å gjøre dette, hjelper du verden med å forberede seg til Jesu Kristi annet komme, og du vil bli velsignet med tilstrekkelig håp om å komme inn til Herrens hvile og glede, nå og i fremtiden.

Som vi synger i en av våre nye salmer:

I Jesu Kristi navn. Amen.