Påta seg Jesu Kristi navn

Ved University of Utah, ble det i 2018 opprettet et spesielt professorat kalt “Dr. Russell M. Nelson and Dantzel W. Nelson Presidential Chair in Cardiothoracic Surgery – cardio betyr “hjerte” og thoracic, betyr “bryst”. Det hedret president Nelsons viktige arbeid som hjertekirurg og støtten han fikk fra sin avdøde hustru Dantzel. Dette professoratet ble betalt av et fond som var opprettet for å vare inn i fremtiden. En person som velges til denne typen prestisjetunge professorat, mottar anerkjennelse, lønnstilskudd og forskningsmidler.

Den første kirurgen som ble valgt til å inneha professoratet var dr. Craig H. Selzman, en dyktig hjertekirurg som ikke er medlem av vår kirke. Ved seremonien for tildelingen av dette professoratet til dr. Selzman, var mange viktige gjester til stede, blant dem president Nelson og hans hustru søster Wendy W. Nelson. Under møtet talte president Nelson i all beskjedenhet om sin banebrytende kirurgiske karriere.

Deretter fortalte dr. Selzman hva det betydde for ham å bli utnevnt til dette professoratet. Han fortalte at fire dager tidligere, etter en lang dag på operasjonsstuen, oppdaget han at en av pasientene hans måtte opereres igjen. Han var sliten og skuffet, vel vitende om at han måtte tilbringe enda en natt på sykehuset.

Denne kvelden hadde dr. Selzman en livsendrende samtale med seg selv. I øyeblikket tenkte han: “På fredag vil jeg bli utnevnt til et professorat oppkalt etter dr. Nelson. Han var alltid kjent som en som holdt sine følelser i sjakk, behandlet alle med respekt og aldri mistet besinnelsen. Nå som navnet mitt vil bli knyttet til hans, må jeg prøve å bli mer lik ham.” Dr. Selzman var allerede en svært hensynsfull kirurg. Men han ønsket å bli enda bedre.

Tidligere kunne Selzmans kirurgiske team ha blitt oppmerksom på hans tretthet og frustrasjon fordi han kan ha latt det vises ved sin oppførsel og sitt tonefall. Men på operasjonsstuen den kvelden gjorde dr. Selzman en bevisst innsats for å være spesielt støttende og forståelsesfull overfor teamet sitt. Han følte at det utgjorde en forskjell og bestemte seg for å fortsette å prøve å bli mer lik dr. Nelson.

Fem år senere donerte president Nelson sine medisinske dokumenter til University of Utah. Embetsmenn fra universitetet kom for formelt å takke president Nelson. Under denne begivenheten talte dr. Selzman igjen. Med henvisning til president Nelsons initialer, RMN, sa han: “Det er en ‘RMN’-etos som nå gjennomsyrer avdelingen for thoraxkirurgi ved University of Utah.”

I frustrerende situasjoner, forklarte dr. Selzman: “jeg gjør det vi nå lærer våre praktikanter å gjøre – fokusere, komme over det og gjøre det beste du kan. Denne etos lever i oss hver dag. Vi gir jakkenåler til hvert medlem på avdelingen og hver ny praktikant. Nederst på nålen står bokstavene ‘RMN’. RMN-etosen er grunnleggende i vår opplæring. Vi lærer den til alle.” Dr. Selzman hadde med vilje forbedret sin tidligere holdning og sine ambisjoner, fordi navnet hans nå var knyttet til president Nelsons.

Denne serien av hendelser som involverer dr. Selzman, fikk meg til å spørre meg selv: “Hvordan har jeg forandret meg siden jeg knyttet navnet mitt til Jesu Kristi navn? Har jeg tilegnet meg en Kristus-lignende etos som følge av dette? Har jeg oppriktig forsøkt å bli bedre og mer lik ham?”

I dr. Selzmans erfaring, kan vi se minst fem paralleller til prosessen der vi påtar oss Jesu Kristi navn. Selv om denne prosessen begynner med dåpen, er den ikke fullstendig før vi er renere og helligere og har blitt mer lik ham.

Den første parallellen er identifikasjon. Dr. Selzmans utnevnelse til Nelson-professoratet knyttet navnet hans til president Nelsons, og dr. Selzman begynte å identifisere seg med president Nelson. Når vi påtar oss Jesu Kristi navn, knytter vi vårt navn til hans. Vi identifiserer oss med ham. Vi blir gladelig kjent som kristne. Vi anerkjenner Frelseren og står modig frem for å bli regnet som hans.

Nært knyttet til identifikasjon er en annen parallell – erindring. Når dr. Selzman går inn på kontoret sitt, trekkes øynene mot medaljongen han mottok da han ble utnevnt til Nelson-professoratet. Denne medaljongen påminner ham daglig om RMN-etosen. For oss hjelper deltagelse i nadverden hver uke oss å minnes Jesus Kristus gjennom hele uken. Når vi tar del i nadverden, gjør vi det til minne om prisen han betalte for å forløse oss. Vi gjentar på nytt pakten om å minnes ham, anerkjenne hans storhet og verdsette hans godhet. Vi erkjenner gjentatte ganger at det bare er i og ved hans nåde at vi blir frelst fra fysisk og åndelig død.

Erindring betyr at vi følger rådene som ble gitt av profeten Alma i Mormons bok. Vi “[lar] alle [våre] gjerninger være for Herren, og hvor [vi] enn går, så la det være i Herren … [vi lar] alle [våre] tanker være rettet mot Herren … [og vi lar] alltid [vårt hjertes] ønsker være hos Herren.” Selv når vi er opptatt med andre saker, er vi oppmerksomme på ham, akkurat som vi husker vårt eget navn, uansett hva annet vi fokuserer på.

En følge av å minnes hva Frelseren har gjort for oss, er en tredje parallell – etterligning. Dr. Selzman begynte å etterligne president Nelson og RMN-etosen. Jeg tror at president Nelsons etos ganske enkelt er en tilkjennegivelse av hans livslange disippelskap til Jesus Kristus. For oss er det slik at jo mer vi identifiserer oss med og minnes Jesus Kristus, desto mer ønsker vi å bli lik ham. Som hans disipler forandrer vi oss til det bedre når vi fokuserer på ham, mer enn når vi fokuserer på oss selv. Vi arbeider med flid for å bli lik ham og søke å bli velsignet med hans egenskaper. Vi ber inderlig om å bli fylt med nestekjærlighet, Kristi rene kjærlighet.

Som president Nelson underviste i april: “Når nestekjærlighet blir en del av vår natur, vil vi miste impulsen til å rakke ned på andre. Vi vil slutte å dømme andre. Vi vil ha nestekjærlighet til mennesker fra alle samfunnslag. Nestekjærlighet til alle … er avgjørende for vår fremgang. Nestekjærlighet er grunnlaget for en guddommelig karakter.” Ved siden av nestekjærlighet søker vi “å fremelske … og utvide” andre åndelige gaver fra Frelseren, herunder integritet, tålmodighet og flid.

Etterligning av Jesus Kristus fører oss til en fjerde parallell – innrettelse etter hans formål. Vi slutter oss til ham i hans verk. Som kirurg var dr. Nelson kjent som en lærer, en helbreder og en forsker. Jakkenålen som ble brukt i dr. Selzmans avdeling, understreker disse bestrebelsene, med ordene undervise, helbrede og oppdage. For oss innebærer en del av å påta oss Jesu Kristi navn til villig, bevisst og entusiastisk å innrette våre mål etter hans. Vi slutter oss til ham i hans verk når vi “viser kjærlighet, deler og innbyr”. Vi slutter oss til ham i hans verk når vi yter tjeneste til andre, spesielt de sårbare og dem som har blitt såret, nedbrutt eller knust av sine jordiske erfaringer.

Så vi påtar oss Jesu Kristi navn mer fullstendig ved identifikasjon, erindring, etterligning og innrettelse. Å gjøre disse fire, fører oss til en femte parallell – motta Hans kraft. Vi får tilgang til Guds kraft og velsignelser i vårt liv. Nelson-professoratet gir dr. Selzman anerkjennelse og støttemidler som han bruker til å endre kulturen på avdelingen. Han bruker denne “begavelsen av kraft” til å hjelpe andre. Når vi påtar oss Frelserens navn, velsigner vår himmelske Fader oss på lignende måte med sin kraft for å hjelpe oss å oppfylle vår misjon i jordelivet.

Når vi inngår ytterligere pakter med Gud, påtar vi oss Jesu Kristi navn mer fullstendig. Følgelig velsigner Gud oss med mer av sin kraft. Som president Nelson underviste: “Enhver som inngår pakter i dåpsbassenger og i templer – og holder dem – har økt tilgang til Jesu Kristi kraft … Belønningen for å holde pakter med Gud er himmelsk kraft – kraft som styrker oss til å motstå våre prøvelser, fristelser og hjertesorg bedre.”

Vi blir mer åndelig mottagelige. Vi har større mot til å møte tilsynelatende umulige omstendigheter. Vi er mer styrket i vår beslutning om å følge Jesus Kristus. Vi omvender oss raskere og vender tilbake til ham når vi synder. Vi blir flinkere til å dele hans evangelium med hans kraft og myndighet. Vi hjelper de trengende og er mindre dømmende, mye mindre dømmende. Vi bevarer en forlatelse for våre synder. Vi har større fred, og vi er gladere fordi vi alltid kan fryde oss. Hans herlighet vil være rundt om oss, og hans engler vil våke over oss.

Frelseren innbyr oss: “[Kom] til Faderen i mitt navn, og når tiden er inne, motta av hans fylde.” Jeg ber deg innstendig om å gjøre dette. Kom til vår himmelske Fader. Påta deg Jesu Kristi navn. Identifiser deg med ham. Alltid minnes ham. Arbeid med flid for å bli lik ham. Slutt deg til ham i hans verk. Motta hans kraft og velsignelser i ditt liv. Riss hans navn inn i ditt hjerte, villig og bevisst. Dette gir deg en “hederlig anseelse” for Gud og kvalifiserer deg til Frelserens forsvar på dine vegne. Du vil bli en opphøyet arving i vår himmelske Faders rike, en medarving med hans førstefødte, vår kjære Frelser og Forløser.

Han lever. Jeg vet det med sikkerhet. Han elsker deg. Han ga sitt liv for deg. Han ber deg innstendig om å komme til Faderen gjennom ham. I Jesu Kristi navn. Amen.