Prydet med dyden måtehold

Da president Russell M. Nelson besøkte renoveringsarbeidet på Salt Lake tempel i mai 2021, forundret han seg over innsatsen til pionerene som, med begrensede ressurser og urokkelig tro, bygget det hellige byggverket – et fysisk og åndelig mesterverk som har bestått tidens tann. Han så imidlertid også virkningene av forvitring, som over tid hadde forårsaket gliper i tempelets opprinnelige grunnmurstener og ustabilitet i murarbeidet, tydelige tegn på behovet for strukturelle forsterkninger.

Vår kjære profet lærte oss så at akkurat som det var nødvendig å iverksette betydelige tiltak for å styrke tempelets grunnmur for at det skal motstå naturkreftene, må vi også gjøre ekstraordinære tiltak – kanskje tiltak vi aldri før har iverksatt – for å styrke vår egen åndelige grunnvoll i Jesus Kristus. I sitt minneverdige budskap etterlot han seg to dype spørsmål til selvrefleksjon: “Hvor sikker er din grunnvoll? Og hvilke forsterkninger av ditt vitnesbyrd og din forståelse av evangeliet er nødvendig?”

Jesu Kristi evangelium gir oss guddommelig inspirerte og effektive midler for å hindre den åndelige forvitringen i vår sjel, noe som kraftig styrker vår grunnvoll og hjelper oss å unngå gliper i vår tro og ustabilitet både i vårt vitnesbyrd og vår forståelse av evangeliets hellige sannheter. Et særlig relevant prinsipp for å oppnå dette formålet, finnes i kapittel 12 i Lære og pakter, en åpenbaring gitt gjennom profeten Joseph Smith til Joseph Knight, en rettferdig mann som oppriktig søkte å forstå Herrens vilje, ikke bare for ytre forandring, men for å stå urokkelig i sitt disippelskap – “fast som himmelens støtter”. Herren erklærte:

“Se, jeg taler til deg, og også til alle som ønsker å fremme og grunnfeste dette verk.

Og ingen kan hjelpe til med dette arbeidet medmindre han er ydmyk og full av kjærlighet, har tro, håp og kjærlighet og er måteholden i alt som han blir betrodd å ta vare på.”

Frelserens veiledning, som er nedtegnet i denne hellige åpenbaringen, minner oss på at måtehold er en viktig forsterkning for en sikker grunnvoll i Jesus Kristus. Det er en av de uunnværlige dydene, ikke bare for dem som har blitt kalt til å tjene, men også for alle som har inngått hellige pakter med Herren og godtar å følge ham trofast. Måtehold harmoniserer og styrker andre Kristus-lignende egenskaper som er nevnt i denne åpenbaringen: ydmykhet, tro, håp, nestekjærlighet og den rene kjærlighet som strømmer fra Ham. Videre er det å utvikle måtehold en meningsfylt måte å beskytte vår sjel mot den subtile, men konstante åndelige forvitringen, forårsaket av verdslig innflytelse som kan svekke vår grunnvoll i Jesus Kristus.

Blant de egenskaper som pryder Kristi sanne disipler, skiller måtehold seg ut som et speilbilde av Frelseren selv, en av Åndens dyrebare frukter, tilgjengelig for alle som åpner seg for guddommelig innflytelse. Det er dyden som bringer harmoni til hjertet, som former ønsker og følelser med visdom og ro. I Skriftene presenteres måtehold som en viktig del av fremgangen på vår åndelige reise, som fører oss til tålmodighet, gudfryktighet og medfølelse mens det lutrer våre følelser, våre ord og våre handlinger.

Kristi disipler som streber etter å utvikle denne Kristus-lignende egenskapen, blir stadig mer ydmyke og fulle av kjærlighet. En fredfull styrke oppstår i dem, og de blir bedre i stand til å holde tilbake sinne, pleie tålmodighet og behandle andre med toleranse, respekt og verdighet, selv når motgangens vinder blåser ubønnhørlig. De etterstreber å ikke handle impulsivt, men velger å handle med åndelig visdom, veiledet av saktmodighet og Den hellige ånds milde innflytelse. På denne måten blir de mindre sårbare for åndelig forvitring fordi, slik apostelen Paulus forkynte, de vet at de kan makte alt i Kristus, som styrker dem også i møte med prøvelser som kan rokke ved deres vitnesbyrd om ham.

I sitt brev til Titus formidlet Paulus hellige råd angående kvalifikasjonene til dem som ønsker å representere Frelseren og gjøre hans vilje med tro og hengivenhet. Han sa at de skulle være gjestfrie, edruelige, rettferdige og hellige – egenskaper som tydelig gjenspeiler måteholdets innflytelse.

Paulus advarte imidlertid og sa at de skulle være “ikke egenrådig, ikke bråsint … [og] ikke voldsom”. Slike egenskaper er i strid med Frelserens sinn og hemmer sann åndelig vekst. I Skriftenes sammenheng er “ikke egenrådig” en som nekter å handle med arroganse og stolthet. “Ikke bråsint” er en som unngår den naturlige trangen til å bli utålmodig og irritert; og “ikke voldsom” viser til en som avviser kranglevoren, aggressiv og brysk oppførsel verbalt, fysisk og følelsesmessig. Når vi streber etter å forandre vår adferd med tro og ydmykhet, kan vi være fast forankret i hans nådes klippe og bli rene og polerte redskaper i hans hellige hender.

Når jeg reflekterer over behovet for å utvikle dyden måtehold, blir jeg minnet om ordene til Hanna, profeten Samuels mor – en kvinne med bemerkelsesverdig tro, som selv etter store prøvelser, takket Herren med en takkesang. Hun sa: “Tal ikke så mange høye ord! La ikke frekke ord gå ut av deres munn! For en allvitende Gud er Herren, og han prøver alle gjerninger.” Sangen hennes er mer enn en bønn – den er en selvadressert invitasjon til å handle med ydmykhet, selvkontroll og moderasjon. Hanna minner oss på at sann åndelig styrke ikke uttrykkes i impulsive reaksjoner eller hovmodige ord, men i måteholdne, tankefulle holdninger som er i samsvar med Herrens visdom.

Ofte opphøyer verden adferd med utspring i aggressivitet, arroganse, utålmodighet og overdrivelse, og rettferdiggjør ofte slike holdninger med presset i dagliglivet og tilbøyeligheten til bekreftelse og popularitet. Når vi vender blikket bort fra dyden måtehold og ignorerer Den hellige ånds milde og dempende innflytelse på vår måte å handle og snakke på, faller vi lett i fiendens felle, som uunngåelig får oss til å uttale ord og tilegne oss holdninger som vi vil angre dypt på, enten det gjelder våre sosiale, familie- eller til og med i våre kirkelige relasjoner. Jesu Kristi evangelium innbyr oss til å utøve denne dyden spesielt i utfordrende tider, for det er nettopp ved disse anledningene at et menneskes sanne karakter blir avslørt. Som Martin Luther King jr. en gang sa: “Det ultimate mål på en mann, er ikke hvor han står i øyeblikk med komfort og bekvemmelighet, men hvor han står i tider med utfordringer og kontroverser.”

Som paktsfolk er vi kalt til å leve med vårt hjerte fast forankret i de hellige løfter vi har gitt Herren, og nøye følge mønsteret han etablerte gjennom sitt fullkomne eksempel. Til gjengjeld har han lovet: “Sannelig, sannelig sier jeg dere at dette er min lære, og enhver som bygger på den, bygger på min klippe, og helvetes porter skal ikke få makt over dem.”

Frelserens tjenestegjerning på jorden bar preg av måtehold i alle aspekter av hans karakter. Ved sitt fullkomne eksempel lærte han oss: “Vær tålmodig i lidelser, spott ikke dem som spotter.” Da han sa at vi ikke skulle gi etter for sinne på grunn av tvister og stridigheter, erklærte han: “Dere må omvende dere og bli som et lite barn.” Han underviste også at alle som ønsker å komme til ham av hele sitt hjerte, må forsone seg med dem de er sinte på eller med dem som har noe imot dem. Med en måteholden holdning og et medfølende hjerte forsikret han oss om at når vi blir behandlet med bryskhet, uvennlighet, respektløshet eller ringeakt, vil ikke hans godhet vike fra oss, og hans fredspakt skal ikke bli fjernet fra vårt liv.

For noen år siden hadde min hustru og jeg det hellige privilegium å møte noen trofaste medlemmer av Kirken i Mexico City. Mange av dem, enten personlig eller gjennom sine kjære, hadde utholdt ubeskrivelige prøvelser, herunder kidnappinger, drap og andre hjerteskjærende tragedier.

Da vi så inn i ansiktene til disse hellige, så vi ikke sinne, bitterhet eller et ønske om hevn. I stedet så vi en stillferdig ydmykhet. Deres ansikter, selv om de var preget av sorg, utstrålte en oppriktig lengsel etter helbredelse og trøst. Selv om deres hjerter var sønderknuste av lidelse, strevde disse hellige fremover med tro på Jesus Kristus, og valgte å ikke la sine lidelser bli gliper i troen eller forårsake ustabilitet i sitt vitnesbyrd om evangeliet.

På slutten av denne hellige samlingen hilste vi på hver enkelt av dem. Hvert håndtrykk, hver omfavnelse, ble til et stillferdig vitnesbyrd om at vi, med Herrens hjelp, kan velge å respondere med måtehold på livets frustrasjoner og utfordringer. Deres stillferdige og beskjedne eksempel tjente som en mild invitasjon til å vandre på Frelserens sti med måtehold i alle ting. Det føltes som om vi var i englers nærvær.

Jesus Kristus, den største av alle, led for oss til han blødde fra hver pore, men han lot aldri sinne oppflamme sitt hjerte, heller ikke kom det aggressive, støtende eller blasfemiske ord fra hans lepper, selv midt i slike lidelser. Med fullkomment måtehold og uovertruffen saktmodighet tenkte han ikke på seg selv, men på alle Guds barn – fra fortiden, nåtiden og fremtiden. Apostelen Peter vitnet om Kristi opphøyde holdning da han erklærte: “Han som ikke skjelte igjen når han ble utskjelt og ikke truet når han led, men overlot det til ham som dømmer rettferdig.” Selv midt i sin største smerte viste Frelseren fullkomment og guddommelig måtehold. Han erklærte: “Men ære være Faderen, jeg drakk og fullendte mine forberedelser for menneskenes barn.”

Mine kjære brødre og søstre, jeg fremsetter en oppriktig invitasjon til oss alle til å pryde vårt sinn og hjerte med Kristus-lignende måtehold, som et hellig tilsvar på vår kjære president Russell M. Nelsons profetiske kall. Når vi anstrenger oss med tro og flid for å veve måtehold inn i våre handlinger og ord, vitner jeg om at vi vil styrke og forankre vårt liv med større sikkerhet på vår Forløsers sikre grunnvoll.

Jeg bærer høytidelig mitt vitnesbyrd om at den konstante jakten på måtehold lutrer vår sjel og helliggjør vårt hjerte overfor Frelseren, fører oss varsomt nærmere ham og forbereder oss, med håp og fred, til den strålende dag da vi skal møte ham ved hans annet komme. Jeg deler disse hellige ord med dere i vår Frelser Jesu Kristi navn. Amen.