Det navn dere blir kalt ved

President Russell M. Nelson underviste at hvis Herren talte direkte til oss, ville han først sørge for at vi forstår vår sanne identitet: Vi er Guds barn, paktens barn og Jesu Kristi disipler. Enhver annen betegnelse vil til slutt skuffe oss.

Jeg lærte dette selv da min eldste sønn fikk sin første mobiltelefon. Med stor spenning begynte han å skrive navnene på familie og venner inn i sine kontakter. En dag la jeg merke til at det var hans mamma som ringte. På skjermen dukket navnet “Mor” opp. Det var et fornuftig og verdig valg – og, skal jeg innrømme, et tegn på respekt for den bedre forelderen i vårt hjem. Jeg ble naturligvis nysgjerrig. Hvilket navn hadde han gitt meg?

Jeg bladde gjennom kontaktene hans og antok at hvis Wendi var “Mor”, måtte jeg være “Far”. Ikke der. Jeg søkte etter “pappa”. Fortsatt ingenting. Min nysgjerrighet ble til mild bekymring. “Kaller han meg ‘Corey’?” Nei. I et siste forsøk tenkte jeg: “Vi er fotballspillere – kanskje han kaller meg ‘Pelé’.” Ønsketenkning. Til slutt ringte jeg nummeret hans selv, og to ord dukket opp på skjermen hans: “Ikke mor”!

Brødre og søstre, ved hvilket navn blir dere kalt?

Jesus kalte sine tilhengere ved mange navn: Disipler. Sønner og døtre. Barn av profetene. Får. Venner. Verdens lys. Hellige. Hvert har evig betydning og understreker et personlig forhold til Frelseren.

Men blant disse navnene hever ett seg over de andre – Kristi navn. I Mormons bok, underviste kong Benjamin kraftfullt:

“Intet annet navn er gitt hvorved frelse kommer, derfor vil jeg dere skal påta dere Kristi navn …

Og det skal skje at hver den som gjør dette, skal finnes ved Guds høyre hånd, for han skal kjenne det navn han kalles ved, for han skal kalles ved Kristi navn.”

De som påtar seg Kristi navn, blir hans disipler og vitner. I Apostlenes gjerninger leser vi at etter Jesu Kristi oppstandelse, ble utvalgte vitner befalt å forkynne og vitne om at alle som trodde på Jesus, ble døpt og mottok Den hellige ånd, ville få syndsforlatelse. De som mottok disse hellige ordinansene, ble forenet med Kirken, ble disipler og ble kalt kristne. Mormons bok beskriver også de som trodde på Kristus, som kristne og paktens folk som “Kristi barn, hans sønner og hans døtre”.

Hva vil det si å bli kalt ved Kristi navn? Det betyr å inngå og holde pakter, alltid minnes ham, holde hans bud og være “villige til å … stå som Guds vitner til alle tider og i alle ting.” Det betyr å stå sammen med profeter og apostler når de bringer Kristi budskap – med dets lære, pakter og ordinanser – ut over hele verden. Det betyr også å tjene andre for å lindre lidelse, å være et lys og bringe håp i Kristus til alle mennesker. Dette er naturligvis en livslang streben. Profeten Joseph Smith underviste at “dette er et stadium som intet menneske noensinne har nådd frem til på et øyeblikk”.

Fordi disippelens reise tar tid og innsats bygget “linje på linje og bud på bud”, er det lett å bli oppslukt av verdslige titler. Disse gir bare midlertidig verdi og vil aldri være nok i seg selv. Forløsning og det som hører evigheten til, kommer bare “i og gjennom Den Hellige Messias”. Derfor er det både betimelig og klokt å følge det profetiske råd om å prioritere disippelskap, spesielt i en tid med så mange konkurrerende stemmer og innflytelser. Dette sto sentralt i kong Benjamins råd da han sa: “Jeg vil dere skal huske alltid å la [Kristi navn] stå skrevet i deres hjerter … at dere hører og kjenner den røst som skal kalle på dere, og også det navn han skal kalle dere ved.”

Jeg har sett dette i min egen familie. Min oldefar Martin Gassner ble forandret for alltid fordi en ydmyk grenspresident fulgte Frelserens kall. I Tyskland i 1909 var tidene tøffe, og de hadde lite penger. Martin jobbet som sveiser på en rørfabrikk. Han innrømmet selv at de fleste lønningsdager endte med drikking, røyking og kjøp av runder på den lokale puben. Hans hustru advarte ham til slutt og sa at hvis han ikke forandret seg, ville hun dra.

En dag møtte Martins kollega ham på vei til puben med en krøllet religionsbrosjyre i hånden. Han hadde funnet den på gaten og fortalte Martin at han hadde følt noe annet etter å ha lest brosjyren som het Was wissen Sie von den Mormonen?, eller Hva vet du om mormonene? Jeg er sikker på at tittelen er forandret.

En adresse stemplet på baksiden var akkurat leselig nok til å tyde hvor kirken lå. Det var et godt stykke unna, men de ble rørt av det de leste og bestemte seg for å ta toget den søndagen for å undersøke. Da de kom frem, oppdaget de at adressen ikke var den kirken de forventet men et begravelsesbyrå. Martin nølte – for, en kirke i et begravelsesbyrå hørtes virkelig litt for mye ut som en pakkeløsning.

Men ovenpå, i en leid sal, fant de en liten gruppe hellige. En mann som inviterte dem til vitnesbyrdsmøte. Martin ble rørt av Ånden og ble så imponert av de enkle, inderlige vitnesbyrdene at han bar sitt vitnesbyrd. Og det var der, på dette høyst usannsynlige stedet, at han sa at han allerede visste at det måtte være sant.

Etterpå presenterte mannen seg som grenspresidenten og spurte om de ville komme tilbake. Martin forklarte at han bodde for langt unna og ikke hadde råd til den ukentlige turen. Grenspresidenten sa ganske enkelt: “Følg meg.”

De gikk noen kvartaler til en fabrikk i nærheten der grenspresidentens venn arbeidet. Etter en kort samtale ble både Martin og vennen hans tilbudt jobb. Deretter ledet grenspresidenten dem til en boligblokk og fant bolig til familiene deres.

Alt dette skjedde i løpet av to timer. Martins familie flyttet uken etter. Seks måneder senere ble de døpt. Mannen som en gang hadde vært kjent som en håpløs fyllik, ble så ivrig i sin nye tro at folk i byen begynte å kalle ham, kanskje ikke så kjærlig, for “presten”.

Når det gjelder grenspresidenten, kan jeg ikke si hva han heter – det har gått for lang tid. Men jeg kaller ham en disippel, et sendebud i Kristi sted, en kristen, barmhjertig samaritan, og venn. Hans innflytelse føles fortsatt 116 år senere, og jeg står på skuldrene av hans disippelskap.

“Det finnes et ordtak som sier at du kan telle frøene i et eple, men du kan ikke telle eplene som kommer fra et frø.” Frøet som grenspresidenten sådde, har gitt utallige frukter. Lite kunne han ha visst om at 48 år senere skulle flere generasjoner av Martins familie på begge sider av sløret bli beseglet i Bern Sveits tempel.

Kanskje de største prekenene er de vi aldri hører, men de vi ser i de stille, beskjedne handlingene og gjerningene som observeres i vanlige menneskers liv som, i et forsøk på å være som Jesus, går omkring og gjør vel. Det denne elskverdige grenspresidenten gjorde, var ikke en del av en sjekkliste. Han etterlevde ganske enkelt evangeliet som beskrevet i Almas bok: “[De sendte] ikke bort noen … som var sultne eller som var tørste eller som var syke … [de var] gavmilde mot alle, både gammel og ung, … både mann og kvinne.” Og et poeng vi ikke bør overse, de sendte ikke bort noen “enten de var utenfor kirken eller i kirken.”

De som påtar seg Kristi navn, gjenkjenner det Joseph Smith sa: “Et menneske som er fylt med Guds kjærlighet, er ikke tilfreds med bare å velsigne sin familie, men strekke[r] seg ut til hele verden, ivrig oppsatt på å velsigne hele menneskeheten.”

Det var slik Jesus levde. Faktisk gjorde han så mye at disiplene ikke kunne skrive ned alt. Apostelen Johannes skrev: “Men det er også mye annet som Jesus har gjort. Skulle det skrives ned, hver ting for seg, da mener jeg at ikke hele verden ville romme de bøkene som da måtte skrives.”

La oss strebe etter å følge Kristi eksempel, gjøre vel og gjøre disippelskap til en livslang prioritet, slik at hver gang vi omgås andre, vil de føle Guds kjærlighet og Den hellige ånds bekreftende kraft. Da kan vi slutte oss til min oldefar og millioner av andre som har erklært, i likhet med disippelen Andreas: “Vi har funnet Messias.”

Til syvende og sist er ikke vår identitet definert av verden. Men vårt disippelskap er definert av ordinansene vi mottar, paktene vi holder og kjærligheten vi viser Gud og vår neste ved ganske enkelt å gjøre vel. Som president Nelson underviste, er vi virkelig Guds barn, paktens barn og Jesu Kristi disipler.

Jeg vitner om at Jesus Kristus lever og har forløst oss. Han er den Ene som sa: “Jeg har …kalt deg ved navn, du er min.” I Jesu Kristi navn. Amen.