Salige er de som stifter fred

Se for deg, at du sammen med meg, er en ung tenåring i Kapernaum, nær Gennesaretsjøen, under Jesu Kristi tjenestegjerning. Ryktet sprer seg om en rabbiner – en lærer – hvis budskap tiltrekker seg store skarer. Naboer planlegger å gå til et fjell med utsikt over havet for å høre ham.

Du går sammen med andre på de støvete veiene i Galilea. Ved din ankomst blir du overrasket over den store folkemengden som har samlet seg for å høre denne Jesus. Noen hvisker stille “Messias”.

Du lytter. Hans ord rører ved ditt hjerte. På den lange vandringen hjem, velger du stillhet fremfor samtale.

Du grunner på vidunderlige ting – ting som overgår selv Moseloven. Han snakket om å vende det andre kinnet til og elske dine fiender. Han lovet: “Salige er de som stifter fred, for de skal kalles Guds barn.”

I din virkelighet, når du føler vekten av vanskelige dager – usikkerhet og frykt – føles fred langt borte.

Du øker tempoet, du kommer andpusten hjem. Familien samles, din far spør: “Fortell oss hva du har hørt og følt.”

Du forteller at han innbød deg til å la ditt lys skinne for andre, til å søke rettferdighet selv når du blir forfulgt. Stemmen din skjelver når du gjentar: “Salige er de som stifter fred, for de skal kalles Guds barn.”

Du spør: “Kan jeg virkelig bli en som stifter fred når verden er i opprør, når mitt hjerte er fylt med frykt, og når fred synes så langt borte?”

Faren din ser på moren din og svarer mildt: “Ja. Vi begynner på det mest grunnleggende stedet – i vårt hjerte. Så i vårt hjem og i vår familie. Når vi øver der, kan det å stifte fred spre seg til våre gater og landsbyer.”

Spol frem 2 000 år. Ingen grunn til å forestille seg – dette er vår virkelighet. Selv om det press som dagens oppvoksende generasjon føler er annerledes enn det den unge i Galilea følte – polarisering, sekularisering, gjengjeldelse, raseri på veien, opprør og sjikanering på sosiale medier – står begge generasjoner overfor kulturer preget av konflikt og spenning.

Heldigvis blir våre unge menn og kvinner på lignende måte tiltrukket av sine Bergpreken-øyeblikk – Seminar, Til styrke for ungdom-konferanser og Kom, følg med meg. Her får de de samme varige innbydelsene fra Herren: å la sitt lys skinne for andre, å søke rettferdighet selv om de blir forfulgt, og å elske sine fiender.

De mottar også oppmuntrende ord fra gjenopprettelsens levende profeter: “Behovet for fredsstiftere.” Uenig uten å være ubehagelig. Erstatt stridighet og stolthet med tilgivelse og kjærlighet. Bygg broer av samarbeid og forståelse, ikke vegger av fordommer eller adskillelse. Og det samme løftet: “Salige er de som stifter fred, for de skal kalles Guds barn.”

Dagens oppvoksende generasjons hjerter er fylt med et vitnesbyrd om Jesus Kristus og håp for fremtiden. Likevel spør de også: “Kan jeg virkelig bli en som stifter fred når verden er i opprør, mitt hjerte er fylt med frykt og fred synes så langt borte?”

Det rungende svaret er nok en gang ja! Vi omfavner Frelserens ord: “Fred etterlater jeg dere. Min fred gir jeg dere … La ikke deres hjerte forferdes, frykt ikke!”

I dag begynner det å stifte fred fortsatt på det mest grunnleggende sted – i vårt hjerte. Deretter i hjem og familier. Når vi øver der, vil det å skape fred spre seg til våre nabolag og lokalsamfunn.

La oss videre overveie disse tre stedene hvor en siste dagers hellig i vår tid stifter fred.

Det første er i vårt hjerte. Et synlig element i Kristi tjenestegjerning viser hvordan barn ble trukket til ham. Deri ligger en ledetråd. Å se inn i et barns rene og uskyldige fredsskapende hjerte, kan være en inspirasjon for vårt hjerte. Slik svarte flere barn i Primær-alder på: “Hvordan ser det ut å være en fredsstifter?”

Jeg deler svarene deres direkte fra deres hjerter! Luke sa: “Alltid hjelpe andre.” Grace delte hvor viktig det er å tilgi hverandre, selv når det ikke føles rettferdig. Anna sa: “Jeg så en som ikke hadde noen å leke med, så jeg gikk for å leke med henne.” Lindy tenkte at å være en fredsstifter er å hjelpe andre. “Da sender man det videre. Det vil bare fortsette og fortsette.” Liam sa: “Ikke vær slem mot folk, selv om de er slemme mot deg.” London utbrøt: “Hvis noen erter eller er slem mot deg, sier du: ‘Vær så snill å slutte.’” Trevor sa: “Hvis det er én smultring igjen og dere alle vil ha den, deler dere.”

Disse barnas svar viser meg at vi alle er født med en guddommelig tilbøyelighet til vennlighet og medfølelse. Jesu Kristi evangelium nærer og knytter disse guddommelige egenskapene, herunder å stifte fred, til vårt hjerte og velsigner oss i dette liv og i det neste.

For det annet, å stifte fred i vårt hjem ved å bruke Herrens mønster til å påvirke vårt forhold til hverandre: overtalelse, langmodighet, mildhet, vennlighet, saktmodighet og oppriktig kjærlighet.

Her er en inspirerende historie som viser hvordan én familie gjorde det å stifte fred til en familiesak, der de omsatte disse prinsippene i praksis.

Barn i denne familien strevde i sitt forhold til en voksen som ofte var gretten, nedlatende og brysk. Barna, som ble såret og frustrert, begynte å lure på om den eneste veien fremover var å gjenspeile den samme ondsinnede adferden.

En kveld snakket familien åpent sammen om spenningen og belastningen det var. Så dukket det opp en idé – ikke bare en løsning, men et eksperiment.

Istedenfor å svare med taushet eller gjengjeldelse, skulle barna gjøre noe uventet: de skulle reagere med vennlighet. Ikke bare høflig tilbakeholdenhet, men en bevisst, dyptfølt utgytelse av vennlige ord og omtenksomme gjerninger, uansett hvordan de ble behandlet til gjengjeld. Alle ble enige om å prøve det i en bestemt periode, hvoretter de skulle komme sammen igjen og vurdere.

Selv om noen nølte til å begynne med, forpliktet de seg til planen med oppriktig hjerte.

Det som skjedde etterpå var intet mindre enn bemerkelsesverdig.

De kalde interaksjonene begynte å tine. Smil erstattet sure miner. Den voksne, en gang fjern og hard, begynte å forandre seg. Barna, styrket av sitt valg om å lede med kjærlighet, fant glede i forvandlingen. Endringen var så dyptgripende at det planlagte oppfølgingsmøtet aldri ble nødvendig. Vennlighet hadde utført sitt stillferdige arbeid.

Med tiden ble sanne vennskapsbånd dannet, noe som løftet alle. For å være fredsstiftere tilgir vi andre og bygger bevisst andre opp istedenfor å rive dem ned.

For det tredje, å stifte fred i våre lokalsamfunn. I de vanskelige årene under 2. verdenskrig sa eldste John A. Widtsoe: “Den eneste måten å bygge opp et fredelig samfunn på, er å bygge opp menn og kvinner som elsker og stifter fred. Hvert individ, ved Kristi lære … holder i sine hender hele verdens fred.”

Følgende historie illustrerer dette budet på en vakker måte.

For mange år siden sto to menn – en muslimsk imam og en kristen pastor fra Nigeria – på hver sin side av en smertefull religiøs splittelse. Hver av dem hadde lidd meget. Men ved tilgivelsens helbredende kraft valgte de å gå en vei sammen.

Imam Muhammad Ashafa og pastor James Wuye ble venner og usannsynlige partnere i fred. Sammen etablerte de et senter for interreligiøs mekling. De lærer nå andre å erstatte hat med håp. Som nominerte til Nobels fredspris to ganger, ble de nylig de første mottagere av Commonwealth Peace Prize.

Disse tidligere fiendene reiser nå side om side og gjenoppbygger det som var ødelagt, levende vitner om at Frelserens innbydelse om å være fredsstiftere ikke bare er mulig – den er mektig.

Når vi lærer Guds herlighet å kjenne, vil vi “ikke ha lyst til å skade hverandre, men til å leve i fred”. Måtte vi i våre forsamlinger og vårt lokalsamfunn velge å se på hverandre som Guds barn.

Kort sagt gir jeg en invitasjon. Å stifte fred krever handling – hva kan det være, for hver enkelt av oss, fra og med i morgen? Vil du vurdere en én-ukes, tre-trinns fredsstifter-plan?

1. En hjemmesone fri for stridigheter: Når stridigheter begynner, stopp opp og start på nytt med vennlige ord og gjerninger.

2. Digital brobygging: Før du legger ut, svarer eller kommenterer på nettet, spør: “Vil dette bygge en bro?” Hvis ikke, stopp. Ikke send. Del heller godhet. Publiser fred i stedet for hat.

3. Reparer og gjenforen: Hvert familiemedlem kan oppsøke et anstrengt forhold for å unnskylde, betjene, reparere og gjenforene.

Det er noen måneder siden jeg følte en ubestridelig tilskyndelse som førte til dette budskapet: “Salige er de som stifter fred”. Til slutt la meg dele inntrykk som har kommet til mitt hjerte i løpet av denne tiden.

Å stifte fred er en Kristus-lignende egenskap. Fredsstiftere blir noen ganger stemplet som naive eller svake – fra alle kanter. Men å være en fredsstifter er ikke å være svak, men å være sterk på en måte som verden kanskje ikke forstår. Å stifte fred krever mot og kompromiss, men krever ikke offer av prinsipper. Å stifte fred er å lede med et åpent hjerte, ikke et lukket sinn. Det er å nærme seg hverandre med utstrakte hender, ikke knyttede never. Å stifte fred er ikke noe nytt, rett fra nyhetspressen. Det ble forkynt av Jesus Kristus selv, både til dem i Bibelen og i Mormons bok. Fredsstiftere har siden blitt undervist av vår tids profeter fra gjenopprettelsens tidligste tid og frem til i dag.

Vi oppfyller vår guddommelige rolle som barn av en kjærlig himmelsk Fader når vi streber etter å bli fredsstiftere. Jeg bærer vitnesbyrd om Jesus Kristus, som er Fredsfyrsten, den levende Guds Sønn, i Jesu Kristi navn. Amen.