Den enkle og rene troskap mot Kristus

For 33 år siden ble jeg kalt til å tjene som misjonær i Utah Ogden misjon. Fordi jeg kom fra Europa, var selvsagt “grønn Jell-O [gelé] med gulrøtter” og “begravelsespoteter” litt eiendommelig for meg!

Jeg ble imidlertid dypt imponert over mange av de helliges hengivenhet og disippelskap, det store antall mennesker som deltok på Kirkens møter, og omfanget av Kirkens programmer i full drift. Da misjonen min var over, ønsket jeg å forsikre meg om at den gleden jeg følte og den åndelige styrken og modenheten jeg så, også ville være tilgjengelig for min fremtidige familie. Jeg var fast bestemt på å komme raskt tilbake for å leve i “de evige høyders skygge”.

Herren hadde imidlertid andre planer. Min første søndag hjemme, kalte min kloke biskop meg som Unge menns president i menigheten. I tjeneste for denne fantastiske gruppen unge menn, lærte jeg raskt at gleden som kommer ved å være en Kristi disippel, har svært lite å gjøre med størrelsen på Kirkens møter eller omfanget av programmene.

Da jeg giftet meg med min vakre hustru Margret, bestemte vi oss gladelig for å bli i Europa og oppfostre barn i vårt hjemland Tyskland. Sammen var vi vitne til det som president Russell M. Nelson underviste for mange år siden: “Gleden vi føler, har lite å gjøre med omstendighetene i vårt liv, og alt å gjøre med hva vi fokuserer på.” Når vårt livs fokus er på Kristus og hans evangeliebudskap, kan vi oppleve alle velsignelsene ved disippelskap uansett hvor vi bor.

Men i en verden som blir stadig mer verdslig, kompleks og forvirrende, med forskjellige og ofte motstridende budskap og krav, hvordan kan vi unngå at våre øyne blir forblindet og vårt hjerte blir forherdet, og beholde fokus på de “klare og verdifulle ting” i Jesu Kristi evangelium? I en tid med forvirring ga apostelen Paulus et godt råd til de hellige i Korint ved å minne dem på å fokusere på “den enkle og rene troskap mot Kristus”.

Kristi lære og evangeliets lov er så enkle at selv små barn kan forstå dem. Vi kan få tilgang til Jesu Kristi forløsende kraft og motta alle de åndelige velsignelser vår himmelske Fader har beredt for oss ved å utøve tro på Jesus Kristus, omvende oss, bli døpt, bli helliggjort gjennom Den hellige ånds gave og holde ut til enden. President Nelson beskrev denne reisen så vakkert som “paktens sti” og prosessen med å bli en “hengiven Jesu Kristi disippel”.

Hvis dette budskapet er så enkelt, hvorfor føles det ofte så utfordrende å etterleve Kristi lov og følge hans eksempel? Det kan hende at vi feiltolker enkelhet som noe som er lett å oppnå uten innsats eller flid. Å følge Kristus krever konstant innsats og kontinuerlig forandring. Vi må “[avlegge] det naturlige menneske … og [bli som et lite] barn”. Dette innbefatter å sette vår “lit til Herren” og la kompleksiteten fare, akkurat som små barn gjør. Å anvende Kristi lære på en forenklet og fokusert måte vil hjelpe oss å finne glede i hverdagen, gi veiledning i våre kall, besvare noen av livets mest komplekse spørsmål og gi oss styrke til å møte våre største utfordringer.

Men hvordan kan vi praktisk sett gjennomføre denne enkelheten i vår livslange reise som Kristi disipler? President Nelson minnet oss på å fokusere på “ren sannhet, ren lære og ren åpenbaring” når vi søker å følge Frelseren. Å spørre regelmessig: “Hva vil Herren Jesus Kristus at jeg skal gjøre?” gir dyptgripende rettledning. Å følge hans eksempel gir oss en trygg vei gjennom usikkerhet og en kjærlig, veiledende hånd å holde i fra dag til dag. Han er Fredsfyrsten og Den gode hyrde. Han er vår Trøster og Forløser. Han er vår Klippe og Tilflukt. Han er en Venn – din venn og min venn! Han innbyr oss alle til å elske Gud, holde hans bud og elske vår neste.

Når vi velger å følge hans eksempel og gå fremover med tro på Kristus, ta imot kraften i hans forsoning og huske våre pakter, fyller kjærlighet vårt hjerte, håp og helbredelse løfter vår ånd, og bitterhet og sorg blir erstattet med takknemlighet og tålmodighet til å vente på lovede velsignelser. Noen ganger må vi kanskje fjerne oss fra en usunn situasjon eller søke profesjonell hjelp. Men i hvert tilfelle vil anvendelse av enkle prinsipper i evangeliet hjelpe oss å navigere gjennom livets utfordringer på Herrens måte.

Vi undervurderer noen ganger den styrke vi får ved enkle handlinger som bønn, faste, skriftstudium, daglig omvendelse, å ta del i nadverden hver uke og regelmessig tilbedelse i Herrens hus. Men når vi innser at vi ikke trenger å “gjøre noe vanskelig” og vi setter anvendelse av ren og enkel lære i sentrum, begynner vi å se hvordan evangeliet “virker helt fantastisk” for oss, selv i de mest utfordrende omstendigheter. Vi finner styrke og “frimodighet for Gud”, selv når vi opplever hjertesorg. Eldste M. Russell Ballard har mange ganger minnet oss på at “det er i denne enkelheten [vi] vil finne … fred, glede og lykke”.

Å anvende den enkle og rene troskap mot Kristus, får oss til å prioritere mennesker fremfor prosesser og evige relasjoner fremfor kortsiktig adferd. Vi fokuserer på “det som betyr mest” i Guds verk med å frelse og opphøye sjeler istedenfor å bli opptatt med å administrere vår omsorgstjeneste. Vi frigjør oss selv til å prioritere det vi kan gjøre, fremfor å tynges av det vi ikke kan gjøre. Herren påminnet oss: “Derfor, bli ikke trette av å gjøre godt, for dere legger grunnvollen til et stort verk, og ut av små ting kommer det som er stort.” Hvilken mektig oppfordring til å handle i enkelhet og ydmykhet, uansett hva våre omstendigheter er.

Min bestemor Marta Cziesla var et fantastisk eksempel på å gjøre “små og enkle ting” for å få store ting til å skje. Vi kalte henne kjærlig Oma Cziesla. Oma tok imot evangeliet i den lille landsbyen Selbongen i Øst-Preussen sammen med min oldemor den 30. mai 1926.

Marta Cziesla (til høyre) på hennes dåpsdag.

Hun elsket Herren og hans evangelium og var fast bestemt på å holde paktene hun hadde inngått. I 1930 giftet hun seg med min bestefar, som ikke var medlem av Kirken. På dette tidspunkt ble det umulig for Oma å delta på Kirkens møter fordi min bestefars gård lå langt unna nærmeste forsamling. Men hun fokuserte på det hun kunne gjøre. Oma fortsatte å be, lese i Skriftene og synge Sions sanger.

Noen trodde kanskje at hun ikke lenger var aktiv i sin tro, men det var langt fra sannheten. Da min tante og min far ble født, uten noe prestedømme i hjemmet og uten møter i Kirken eller tilgang til ordinanser i nærheten, gjorde hun igjen det hun kunne gjøre og fokuserte på å lære sine barn “å be og vandre rettskaffent for Herren”. Hun leste for dem fra Skriftene, sang Sions sanger sammen med dem og ba naturligvis sammen med dem – hver dag. En 100 prosent hjemme-sentrert kirke-opplevelse.

I 1945 tjenestegjorde min bestefar i krigen langt hjemmefra. Da fiendene nærmet seg gården deres, tok Oma med seg sine to små barn og forlot den kjære gården sin for å søke tilflukt på et tryggere sted. Etter en vanskelig og livstruende reise fant de endelig tilflukt i Nord-Tyskland i mai 1945. De hadde ingenting igjen bortsett fra klærne de hadde på kroppen. Men Oma fortsatte med det hun kunne gjøre: Hun ba sammen med sine barn – hver dag. Hun sang sammen med dem Sions sanger som hun hadde lært utenat – hver dag.

Livet var ekstremt vanskelig, og i mange år var fokuset bare på å sørge for at det var mat på bordet. Men i 1955 gikk min far, som da var 17 år gammel, på handelsskole i byen Rendsburg. Han gikk forbi en bygning og så et lite skilt på utsiden der det sto: “Kirche Jesu Christi der Heiligen der Letzten Tage” – “Jesu Kristi Kirke av Siste Dagers Hellige.” Han tenkte: “Det er interessant, dette er mors kirke.” Da han kom hjem, fortalte han Oma at han hadde funnet kirken hennes.

Dere kan forestille dere hvordan hun må ha følt seg etter nesten 25 år uten kontakt med Kirken. Hun var fast bestemt på å komme neste søndag og overtalte min far til å bli med henne. Rendsburg var mer enn 30 kilometer unna den lille landsbyen der de bodde. Men dette hindret ikke Oma i å gå i kirken. Søndagen etter satte hun seg på sykkelen sammen med min far og syklet til kirken.

Da nadverdsmøtet begynte, satte min far seg ned på siste rad og håpet at det snart ville være over. Dette var Omas kirke og ikke hans. Det han så, var ikke særlig oppmuntrende: Det var bare noen få eldre kvinner til stede og to unge misjonærer som effektivt styrte alt på møtet. Men så begynte de å synge, og de sang de Sions sanger som min far hadde hørt siden han var liten gutt: “Kom hellige”, “O, min Fader”, “Priser profeten som skuet Jehova”. Å høre denne lille flokken synge Sions sanger som han hadde kjent siden barndommen, gjennomtrengte hjertet hans, og han visste umiddelbart og uten tvil at Kirken var sann.

Det første nadverdsmøtet bestemor deltok på etter 25 år, var møtet der min far fikk en personlig bekreftelse på at Jesu Kristi gjengitte evangelium er sant. Han ble døpt tre uker senere, den 25. september 1955, sammen med min bestefar og min tante.

Det er over 70 år siden det lille nadverdsmøtet i Rendsburg. Jeg tenker ofte på Oma, hva hun må ha følt de ensomme kveldene, da hun gjorde de små og enkle tingene hun kunne gjøre, som å be, lese og synge. Når jeg står her på generalkonferansen i dag og snakker om min Oma, fyller hennes beslutning om å holde sine pakter og hennes tillit til Herren, til tross for hennes utfordringer, mitt hjerte med ydmykhet og takknemlighet. Ikke bare for henne, men for så mange av våre fantastiske hellige over hele verden som fokuserer på den enkle og rene troskap mot Kristus i sine utfordrende omstendigheter. Kanskje de ser liten endring nå, men stoler på at store ting vil skje en dag i fremtiden.

Jeg har lært av egen erfaring at evangeliets små og enkle ting og trofast fokus på Kristus leder oss til sann glede, tilveiebringer mektige mirakler og gir oss tillit til at alle lovede velsignelser vil gå i oppfyllelse. Dette er like sant for dere som det er sant for meg. Med eldste Jeffrey R. Hollands ord: “Noen velsignelser kommer snart, noen kommer sent, noen kommer ikke før i himmelen – men de kommer til dem som tar imot Jesu Kristi evangelium.” Dette vitner jeg også om i Jesu Kristi navn. Amen.