Familieerklæringen – ord fra Gud

Denne generalkonferansen i oktober 2025 markerer 30-årsjubileet for bekjentgjørelsen av “Familien – en erklæring til verden”. Etter guddommelig forordning ble denne erklæringen, med sine åpenbarte ord, skrevet for å “bevare og styrke familien som samfunnets grunnleggende enhet”.

Alle tilhører en familie, enten du er mor, far, datter, sønn, barnebarn, besteforelder, tante, onkel, bror, søster eller søskenbarn. Viktigst av alt er at hver enkelt av oss, slik erklæringen sier, er “en elsket ånd, sønn eller datter av himmelske foreldre … [med] en guddommelig natur og et guddommelig potensial.”

Da jeg ble kalt til det hellige apostelembedet i 2015, fikk jeg dette rådet: “Denne erklæringen er nå din. Navnet ditt [henvist til ordene ‘De tolv apostlers råd’ i tittelen] står her. Føl den og undervis i den som om du eier den.”

Jeg elsker Familieerklæringen. Jeg har vitnet over hele verden fra Afrika til Australia og overalt imellom, om familiens rolle i Guds evige plan. Erklæringen har en guddommelig opprinnelse, så vi må behandle den med den ærbødighet som ord fra Gud fortjener.

Husk, brødre og søstre, som jeg sa på en tidligere generalkonferanse fra denne talerstolen: “Ord er viktige.”

La meg gi dere litt bakgrunnsinformasjon om erklæringen som et kjernebudskap for hva vi tror på.

I 1994, et år før erklæringen ble presentert, drøftet De tolv apostlers quorum hvordan samfunnet og myndigheter trakk seg bort fra Guds lover for familie, ekteskap og kjønn. “Men det var ikke alt vi så,” forklarte President Russell M. Nelson senere. “Vi kunne se anstrengelsene til forskjellige samfunnsgrupperinger som prøver å kvitte seg med alle normer og begrensninger innen seksuell aktivitet. Vi så forvirring angående kjønn. Vi kunne se det hele komme.”

De tolv bestemte seg for å utarbeide et dokument, en offisiell erklæring, som oppsummerte Kirkens standpunkt om familien. I løpet av det året utarbeidet disse apostlene, seere kalt av Gud, en erklæring om familien. President Dallin H. Oaks fortalte at de bønnfylt vendte seg til Herren for å vite “hva [de] skulle si og hvordan [de] skulle si det”. De fremla det for Det første presidentskap – Presidentene Howard W. Hunter, Gordon B. Hinckley og Thomas S. Monson til deres vurdering.

Noen måneder senere, i mars 1995, døde president Hunter, og president Hinckley ble Kirkens 15. president. Erklæringen var nå i hans hender. Når ville tiden være inne til å komme med denne erklæringen til Kirken? Den tiden kom seks måneder senere.

Noen dager før Hjelpeforeningens møte 23. september, som var før generalkonferansen, satt president Hinckley og hans rådgivere i råd med Hjelpeforeningens generalpresidentskap. Søstrene hadde, i likhet med apostlene, overveid bekymringer med hensyn til kvinner og familier. De hadde fokusert det kommende møtet på familier.

President Hinckley skulle tale til kvinnene under samlingen. Han hadde grunnet på retningen av sine uttalelser. Etter hvert som samtalen skred frem, henviste han ved navn til den nylig utarbeidede, men ennå ikke offentlige, “Familien – en erklæring til verden”. Var dette møtet for kvinnene den rette rammen for å komme med den avgjørende erklæringen om familien?

Hjelpeforeningens generalpresident Elaine Jack forklarte senere: “Vi visste ikke hva erklæringen om familien var den gangen … Vi skjønte det av tittelen, men vi følte at hva som helst om familien … ville være positivt … Jeg følte meg veldig sikker på at vi hadde medlemmer av De tolvs quorum som mottok åpenbaring.”

Hjelpeforeningens møte den lørdagen var historisk. President Hinckley introduserte Familieerklæringen med disse viktige ordene: “Med så mye sofisteri som foregir å være sannhet, med så mye bedrag angående normer og verdier, med så mye som frister og lokker til sakte, men sikkert å ta inn over oss verdens besmittelse, har vi følt trang til å si ifra og på forhånd advare … [om] normer, lære og praksis som gjelder familieenheten, og som profeter, seere og åpenbarere i denne kirken har stadfestet gjentagne ganger gjennom hele dens historie.”

Han leste så erklæringen i sin helhet. Som Herren har sagt: “Enten ved min egen røst eller ved mine tjeneres røst, det være det samme.”

Erklæringen sier: “Familien er forordnet av Gud.” Jeg elsker klarheten i dette utsagnet. Erklæringen er en oppfordring til oss om å leve i jordelivet, alltid oppmerksom på det guddommelige i oss og den evige fremtid som ligger foran oss. President Nelson underviste: “[Du] er bokstavelig talt Guds åndebarn … La det ikke være noen tvil: Ditt potensial er guddommelig. Med din flittige søken vil Gud gi deg glimt av hvem du kan bli.”

Da erklæringen ble fremlagt, var den ikke i samsvar med synspunktene til mange i verden. Ikke da. Ikke nå. Det finnes dem som har innvendinger mot erklæringen om familie, ekteskap og kjønn. Noen foreslår at Kirken modererer den, reviderer eller til og med setter erklæringen til side.

Erklæringen om familien er, som president Hinckley sa, lære, mine kjære brødre og søstre. Prinsippene er ikke i utakt, men fullkomment i takt med Herrens veier og hans pakts sti. Læresetningene i erklæringen ble åpenbart av vår Herre Jesus Kristus til hans apostler da og nå. Dette er hans kirke. Han har gitt oss de sannheter vi lever etter.

Noen av dere tenker kanskje på erklæringen og sier: “Dette fungerer ikke for meg.” “Det virker ufølsomt.” “Familien min ser ikke slik ut.” “Jeg passer ikke inn.”

For de som er bekymret, vit at du er et barn av himmelske foreldre, en del av din himmelske Faders familie. Ingen kjenner deg bedre eller bryr seg mer om deg enn han gjør. Vend deg til ham. Utøs ditt hjerte til ham, stol på ham og hans løfter. Du har familie i din Frelser Jesus Kristus, som elsker deg. Han kom til jorden for å sone for våre synder og bære byrden av våre feiltrinn og våre veldig dårlige dager. Han forstår hva du står overfor og føler. Vend deg til ham, og stol på at han vil sende Den hellige ånd til å være med deg, løfte deg og veilede deg. Føl deres kjærlighet “som utgytes i menneskenes barns hjerter … Den [er] det mest ettertraktelsesverdige av alt … og det som gir sjelen størst glede”.

Alle Herrens apostler er virkelig glad i dere. Vi ber for dere og søker Herrens veiledning for dere. Bli hos oss. Dere lever i vanskelige tider da motstanderen ønsker å gjøre dere til sine. Ikke la deg trekkes vekk. Og hvis du allerede er det, kom tilbake. Våre armer er strakt ut til deg, og det samme vil andre som er glad i deg gjøre.

Erklæringen sier: “Foreldre har en hellig plikt til å oppdra sine barn i kjærlighet og rettferdighet.” Mormons bok gir enda et vitnesbyrd om denne sannheten. I det første verset i det første kapittelet leser vi: “Jeg, Nephi, ble født av gode foreldre.” Hvor mange av oss har begynt på Mormons bok – og begynt om og om igjen – og i prosessen lært disse ordene utenat? Legg deg dem på hjertet.

En av mine favorittuttalelser i erklæringen er dette: “Lykke i familien oppnås med størst sannsynlighet når den er grunnlagt på vår Herre Jesu Kristi læresetninger.”

Hvem ønsker ikke å være lykkelig?

Og hva er Jesu Kristi læresetninger? Igjen, i erklæringen: “Tro, bønn, omvendelse, tilgivelse, respekt, kjærlighet, medfølelse, arbeid og sunne aktiviteter.“

Hvem sitt liv vil ikke bli bedre ved å anvende disse nøkkelprinsippene? Ingen av oss kommer til å gjøre det fullkomment, men vi kan følge president Hinckleys kloke ord: “Gjør deres beste.”

Vi leser i erklæringen: “Fedre [skal] presidere … i kjærlighet og rettferdighet”, og “en mor er først og fremst ansvarlig for å ha omsorg for sine barn”. Presidere betyr ikke å dominere, og gi omsorg betyr ikke en sekundær rolle. Gud har gitt menn og kvinner forskjellige, men likeverdige og viktige roller som utfyller hverandre.

La meg dele en personlig historie.

Min hustru og jeg lærte å bli flinkere til å være likeverdige partnere etter en dag da jeg bestemte meg for å ta en viktig avgjørelse uten å rådføre meg med henne. Min handling overrasket henne, overrumplet henne og satte henne i en svært vanskelig situasjon. Etterpå la hun hendene på skuldrene mine og sa bestemt: “Ron, vær så snill, gjør aldri det mot meg igjen.” Vi har stort sett vært enige siden den gang.

Vi finner i Familieerklæringen: “Fedre og mødre er forpliktet til å hjelpe hverandre som likeverdige partnere.”

Likeverdige er et ord som betyr noe. I årenes løp, når søster Rasband og jeg har arbeidet sammen i det erklæringen beskriver som våre “hellige ansvarsoppgaver”, har vi formet et ekteskap som trekker likt i åk. Siden alle våre barn nå er gift, har søster Rasband og jeg fortsatt å gi dem og deres ektefeller råd om hvordan de kan være likeverdige partnere.

Når vi lever med våre øyne ene og alene vendt mot Guds ære, respekterer vi hverandre og støtter hverandre. Disse guddommelige mønstre for rettferdighet fører til stabilitet i våre individuelle liv, vår familie og samfunnet.

Vår himmelske Fader har gitt erklæringen om familien til hjelp for å veilede oss hjem til ham, for å hjelpe oss å lære og bli fylt med kjærlighet, styrke, hensikt og evig forståelse. Av hele min sjel ber jeg dere innstendig om å leve nær ham og hans elskede Sønn. Jeg lover at hvis dere gjør det, vil Ånden inspirere og veilede dere og hjelpe dere å føle i deres hjerte Deres lovede fred, som “overgår all forstand”. I Jesu Kristi navn. Amen.