Kom fårene i hu

Kristus er den gode hyrde. Ethvert medlem av flokken er dyrebart for ham. Han viste et mønster for hyrdevirksomhet, og underviste oss ved ord og gjerning hvilke egenskaper en god hyrde har, herunder å kjenne sine får ved navn, elske dem, finne dem som har gått seg vill, gi dem mat, og endelig, lede dem tilbake hjem. Han forventer at vi gjør det samme, som hans underhyrder.

Vi kan lære mye om å yte tjeneste på Herrens måte fra en oldtidens profet – og eksepsjonell hyrde – Moroni. Han levde i svært krevende tider, uten å kunne dra fordel av mobiltelefoner, datamaskiner og Internett. Men han klarte å ha oversikt over sine får. Hvordan ble dette gjort? Vi kan få et glimt av hans fremgangsmetode i Moroni 6. Der leser vi at medlemmer “ble… regnet blant Kristi kirkes folk, og deres navn ble skrevet ned, så de kunne bli husket og næret ved Guds gode ord for å holde dem på den rette vei… Og kirkens medlemmer kom ofte sammen for å faste og for å be og for å tale med hverandre om sine sjelers velferd” (Moroni 6:4–5, utheving lagt til).

For Moroni handlet alt om menneskene – navn! Han praktiserte prinsippet med å loggføre og redegjøre, slik at alle ville bli husket. Enhver som strevde eller vandret ble lagt merke til, som lot de hellige drøfte deres velferd i råd. På samme måte som hyrden som forlot de nittini (trygge og i sikkerhet, er jeg overbevist om) og gikk etter den ene som var kommet bort (se Lukas 15:4–7), har vi blitt bedt om å være like oppmerksomme på våre flokker – å legge merke til, huske og gå og gjøre likeså.

Som misjonsleder i India, husker jeg at jeg spurte en ung grenspresident om noen av målene hans for det kommende året: “Hvor mange menn vil dere forberede til å motta det melkisedekske prestedømme?” Hans umiddelbare svar var “Syv!”

Jeg lurte på hvor i all verden han hadde tryllet frem det konkrete tallet fra! Før jeg kunne svare, tok han frem et papirark med tallene fra en til syv skrevet ned i margen. De første fem linjene hadde navn nedskrevet – virkelige personer som han og eldstenes quorum ville invitere og oppmuntre til å motta prestedømmets velsignelser i sitt liv. Selvfølgelig måtte jeg spørre om de tomme linjene, seks og syv. “Å, president”, sa han, mens han ristet sympatisk på hodet, “vi vil sikkert døpe minst to menn i den første halvdelen av året, som kan motta prestedømmet innen slutten av året.” Denne utrolige lederen forstod prinsippet med å loggføre og redegjøre.

Kristus har organisert sin kirke på en slik måte at det skulle være vanskelig å glemme en sjel, for hver og en er ham kjær. Hver person i en menighet, uavhengig av alder eller kjønn, har en mengde forvaltere – hyrder – som har fått i oppgave å ta vare på dem, og huske på dem. En ung mann, for eksempel, har et biskopsråd, omsorgsbrødre, unge voksne rådgivere, seminarlærere, quorumspresidentskaper, og mer, som er tildelt ansvaret for hans velferd og fungerer som sikkerhetsnett, trygt festet bak denne ungdommen for å ta ham imot om han skulle falle. Selv om kun ett nett er korrekt plassert, vil den unge mannen være trygg, bli lagt merke til, og husket. Og likevel, ofte hender det at ingen nett er på plass. Mennesker vandrer rutinemessig inn i tåken – og ingen legger merke til det. Hvordan kan vi bli bedre hyrder? Vi kan lære å loggføre og redegjøre.

Kirken gir oss rapporter og verktøy for å gjøre nettopp det – å huske. Kvartalsrapporten er et utmerket eksempel. Den lar oss loggføre og redegjøre for hvert medlem flere ganger, og lar oss legge merke til dem som blir borte eller trenger vår hjelp og vår kjærlighet. Handlings- og intervjulisten identifiserer dem som trenger vår oppmerksomhet akkurat nå, det samme gjør statusrapporten for tempelanbefalinger og andre rapporter. Disse verktøyene for å loggføre og redegjøre får oss til å fokusere på personer. Hvem trenger et kall, utvikling i prestedømmet, eller hjelp med å ta med et familienavn til tempelet? Hvem kan vi hjelpe med å forberede seg til en heltidsmisjon? Hvem var borte denne måneden? Disse verktøyene hjelper oss med å huske andre.

Jeg kjenner en familie fra USA som mottok et kall om å tjene i Afrika. På deres aller første søndag gikk de inn i den eneste av Kirkens enheter i landet, der de ble entusiastisk mottatt. Innen formiddagen var omme, hadde mannens hustru blitt kalt som president for Hjelpeforeningen, og han hadde blitt kalt som leder for Unge menn! Han spurte en sliten grenspresident hvor mange unge menn det var i grenen. Denne trofaste førstegenerasjonslederen pekte mot enden av kirkesalen og sa: “De to, rett der borte.” Mannen var passelig skeptisk, så han tok med seg grenens medlemsliste hjem, og la raskt merke til at det stod faktisk 20 unge menn på listen. Han gikk tilbake til grenspresidenten og ba om å få to dynamiske, tospråklige unge voksne som kunne bli kalt til å være hans rådgivere, og satte seg så ned med dem og de to guttene for å gjennomgå navnene.

Deretter gikk disse flittige unge til verks. I månedene som fulgte, fant de hver gutt som stod på listen. Navn etter navn ble disse bortkomne får ønsket velkommen tilbake av sine jevnaldrende, og fikk åndelig og fysisk føde! Innen ett år var det på søndager gjennomsnittlig 21 unge menn til stede. Takk og pris for unge menn som loggførte og redegjorde.

En av mine kjære venner, flyttet med familien sin som ung masterstudent til en stor amerikansk by for å fortsette utdannelsen sin. Han ble umiddelbart kalt til å presidere over eldstenes quorum. Han var litt nervøs før sitt første intervju med stavspresidenten, så han var bestemt på å være godt forberedt. Han fortalte stavspresidenten at han hadde tre mål for det kommende året: (1) 90 prosent omsorgstjeneste, (2) en fyldig evangelieleksjon hver uke, og (3), en nøye planlagt quorumsaktivitet hver måned.

Den kloke stavspresidenten smilte til min venn, og spurte: “Kan du navngi et mindre-aktivt quorumsmedlem som du kunne hjulpet å dra til tempelet med sin familie i år?” Dette overrasket vennen min. Han tenkte nøye gjennom det, og kom på et navn. “Skriv det ned”, instruerte stavspresidenten. Så stilte denne erfarne lederen det samme spørsmålet tre ganger til – og intervjuet var over. Den unge mannen forlot intervjuet etter å ha lært en av sine viktigste leksjoner om lederskap og omsorgstjeneste. Han gikk til intervjuet med programmer, leksjoner og aktiviteter. Han gikk derfra med navn! Disse fire navnene ble deretter et stort fokusområde for hans tjeneste og hans quorums tjeneste.

Som misjonsleder, besøkte jeg en av grenene mine en søndag morgen. Jeg la merke til at grenspresidenten tok et kort ut av lommen sin flere ganger, og skrev på det. Jeg bestemte meg for å spørre ham om det etter avslutningsbønnen. Med en gang møtet var over, og før jeg kunne spørre om kortet, skyndte grenens misjonsleder seg bort til forhøyningen, der han fikk kortet. Jeg fulgte raskt denne entusiastiske lederen til hans ukentlige koordinasjonsmøte med misjonærene i grenen. Før de startet, tok han kortet ut av lommen sin. Det var fylt av navnene til medlemmer som ikke var på nadverdsmøtet. Innen noen få minutter, hadde hvert medlem av rådet valgt ut et navn eller to, og forpliktet seg til å besøke dem samme dagen for å være sikker på at alt gikk bra med dem, og for å la dem vite at de var savnet. Det er loggføring og redegjøring.

Jeg husker et distrikt, mange timer med fly fra nærmeste tempel, der det å ha en gyldig tempelanbefaling var høyt prioritet, til tross for det faktum at den sannsynligvis aldri ville bli brukt. Den første søndagen i hver måned, brukte lederne sine loggføringsverktøy for å redegjøre for sine medlemmer som hadde mottatt sin begavelse. Hvis de fant ut at en tempelanbefaling var i ferd med å utløpe, ville den utøvende sekretæren planlegge et fornyelsesintervju. De rådslo om personer med utløpte tempelanbefalinger, og oppsøkte dem etterpå for å hjelpe dem å vende tilbake til paktens sti. Jeg spurte hvor mange av deres medlemmer som hadde mottatt sin begavelse som hadde en gyldig tempelanbefaling. Svaret var utrolige 98,6 prosent. Da jeg spurte om de seks som hadde utløpte tempelanbefalinger, kjente lederne dem ved navn, og forklarte detaljert om innsatsen som ble gjort for å få dem tilbake!

For noen år siden flyttet familien min tilbake til USA. Vi gledet oss til å delta på Kirkens møter her etter 26 fantastiske år i mindre, mer isolerte enheter. Jeg ble kalt som menighetsmisjonær. Vi hadde en strålende misjonsleder i menigheten, gjorde spennende ting, og underviste vidunderlige mennesker. Jeg spurte om å delta på et menighetsrådsmøte for å observere og for å få deres hjelp med vennene vi arbeidet med. Jeg ble overrasket da alt som ble drøftet på møtet var en kommende menighetsaktivitet. Jeg snakket med misjonslederen etterpå, og uttrykte at han aldri fikk sjansen til å vende tilbake og rapportere om dem vi underviser. Hans svar? “Å, jeg får aldri rapportere.”

Dette sammenlignet jeg med et grensrådsmøte i Lahore i Pakistan, som jeg hadde deltatt i bare uker tidligere. Denne lille gruppen satt rundt et lite bord sammen, og alt de snakket om var mennesker. Navn. Hver leder rapporterte om sine forvaltningsområder og enkeltpersonene og familiene de var bekymret for. Alle fikk muligheten til å legge til sine tanker om de beste måtene de kunne velsigne dem som ble drøftet. Planer ble lagt, og oppdrag gitt. For en briljant leksjon i å loggføre og redegjøre ved navn fra våre førstegenerasjonsbrødre og -søstre.

I Jesu Kristi Kirke har vi blitt instruert av fordums profeter og nåtidens profeter – og av mønsteret satt av vår Frelser – i hvordan vi skal yte tjeneste. Vi skriver ned navn, vi husker dem, og vi rådfører oss med hverandre om deres sjelers velferd. Ledere som gjør dette vil aldri gå tom for punkter på sin agenda på rådsmøtene sine! Prinsippet om loggføring og redegjøring fungerer. Det er Herrens måte. Vi kan gjøre det bedre. For Gud, som skapte universet og hersker over alt, er denne gjerningen – hans gjerning og herlighet – svært personlig. Og derfor burde det også være slik for oss, som redskaper i hans hender i hans fantastiske gjerning med å frelse og opphøye sjeler. Resultatet vil være mirakler i livet til virkelige mennesker. I Jesu Kristi navn. Amen.