Nestekjærlighet, Kristi rene kjærlighet

Da Jesaja profeterte om Frelseren Jesu Kristi misjon, sa han: “Han har sendt meg til å forbinde dem som har et nedbrutt hjerte, til å utrope frihet for de fangne og frigjørelse for de bundne, til å utrope et nådens år fra Herren og en hevnens dag fra vår Gud, til å trøste alle sørgende”.

Alma, som hadde flyktet fra kong Noahs prester, dro omkring og fortsatte å forkynne evangeliet i all hemmelighet. De som trodde, ble med ham til Mormons vann, der mange uttrykte et ønske om å bli døpt. Alma forklarer så hva det virkelig innebærer å være en Jesu Kristi disippel: “Bære hverandres byrder, så de kan være lette … sørge med dem som sørger … og trøste dem som trenger trøst.”

Begge disse budskapene, som ligner hverandre, illustrerer at vår jordiske erfaring ville medføre utfordringer og hjertesorg for hver enkelt av oss, og at vi har et hellig ansvar for å ta vare på hverandre i slike stunder.

For mange år siden ble vår fire år gamle sønn involvert i en alvorlig ulykke borte fra vårt hjem. Da han var frisk nok til å bli overført til et lokalt sykehus, fant vi et brev på døren vår fra en kjær søster med en liste over hvem som ville bringe måltider på hvilke dager, hvem som ville hente våre andre barn til og fra skolen, og hvem som ville vaske klærne våre osv. Noen dager senere var også min hustru på sykehuset og fødte vår yngste sønn. Med henne i den ene enden av sykehuset, vår sønn i den andre enden av sykehuset, og omsorgen for fire andre barn, ble denne søsteren som forutså våre behov og hjalp til, så høyt verdsatt i de seks vanskelige ukene.

Men hva med de gangene vi blir bedt om å vise kjærlighet og ha omsorg for dem vi ikke kjenner, som er annerledes enn oss, som kanskje lever på måter vi ikke er enige i? Hva med dem som tilsynelatende ikke fortjener vår hjelp? I slike situasjoner minnet president M. Russell Ballard oss på at “Vi må medfølende omfavne Guds barn og fjerne alle fordommer, heriblant rasisme, kjønnsdiskriminering og nasjonalisme.”

Jeg leste nylig et innlegg på sosiale medier om en lokalpolitiker i en annen del av verden som hadde gått bort for tidlig grunnet kreft. Noen kommentarer uttrykte oppriktig sorg, og andre som tydelig hadde vært uenige med hennes standpunkter, kommenterte med mindre sympatiske ord. Så skrev noen følgende som jeg fant dyptgripende. “Vi har ikke empati for folk på grunn av hvem de er. Vi har empati for folk på grunn av den vi er. Hvis du mangler empati, taler det om din karakter, ikke deres.” Virkelig klokt råd.

Vår verden synes i økende grad å være tilbøyelig til å fokusere på seg selv, er rask til å dømme og like rask til å rakke ned på og angripe dem som har andre meninger. Men på spørsmål om hvilket bud som var det største, svarte Frelseren: “Du skal elske Herren din Gud av hele ditt hjerte og av hele din sjel og av all din forstand. Dette er det største og første budet. Men et annet er like stort: Du skal elske din neste som deg selv.” Legg merke til at selv om han kalte det det andre budet, sa han også at det var ‘som det første’. Eldste William R. Bradford i De sytti sa en gang: “Av alle innflytelser som får mennesker til å velge galt, er selviskhet utvilsomt den sterkeste. Der hvor det er selviskhet, er Herrens ånd fraværende.”

For dem som virkelig ønsker å følge Jesus Kristus, er det å se utover og ha omsorg for de trengende kanskje den mest grunnleggende egenskapen vi må utvikle for å være en sann disippel. Å utvikle empati for, eller nestekjærlighet til alle Guds barn, uansett hvem de er, hvor de kommer fra eller hva de tror på, vil gjøre det mulig for oss å stå tillitsfullt foran Gud.

Måtte vi alle prøve å utvikle disse egenskapene, ta oss av de trengende og alltid opptre med velvilje, ydmykhet og vennlighet mot alle Guds barn.