En strålende gjenopprettelsens dag

Jesus Christ Appears to the Prophet Joseph Smith and Oliver Cowdery [Jesus Kristus viser seg for profeten Joseph Smith og Oliver Cowdery], av Walter Rane

Prestedømsnøkler

For å forstå betydningen av det som ble gjengitt den dagen, er det viktig å ha en grunnleggende forståelse av prestedømsnøkler. Prestedømmet er Guds myndighet og kraft. Han gir sine sønner og døtre myndighet og kraft til å handle i hans navn til frelse for hans barn. Prestedømmets nøkler er myndigheten til å lede hvordan, når og hvor prestedømmet utøves. Nøkler skaper ikke mer prestedømme. De representerer snarere myndigheten til å få tilgang til og utøve prestedømmet på bestemte måter og til bestemte formål. De er en del av Guds orden og er gitt i den hensikt å opprettholde riktig orden.

I en gripende samtale med Peter og de andre apostlene sa Jesus i bunn og grunn: “Jeg skal bygge en kirke, og den skal bygges på åpenbaringens klippe” (se Matteus 16:18). Som en del av denne kirken, “[vil jeg] gi deg nøklene til himlenes rike” (Matteus 16:19; uthevelse tilføyd). Og noe av det disse nøklene ville gi dem tillatelse til å gjøre, ville være å binde og løse på jorden og i himmelen.

Før 3. april 1836 gjenga Frelseren, gjennom himmelske sendebud, prestedømmet og visse nøkler, og ga Joseph myndighet til å opprette Kirken, organisere prestedømsembeder og forrette i de saker som er forklart i Kirkens bestemmelser og pakter (se Lære og pakter 20). Men Joseph hadde ikke mottatt alle nødvendige prestedømsnøkler til å utføre alle ordinanser som skulle bli en del av Kirken. Disse viktige nøklene ble gjengitt 3. april 1836.

På denne dagen – 1. påskedag – sluttet Joseph Smith og Oliver Cowdery seg til en stor gruppe hellige i Kirtland tempel for å lære, drive fellesskapsfremmende arbeid, tilbe og ta del i nadverden sammen. En gang på ettermiddagen trakk Joseph og Oliver seg tilbake til talerstolene for Det melkisedekske prestedømme i vestenden av hovedetasjen og senket forhenget slik at de var adskilt fra andre i tempelet. De bøyde seg i høytidelig, stille bønn. Vi vet ikke nøyaktig hva de ba om, men vi vet at deres bønner ble besvart.

De fortalte: “Sløret ble tatt bort fra våre sinn, og vår forstands øyne ble åpnet.” De så Jesus Kristus stå på forhøyningens brystvern. Etter å ha presentert seg, erklærte Jesus: “Deres synder er dere tilgitt.” (Se Lære og pakter 110:1–5.)

Dette tyder på at en del av deres stille bønner hadde dreid seg om å søke tilgivelse – noe som Joseph Smith praktisert gjennom hele livet. I det øyeblikket gjorde Jesus Kristus dem syndfrie. Han var uten synd. De var uten synd. Og tempelet hadde blitt innviet, akseptert og helliggjort. Alle ting var klare for det som var i ferd med å skje.

Etter at dette synet av Frelseren var over, kom himmelske sendebud for å gjengi prestedømsnøkler: Moses overdro nøklene til Israels innsamling. Elias overdro “Abrahams evangelieutdeling”, og Elijah gjenga “nøklene til denne evangelieutdeling”, eller det som ofte kalles beseglingsmyndigheten (se Lære og pakter 110:11–16). Det er viktig å forstå at disse gjenopprettede nøklene er komplementære. Det er stor sammenkobling og til syvende og sist gjensidig avhengighet mellom dem.

I oldtiden ble Guds paktsfolk, Israels hus, adspredt på grunn av ulydighet. Men Gud lovet at han en dag ville samle dem igjen og gjenopprette dem til sin opprinnelige pakt og til slutt til sin nærhet. Med gjenopprettelsen av sin kirke og sitt evangelium ved Joseph Smith, begynte Herren å oppfylle sitt løfte om å gjenopprette eller samle Israel.

Allerede før nøklene til Israels innsamling ble gjengitt, ble de som var blitt døpt i delstatene i nærheten, befalt å samles i Kirtland (se Lære og pakter 29:2, 7–8; 37:3).

Når samlingsnøklene var gjengitt, økte misjonærarbeidet nesten umiddelbart. Evangeliet ble spredt ikke bare til nabostatene, men også til et naboland og snart over havet i alle retninger – bokstavelig talt til jordens fire hjørner. Med disse nøklene kunne apostlene “låse opp rikets dør på alle steder” over hele verden (Lære og pakter 112:17).

Minst tre ting angående Israels innsamling er verdt å merke seg. For det første, da Moses ble født, var Israel allerede samlet på ett sted. Men de var ikke samlet på det rette stedet. Beliggenhet er viktig. De var i trelldom, uten frihet til å tilbe. Gud ønsket at hans paktsfolk skulle være i et paktsland eller et lovet land. For oldtidens Israel var ikke Egypt dette stedet. Kana’an var. På samme måte samler han nå Israel til et lovet sted – Sion og hennes staver.

For det annet, innsamlingen er ikke bare en gruppering av venner, slektninger eller likesinnede. Hensikten med innsamling er å bli samlet til Gud, i hans nærhet. Oldtidens Israel bar med seg det flyttbare tabernakelet, et symbol på Guds nærhet. Det samme gjelder det moderne Israel. Joseph Smith erklærte at “hovedhensikten” med Israels innsamling i vår tid er”å bygge et hus for Herren hvor han kunne åpenbare for sitt folk ordinansene i sitt hus og herlighetene i sitt rike og undervise folket om frelsens vei”. Kort sagt var hensikten med innsamlingen å opprette Sion, et sted hvor Gud kan være blant et folk som han er tilpass med sammen i sitt tempel.

Til slutt holdt den samlingsånd som kom over de hellige, dem oppe gjennom enhver fordrivelse de opplevde. Gjennom sine handlinger var deres trassige erklæring: “Hvis dere driver oss herfra, vil vi samles andre steder. Men vi vil samles. Vi har budet. Vi har nøklene. Adspredelsen er over. Det er på tide for Israel å samles!”

President Russell M. Nelson underviste: “Det er ingenting som skjer på jorden akkurat nå som er viktigere enn [Israels innsamling]. Det er ingenting som har større konsekvenser. Absolutt ingenting.”

Etter at Moses hadde vist seg, overdro Elias “Abrahams evangelieutdeling” (Lære og pakter 110:12). Ofte betegner ordet evangelieutdeling en tidsperiode, men det kan også bety en eksepsjonell tillatelse eller et privilegium. Abrahams evangelium, herunder de pakter Gud inngikk med Abraham og velsignelsene han lovet ham, er virkelig eksepsjonelt, utenom det vanlige. Hvor eksepsjonelt? Vi tror at Gud lovet Abraham alt han har. Dette løftet og evangeliet som ble gitt til Abraham, utgjør en genuint spesiell evangelieutdeling. 3. april 1836 ble denne spesielle evangelieutdelingen og myndigheten til å forkynne den gjengitt til Joseph Smith. Interessant nok er nøkler forbundet med Abrahams evangelium ikke konkret nevnt i kapittel 110, men i den grad disse nøklene var nødvendige for denne evangelieutdelingen, ble de gjengitt.

Hjerter som vender seg og beseglingsmyndigheten

Etter Elias viste Elijah seg og bekjentgjorde oppfyllelsen av Malakis profeti om at barnas hjerter ville bli vendt til deres fedre (se Malaki 4:5–6). Joseph var ikke fremmed for denne profetien. Det var en del av Moronis budskap til ham da han var 17 år gammel. Moroni underviste Joseph at Elijah skulle “plante i barnas hjerter de løfter som ble gitt til fedrene, og barnas hjerter skal vendes til deres fedre” (Lære og pakter 2:2).

Hvem er fedrene, og hvilke løfter ble gitt til dem? En av dem var utvilsomt Abraham. Og løftene som ble gitt til ham utgjør opphøyelse – livet sammen med Gud, livet som Gud. Abraham selv søkte disse løftene, vel vitende om at de hadde blitt gitt til “fedre” før ham (se Abraham 1:2–4).

Virkningen av utøvelsen av denne kraften, ledet av nøkler som Elijah gjenga, er minst todelt. For det første, enhver nødvendig ordinans vi mottar og enhver pakt vi inngår i dette liv i kraft av prestedømmet, blir bindende med et gyldighetssegl i det neste liv – bundet på jorden, bundet i himmelen. For det annet, ved denne beseglingskraft blir relasjoner som begynner med mann og hustru og strekker seg til både røtter (forfedre) og grener (etterkommere), bundet eller beseglet til hverandre for evig i det vi kaller en evigvarende pakt – pakten inngått med far Abraham. I denne hensikt gjenga Elijah beseglingsmyndigheten.

Ser dere at disse tre henger sammen – Israels innsamling, Abrahams evangelium og pakter og beseglingskraften? Presiden Nelson oppsummerte det på denne måtem: “Disse nøklene ga Joseph Smith myndighet – og alle etterfølgende presidenter i Herrens kirke – til å samle Israel på begge sider av sløret, til å velsigne alle paktens barn med Abrahams velsignelser, til å sette et gyldighetssegl på prestedømsordinanser og pakter og til å besegle familier for evig. Kraften i disse prestedømsnøklene er uendelig og storslått.”

Det er derfor begivenhetene i Kirtland tempel er så viktige. Det er lite vi gjør i denne kirken av varig betydning som ikke blir gjort med myndighet fra de nøkler som ble gjengitt i Kirtland tempel 3. april 1836. Prestedømmet og disse nøklene overgår både stedet og bygningen, men Kirtland tempel i seg selv er en storartet påminnelse om Guds handlemåte med sitt folk. Det er et hellig bevis på den største gjenopprettelsen noensinne.