Helbredelse i tempelet

Av Jonathan A. Stapley

Church History Department

Bønner for de syke og lidende har vært en viktig del av tempelarbeidet fra Joseph Smiths tid til i dag.

Jennetta Richards hadde reist over Atlanterhavet og halve det nordamerikanske kontinentet for å slutte seg til de hellige i Nauvoo i Illinois. Hun led også i mange år med “generell svakhet” – en udiagnostisert kronisk sykdom. Vinteren 1844 var Nauvoo tempel langt fra ferdig. Men profeten Joseph Smith hadde samlet en gruppe menn og kvinner for å utføre de hellige tempelseremoniene på steder som for eksempel den røde teglstensbutikken. En del av disse tempelseremoniene omfattet en felles bønn hvor deltagerne forente sin tro på vegne av seg selv og andre. Dagbøkene til de hellige som deltok på disse tempelmøtene, omtaler med forsiktighet og ærbødighet de hellige tempelseremoniene de deltok i, men nevner regelmessig menneskene de ba for – ofte barn som var alvorlig syke. Den 10. februar 1844 led Jennetta mye. Joseph holdt et bønnemøte for medlemmer som hadde mottatt sin begavelse om kvelden, og de som deltok, “ba for søster Richards og andre”.

Bønner for de syke og lidende har vært en viktig del av tempelarbeidet fra Joseph Smiths tid til i dag. I tempelet forener Kirkens medlemmer seg og henvender seg til Gud som et fellesskap, idet de utøver tro på vegne av hverandre.

Helbredelse i Guds hus

Forbindelsen mellom tilbedelse i tempelet og helbredelse har sine røtter i Skriftene. Da Frelseren besøkte tempelet i Jerusalem, henviste han ifølge Matteus til profeten Jesaja og forklarte at “mitt hus skal kalles et bønnens hus”. Og så leser vi at “i templet kom det blinde og lamme til ham, og han helbredet dem” (Matteus 21:13–14; se også Jesaja 56:7). I gjenopprettelsen følger dette mønsteret for å finne helbredelse i tempelet Det nye testamentes formaning om at vi skal “be for hverandre, for at dere kan bli helbredet” (Jakobs brev 5:16).

I pionertiden var det mange som sendte brev og telegrammer til templene og ba om å bli husket i tempelbønnene. Noen reiste lange avstander for å finne helbredelse i templene, hvor enkeltpersoner kunne bli døpt i tempelfonten til helbredelse eller motta en helbredelsens velsignelse fra andre hellige som ble kalt til å forrette der. Men da siste dagers hellige begynte å utføre tempelarbeid for sine forfedre i større antall, avsluttet Kirkens ledere praksisen med at hellige kom til tempelet for å motta helbredelsens velsignelser. Prestedømsvelsignelser kunne forrettes uansett hvor en lidende person befant seg, men tempelordinansene måtte forrettes i Herrens hus.

Selv med denne endringen forblir templer steder for helbredelse. I dag kan Kirkens medlemmer sende inn navn på enkeltpersoner for å bli tatt med i tempelbønner. Dette kan gjøres personlig i tempelet, på Internett eller i mobil-appen Medlemsverktøy.

Fysisk og åndelig helbredelse

Jesu Kristi tjenestegjerning både i Det nye testamente og i Mormons bok, er kjent for den omsorg han hadde for å helbrede de syke og lidende. Mormons bok forklarer også at denne helbredelsen gjelder hele menneskeheten. Frelseren led, døde og sto opp fra de døde “så han i kjødet kan vite hvordan han skal hjelpe sitt folk i forhold til deres skrøpeligheter” (Alma 7:12). Jesus Kristus oppfordret alle til å “angre deres synder og omvende dere så jeg kan helbrede dere” (3 Nephi 9:13). Denne helbredelsen kan være fysisk, men vi har også åndelige og følelsesmessige traumer som kan bli helbredet i Kristus.

For eksempel, i en kriseperiode tidlig i gjenopprettelsen, minnet Jesus Kristus De tolv apostlers quorum på deres store oppdrag, og sa deretter at de ville oppleve både fristelser og prøvelser. Han forklarte at “hvis de ikke forherder sine hjerter og ikke er hårdnakket mot meg, skal de komme til omvendelse og jeg vil helbrede dem” (Lære og pakter 112:13), noe som tyder på at Frelseren ville helbrede deres åndelige lidelser.

Når Kirkens medlemmer inngår og holder hellige pakter i dag, ser de frem til å bli “helliggjort av Ånden til fornyelse av sine legemer” (Lære og pakter 84:33; se også 89:18). De er imidlertid også klar over at fysiske lidelser ikke er den eneste typen lidelse som trenger helbredelse. Siste dagers hellige opplever hele spekteret av menneskelig motgang, og finner i templer helbredelse for knuste hjerter, ødelagte relasjoner og selv uinnfridde forventninger. Alle må gjerne gi akt på Jesu Kristi oppfordring: “[Kom] til meg av hele [ditt] hjerte, og jeg skal helbrede [deg]” (3 Nephi 18:32).

En grunnvoll for tilbedelse i tempelet

Mirakuløse helbredelser er dokumentert hos mange siste dagers hellige. Etter å ha blitt salvet og bedt for i en tempelgruppe i Nauvoo, ble for eksempel Vilate Kimball umiddelbart bedre. Men ikke alle bønner resulterer i en mirakuløs forbønn. Når Herren går i forbønn og velsigner oss, vil helbredelsen kanskje vare i bare måneder eller år. Til slutt ender vårt jordiske liv ved døden. Men vi har dette håp: “Når Herren kommer og de gamle ting forgår og alt blir nytt,” skal vi “oppstå fra de døde for aldri mer å dø, og skal motta en arv for Herrens åsyn i den hellige stad” (Lære og pakter 63:49).

Et og et halvt år etter at hun ble bedt for på tempelmøtet i 1843, gikk Jennetta Richards bort. Til tross for sin tro og hennes families og tempelsamfunnets forente tro, trakk Jennetta sitt siste åndedrag like etter kl. 10.00 den 9. juli 1845. Skriftene forklarer at selv der det finnes tro til å bli helbredet, kommer helbredelsen bare hvis vedkommende “ikke er bestemt til å dø” (Lære og pakter 42:48). I likhet med Joseph Smith, som ble drept sommeren 1844, levde ikke Jennetta lenge nok til å se tempelet stå ferdig. Hun bidro imidlertid til å legge grunnvollen for tempeltilbedelse i gjenopprettelsen. Og en del av denne grunnvollen var hennes eksempel på å søke helbredelse fra Herren gjennom en bønn holdt av andre – en bønn som holdes på samme måte som vi opplever i templer i dag.