Innpakket i varme og kjærlighet

“Hva kan jeg gjøre for deg?” spurte Michele. Michele var min omsorgssøster og en av mine beste venner. Spørsmålet hennes gjenlød i øret mitt, og jeg følte meg brydd over at jeg nok en gang ikke hadde gitt henne et direkte svar.

Hjerteskjærende omstendigheter hadde nylig plaget min storfamilie, og jeg visste at jeg trengte hjelp. Jeg ønsket imidlertid ikke å se svak ut når jeg ba Michele om hjelp.

Ofte sammenlignet jeg meg med andre, som de siste dagers hellige pionerene, som ofret alt for sin tro, eller den vennen på Facebook som syntes å ha alt på stell. Jeg visste at ingen av disse sammenligningene var rettferdige. Likevel fortsatte jeg å holde meg isolert selv om trøsten til en kjærlig bror eller søster i menigheten kunne gjøre hele forskjellen.

I årevis hadde jeg avskåret velmenende venner med utallige versjoner av uttrykket “jeg har det bra”. Ironisk nok ble jeg frustrert over å få det samme svaret av dem jeg betjente. Hvor ofte hadde jeg stolt avvist mennesker Gud hadde sendt som svar på mine bønner? Men de siste omstendighetene har tvunget meg til å legge bort min stolthet og be om hjelp.

Til å begynne med visste jeg ikke hva jeg skulle si da jeg ringte Michele, men da jeg utøste min sorg og mitt tap, gråt hun sammen med meg og lyttet til meg. Jeg sa at jeg bare ønsket at noen skulle gi meg en matbit, pakke meg inn i et pledd og legge meg til sengs med forsikringer om at alt kom til å gå bra.

Michele fortalte meg at hun hadde bedt om å få vite hvordan hun kunne trøste meg, men at hun ikke visste hvordan fordi jeg ikke snakket om min sorg. Da jeg endelig åpnet mitt hjerte for henne, var hun imidlertid bedre i stand til å forstå og vite hvordan hun kunne hjelpe meg.

Dagen etter kom hun opp på døren med en pose kirsebær og det varmeste, mykeste pleddet jeg noen gang har kjent. Hennes ledsager i omsorgstjenesten, Linda, kom kort tid senere med et måltid til familien min og lodne sokker til meg.

Når sorgen uler inni meg som en storm, pakker jeg meg inn i varmen av Michele og Lindas kjærlighet og vet at det vil gå bra. Deres kjærlighet er en påminnelse om Kristi kjærlighet – noe jeg kan påkalle når jeg trenger den (se Romerne 8:35, 38–39).