Logo – Crossing Norwegian 200
Olena Hansdatter: Nåden i ilden
Hun ble født i et år med sult og døde i et lovet land. Livet hennes forteller historien om tro skapt i motgang – og den stille styrken til en kvinne som valgte evangeliet og aldri ga slipp.
Olena Hansdatter ble født 4. mai 1816 på Strømsø i Norge – rett over elven fra Drammen. Året 1816 ble kjent som “Året uten sommer”, forårsaket av det massive utbruddet av Mount Tambora i Indonesia. Avlingene sviktet over hele Europa, og Norge sto overfor matmangel og hungersnød.
Olenas historie begynte i sorg og overlevelse. Hennes far, Hans Gundersen, var en hauker – en kjøpmann eller handelsmann – gift med Dorthea Larsdatter. De fikk ti barn sammen, men ni døde i spedbarnsalderen. Så hyret Hans en ung butikkpike, Anna Olsdatter, som fødte Olena utenfor ekteskap. På dåpsprotokollen hennes er Anna rett og slett oppført som “jenta jobbet for gateselger Hans Gundersen”, “en ung ugift jente som jobber for Hans.”
Vi vet ikke hva Dorthea syntes om barnet. Det er ingen journaler, ingen brev. Men stillheten sier sitt.
Skjebnen bak opptegnelsene
Historiske poster viser ofte bare navn og datoer. Men bak disse fakta er ekte kvinner – som Dorthea Larsdatter – som begravde ni av sine ti barn og erfarte at hennes mann fikk et barn med en annen kvinne. Vi kjenner ikke tankene hennes. Stemmen hennes er tapt i tiden. Men vi hedrer hennes stille sorg og motstandskraft.
Hver historie om pakter begynner med lag av menneskelig sorg og håp.
Senere var det Olena – hennes manns datter – som ble med i den gjenopprettede kirken. Og det var Olenas etterkommere som senere beseglet Hans og Dortheas barn til dem i templet.
Olena vokste opp under ydmyke omstendigheter. I midten av 20-årene jobbet hun som tjener. I 1841 giftet hun seg med en høy, røff bjelkehogger ved navn Torger Gundersen. Han beskrev henne som “veldig vakker, lys som en lilje, med kinn som en rose.” Sammen fikk de ti barn, inkludert tvillinger og andre som døde uten navn. Fire overlevde til voksen alder.
Livet deres forandret seg for alltid sommeren 1853, da misjonærer fra Jesu Kristi Kirke av Siste Dagers Hellige ankom Fredrikstad. Olena erkjente sannheten umiddelbart og vitnet om den. Torger var nølende – bekymret for at banning gjorde ham uverdig. Misjonærene lovet ham at hvis han ville bli døpt, ville den byrden bli løftet.
En uke før deres dåp, tirsdag 26. juli 1853, meldte Olena og Torger seg modig som avvikere fra den lutherske statskirken – et lovlig, men farlig skritt. I Norge etter reformasjonen var religiøs dissens tillatt ved lov, men ikke ønsket velkommen av samfunnet. Den spesielle dissenterlisten i Fredrikstad inneholdt nesten utelukkende siste dagers hellige. Bare måneder senere slo den norske høyesterett fast at mormonerne ikke var kristne, noe som legaliserte deres forfølgelse. Politi og presteskap begynte å spore opp døpte medlemmer, inkludert Olena og Torger.
2. august 1853 gikk de ut i vannet i Glomma og ble døpt av eldste Karl Windeborg. Torger har senere vitnet om at han så en engel på elvebredden, som berørte ham fra topp til tå. Fra den dagen og fremover bannet han aldri igjen.
De forble aktive i grenen gjennom år med forfølgelse. Misjonærer ble trakassert. Møtene ble forstyrret. Naboene ble kalde. Likevel holdt Gundersen seg sterke. Misjonærene var alltid velkomne ved Olenas bord.
Men sorgen ble ved. En av sønnene deres, Anton, flyktet til sjøs for å slippe unna obligatorisk militærtjeneste. Olena sluttet aldri å sørge over hans fravær. Selv i Utah husket naboer at hun sakte spurte, “Hvor er Anton?” – “Hvor er Anton?”
I 1866 solgte eller ga de bort alt for å komme til Sion. De seilte til Quebec og reiste til La Crosse i Wisconsin, og jobbet for å tjene penger til å reise vestover. I 1868 sluttet de seg til det siste kirkesponsede vognselskapet til Utah, og ankom Salt Lake City 25. september.
Det var knapt med mat. Olena husket senere hvordan de ikke hadde sukker til å søte den tørkede frukten de hadde kjøpt. De tyknet den med litt mel og vann – og gjorde så godt de kunne med det de hadde.
I Utah tålte de mer motgang. Etter hvert tok Torger seg en kone til og fikk med henne seks barn. Olena skilte seg aldri fra ham, men valgte å bo sammen med sønnen Thomas resten av livet. Likevel besøkte Torger henne daglig, og gikk den samme stien hver morgen.
Olena døde i en alder av 84 – en stille, stødig disippel til slutten.
I dag bærer tusenvis av hennes etterkommere arven hun startet. Hun var ikke rik. Hun var ikke kjent. Hun var en butikkeierdatter som valgte evangeliet i en tid da det kostet alt. Og i det stille motet endret hun generasjoner.