Bjelkehuggeren som valgte

De fleste ville aldri plukket Torger Gundersen ut av en historiebok. Han var ikke rik. Han var ikke utdannet. Han hadde aldri et høykirkelig kall eller skrev en memoarbok. Men han hadde innvirkning på generasjoner.

Torger ble født i 1821 på gården Oren, gjemt mellom åsene ved Lier og Drammen. Han ble oppkalt etter farens tvillingbror, som døde ved fødselen. Da Torger bare var 12 år gammel, døde både faren og bestefaren av tyfoidfeber få dager etter hverandre. Det etterlot moren Mari med tre små barn og ingen eiendom i hennes navn.

For å overleve ble Torger og broren Anders “bjelkehuggere” i skogen. Det var hardt og farlig sesongarbeid, og mennene de jobbet for var like grove som tømmeret de trakk. Torger vokste opp til å bli en høy, sterk, kantet mann, kjent for sin dyktighet i skogen og sitt fargerike språk. Et sted underveis tok han opp en bannevane han ikke klarte å bryte.

I 1841 giftet han seg med Olena Hansdatter, tjenestejente fra Strømsø. De fikk sitt første barn like etter, og i løpet av årene ti barn totalt. Bare fire av dem levde til voksen alder. Livet var hardt. De flyttet til Fredrikstad i 1851, hvor Torger sannsynligvis tok en oppsynsstilling ved et sagbruk.

Det var da alt endret seg.

Sommeren 1853 kom to misjonærer fra Jesu Kristi Kirke av Siste Dagers Hellige til Fredrikstad. Olena ble umiddelbart tiltrukket av budskapet deres. Torger nølte. Han trodde på det de sa, men følte seg ikke verdig til å bli døpt på grunn av språket sitt. En av misjonærene lovet ham at hvis han gikk ned i dåpens vann, ville den byrden bli løftet fra han.

2. august 1853 ble Torger døpt i Glomma. Ifølge familiehistorien skjedde det at da han kom opp fra vannet, så han en engel stå på elvebredden. Engelen rørte ved ham fra topp til fot, og fra den dagen av bannet han aldri mer.

Torger kastet seg over evangeliet. Han beskyttet misjonærene mot mobber. Han sto vakt på møter. En gang, da en folkemengde forsøkte å storme et møtehus, sto Torger i døråpningen og begynte å kaste dem ut – én etter én. I et anfall av rettferdig indignasjon, tok han opp en komfyr og kastet den etter dem og brente bråkmakerne. Ved en annen anledning, da misjonærer flyktet med båt, bevæpnet han tenåringssønnen sin med en halvferdig åre og instruerte ham om å knuse forfølgernes båter. I stedet for å velte misjonærens båt, havnet mobberne i Glomma og svømte mot land.

Etter hvert ble forfølgelsen for mye for ham. I 1866 forlot Torger og Olena Norge med tre av sine gjenlevende barn. Grenen ga Torger og Olena et nadverdsbrett i takknemlighet. De krysset Atlanterhavet og bosatte seg kort i La Crosse i Wisconsin. For å tjene penger til å fortsette til Sion, tok Torger på seg den farlige jobben med å sprenge tømmervaser i elva med dynamitt – en ferdighet han hadde lært fra tømmerfløterne i Norge. Det fungerte. Med pengene fortsatte de vestover.

De ble med på det siste offisielle mormonvogntoget i 1868 og ankom Salt Lake samme høst. I Utah bygde Torger en jordhytte, deretter et tømmerhus i Mill Creek-området, og til slutt fikk de eiendom i Park City området. Han inngikk senere flergifte med en yngre kvinne ved navn Maren og fikk seks barn til. Olena skilte seg aldri fra ham, men hun valgte å bo sammen med sønnen deres Thomas resten av livet. Hver dag ble Torger sett gå nedover alléen for å besøke Olena.

Han døde i 1900 i en alder av 79.

Torger ble aldri kjent. Men han ble trofast. Og det kan bety mer.

I dag, over 170 år senere, har tusenvis av hans etterkommere mottatt ordinanser, vært på misjon og videreført paktene han omfavnet. Ikke fordi han var perfekt. Men fordi han valgte Kristus.

Og han så seg aldri tilbake.