Ungdommer fikk prøve håndkjerrer
En helg i september i 2024 samlet ungdommer fra både Oslo og Drammen stav seg på Ullerøy leirskole i Sarpsborg. I underkant av 70 ungdommer møtte opp for en helg med aktiviteter, overnatting og sosialt samvær.
På lørdagen fikk de prøve seg gruppevis på ulike konkurranser og oppgaver, hvor én av postene bød på muligheten til å trekke noe som lignet håndkjerrer. To kjerrer var tilgjengelige, hvor ungdommene fikk lov til å samarbeide om å trekke og skyve disse inne på området til leirskolen. Noen prøvde seg også på å trekke alene, og resultatet var veldig varierende. Noen syntes det var tungt, andre mente dette var ingen utfordring i det hele tatt. Kjerrene var lastet med diverse utstyr som tilsvarte bare en fjerdedel av den tillatte vekten på litt over 200 kg med personlige eiendeler og felles utstyr som hver håndkjerre som krysset de amerikanske slettene ble lastet med. Omtrent 8 kg med egne eiendeler, hovedsakelig klær og tepper, var alt hver av pionerene fikk lov til å ta med seg på den lange ferden til sitt nye hjem i Saltsjødalen.
Distansen som ble tilbakelagt med håndkjerre denne lørdagen var bare på mellom 100 og 200 meter, men de ble gjort oppmerksomme på at ferden pionerene måtte tilbakelegge var på cirka 2100 kilometer! 2100 kilometer over meget varierende terreng som inkluderte både endeløse sletter, strie elver og fjelloverganger. Poenget med økten var dermed ikke å gi et fullverdig bilde av strabasene forbundet med å dra en håndkjerre tvers over det amerikanske kontinentet, men derimot å gi ungdommene et mentalt bilde på hva en håndkjerre er, og prøve å forestille seg hvordan det må ha vært å tilbakelegge en så lang distanse mens man trekker eller skyver på en slik kjerre lastet med alt du eier. Distansen tilsvarer jo omtrent Sarpsborg-Nordkapp, og denne informasjonen fikk flere av ungdommene til å sperre opp øynene.
Håndkjerrene var det Kjetil Bakkland fra Fredrikstad menighet som stilte med. Kjetil sier han har hatt en fascinasjon for håndkjerrepionerene og deres ferd til Saltsjødalen helt siden han leste mye litteratur om emnet for over 15 år siden. Han kom den gangen over tegninger som viste hvordan de første håndkjerrene ble laget kun av treverk, uten jernbeslag til hjulene eller hjulaksler og nav av jern. Dette var en følge av at veldig mange av disse pionerene ikke hadde penger til å kjøpe ordentlige kjerrer, slik at flere av håndkjerrekompaniene lagde kjerrene sine selv før de satte av gårde. En følge av denne enkle byggemåten var at mange kjerrer ble nedslitt og ødelagt underveis, noe som påførte disse standhaftige siste dagers hellige ytterligere prøvelser. Men til tross for all motgangen kjempet de seg fram til målet; å komme til Sion.
“Vi har alle hørt historier om pionerer og hva de måtte gjennomgå”, forteller Kjetil, “men få av oss har et godt bilde av hva det faktisk innebar. Derfor hadde jeg lyst til å lage noe som gjør det mulig å ta og føle på noe fysisk som faktisk kan gi et lite innblikk i hva det dreide seg om”. Håndkjerrene er faktisk litt over 100 år gamle hestekjerrer som er bygget om til å ligne på håndkjerrer, forklarer han videre. Målet var ikke å lage identiske replikaer, men noe som lignet i form og størrelse for å bidra til å gi et inntrykk av hva det så ut og føltes som. Han er fornøyd med mottakelsen og interessen fra ungdommene.
FAKTA:
Mellom 1856 og 1860 krysset nesten 3000 hellige, fordelt på ti ulike grupper eller kompanier, de amerikanske slettene til Utah med håndkjerrer.
Reisen gikk fra Iowa City i Iowa, hvor jernbanelinjen stoppet, til Salt Lake City i Utah, en distanse på 1.300 miles, eller ca. 2.090 kilometer. De tre siste håndkjerrekompaniene startet fra Florence i Nebraska, som reduserte distansen med ca. 400 kilometer.
Kirken etablerte Det vedvarende emigrasjonsfond i 1849, som skulle bidra til å hjelpe hellige å gjennomføre reisen til Sion, men på grunn av økonomiske vanskeligheter var fondet i ferd med å gå tomt i 1855. Det ble dermed bestemt å bruke håndkjerrer fra 1856 i stedet for hestekjerrer i et forsøk på å legge til rette for at flere hellige kunne gjennomføre reisen da dette var et adskillig rimeligere alternativ.
En håndkjerre kunne bære inntil 225 kg. Dette inkluderte alt av proviant og utstyr for reisen, samt i underkant av 8 kg for hver voksen og 4,5 kg per barn.
Selv om reisen var strabasiøs og vanskelig, gjennomførte åtte av ti håndkjerrekompanier mellom 1856 og 1860 reisen med en dødsrate på bare rundt tre prosent, noe som er sammenlignbart med andre pionergrupper som dro vestover i samme tidsperiode.
(Kilde: churchofjesuschrist.org)