Anne Krogstad fra Skaun

Historien til de første medlemmene av Kirken i Norge inneholder ofte både ukuelig tapperhet og vonde skjebner. Hvor vanskelig det var kan vi knapt forestille oss i dag. Anne Sivertsdatter Krogstad er et eksempel på dette.

Anne ble født på Krogstad Oppigården i 1836. Hun var en av åtte barn som Ingeborg Haldorsdatter fødte til Sivert Rasmussen. Fem av søsknene døde før de ble åtte år. Hun ble da til “gårdtaus”, altså den eldste jenta i en familie som ikke hadde sønner. Hun fikk derved odelsrett til gården, og den som giftet seg med henne ville få Krogstad Oppigården med på kjøpet.

På nabogården bodde det en gutt som het Ingebrigt. Han var blitt foreldreløs og hadde arvet Krogstad Nerigården. Han var ett år eldre enn Anna, og selv om de trolig var lekekamerater i oppveksten ble de etter hvert også kjærester.

Ingebrigts far døde da han var fire år, og moren døde før han ble 20. Fra da av måtte han drive gården som best han maktet. Skjebnen ville at han året etter møtte to misjonærer fra Jesu Kristi Kirke av Siste Dagers Hellige og tok imot undervisning fra dem. Han må ha hatt mye kontakt med eldste Poulsen og eldste Pedersen, for da Trondheim Menighet ble organisert 15. november 1857 ble han innsatt som “presiderende lærer for distrikt B”. Han var 22 år og hadde da vært medlem av Kirken i 23 dager.

Vi vet lite om hvordan han presenterte kirken overfor Anne, men han må ha vært rimelig overbevisende, for Anne ble døpt som medlem av Kirken kort tid etterpå. Følgene av dette ble langt mer omfattende enn en kunne forvente.

Sivert Rasmussen Krogstad var selv ganske religiøs, og ble rasende da Anne fortalte at hun hadde omfavnet “Mormonismen”. Han raste mot henne og forbød henne å ha noe med dem å gjøre. Da hun kom tilbake og kunne fortelle at hun hadde blitt døpt i “Mormonhølen” i Skaun jaget han henne på dør. Han gjorde henne arveløs og erklærte at hun ikke lenger var hans datter.

Ingebrigt prøvde å berolige henne, og sa han ville gifte seg med henne så fort som mulig, men selv det ble umulig. Da de gikk til presten og ba ham lyse ut ekteskap, nektet han plent. De var ikke lenger kristne, og han hadde ingen forpliktelse til å vie hedninger som dem. Dertil fikk de trolig en lengre leksjon med på veien.

Anne tok inn hos en tante som var mildere stemt mot henne. I tiden etterpå diskuterte Anne og Ingebrigt hvordan de kunne løse sitt dilemma.

(Kommentar: Tre år tidligere hadde Stortinget bestemt at fylkesmennene hadde vigselsrett, og at borgerlig vigsel kunne finne sted på fylkeshusene. Kunnskapen om dette hadde imidlertid ikke trengt ned til befolkningen, spesielt ikke i distriktene. Der kjente de bare til at prestene kunne vie.)

I løpet av diskusjonene de hadde, kom Ingebrigt med løsningen. Han skulle selge gården han nå hadde arvet og kjøpe billett til Amerika for Anne og seg selv. Anne strittet imot og mente at hun ikke kunne ta imot så store gaver, men Ingebrigt kunne fortelle at i Utah kunne de bli viet for tid og all evighet i tempelet, og da var “alt mitt ditt”.

Den 23. januar 1858 ble Ingebrigt ordinert til eldste. Den 19. mai ble han (sammen med mange andre medlemmer i Trondheim Gren) dømt for “ulovlig religionsutøvelse”. Dommen var uvanlig hard. Strinda og Selbu Sorenskriverembede doblet den vanlige mulkten, han ble ilagt 21 spesidaler og tre ort, inklusive omkostninger

I perioden som fulgte ble Ingebrigt arrestert og bøtelagt eller fengslet for “ulovlig religionsutøvelse”. Hver gang han velsignet nadverd eller holdt bønn i en forsamling var dette straffbart og det ble tatt beslag i eiendeler. Misjonærene ble også satt i fengsel. Men Ingebrigt hadde solgt gården sin og kjøpte billetter til emigrasjonen for dem begge to. Salgssummen innebar også at han hadde råd til å kjøpe hester og vogn, og kveg til ny start i Utah før de bega seg på reisen.

Tre år etter at han var blitt innsatt som “presiderende lærer” for distrikt B i Trondheim sendte han Anne via København til Hull og derfra med “Monarch of the Sea” til New York City. Etter vel en måned på sjøen reiste hun med tog til Chicago der hun ble innlosjert blant emigrantene og kunne bese hester, utstyr og kveg som Ingebrigt hadde forhåndskjøpt.

Derfra fortsatte hun med Samuel Wooley–kompaniet fra Chicago til Utah og ankom til Salt Lake Valley 22. september 1861, etter tre måneders tur over slettene.

I Salt Lake City fikk Anne arbeid som sekretær for en av de tolv apostlene i Salt Lake City. Etter to år giftet hun seg med den danske immigranten Anders Christensen. Christensen var allerede gift, og ettersom dette var et polygamt ekteskap flyttet han med sin nye kone til Fairview, Sanpete, Utah for å unngå de føderale myndighetene.

Det vitner om Annes personlighet at barna i Anders tidligere familie ikke har annet enn god-ord om hans nye kone, hun var omgjengelig og snill mot dem når de besøkte hverandre. Anne selv fikk etter hvert tolv barn med Anders. Hun døde 81 år gammel.

Ingebrigt fikk en tragisk slutt på sin egen emigrasjon. Tre år senere reiste han samme rute som Anne. Som en kuriositet kan det nevnes at “Monarch of the Seas” bare hadde to turer med store grupper medlemmer av Kirken, den ene med Anne i 1861 og den andre i 1864 da Ingebrigt krysset Atlanterhavet. Ingebrigt fortsatte med det reisefølget som har fått navnet “Joseph Horne Company”. En av deltakerne, John Peter Rasmus Johnson skrev en dagbok i det kompaniet. Han forteller at “Engebret Olsen” (vår Ingebrigt) fikk “an issue of blood” (vanlig beskrivelse av dysenteri) den 23. august. Han døde av dette den 30. august og ble straks begravet på prærien.

Etterskrift:

Et av Annes oldebarn (Jake Garn) ble først ordfører i Salt Lake City, så senator i Utah, og senere den første sivilisten i verdensrommet da han var med Discovery-ekspedisjonen i 1985. Han har to ganger tatt med seg familien tilbake til Skaun for å vise dem hvor hans oldemor kom ifra.