Utvandrer-historien til Anne Kirstine Mauritzdatter fra Onsøy, Fredrikstad

I bygden Onsøy i Østfold går det i 1850-årene en religiøs vekkelse. Det er flere som lar seg døpe inn i Jesu Kristi Kirke av Siste Dagers Hellige, noe som vekker sterke følelser i familiene som blir berørt og i bygdesamfunnet for øvrig. Det utløser stor forfølgelse av dem som har forkastet sin barnelærdom. Den unge Anne Kirstine Mauritzdatter lar seg døpe i Kirken sammen med sin bror og svigerinne. Anne Kirstines foreldre blir dypt fortvilet over dette, og prøver på alle måter å få henne til å oppgi sin nye tro, til ingen nytte. Situasjonen blir til slutt uutholdelig, og Anne Kirstine bestemmer seg for å emigrere til Sion i Amerika sammen med sin bror og svigerinne og deres t små barn. Høsten 1854 går de ombord i båten som fører dem til et nytt liv i Amerika. Biografen er skrevet i 1884, men etter hennes bestemmelse åpnet av hennes etterkommere først i 1944.

I den søndre delen av et land langt borte, Norge, ligger en fredelig landbruksbygd som heter Onsøy. Den ligger 3-4 engelske mil fra kystbyen Fredrikstad. Jordbruk er hovednæringsveien for innbyggerne.

På den tiden da Norge ble invadert av svenskene, tjenestegjorde Morris Arverson (Mauritz Arvesen) i forsvaret for å verne sitt land. Han var da bare 15 år gammel. I en alder av 30 år giftet han seg med en fattig, foreldreløs pike, som var nedbrutt både fysisk og psykisk etter å ha hatt omsorg og ansvar for en familie på fire barn. Men etter giftemålet ble hennes helse bedre, og hun fikk seks barn, tre gutter og tre piker.

Faren forsørget sin familie ved jordbruk og moren hjalp til der hun kunne. De var strenge lutheranere og oppdro sine barn i denne tro.

Den 19. desember 1833, da alt ute var gråkaldt og trist, var stemningen i det beskjedne hjemmet lys og munter og utrolig lykkelig. Da ble det født et lite pikebarn som la beslag på sine foreldres kjærlighet og omsorg.

I overensstemmelse med den kristne sed og skikk ble hun bare noen uker gammel båret til dåpen i kirken. Der fikk hun navnet Anne Kirstine Mauritzdatter (Anne Kirstine Morrison). Siden hun var den eldste datteren og var usedvanlig kvikk, var hun alltid familiens stolthet og favoritt og fikk en stor del av sin mors kjærlighet og omsorg.

Hun var meget ærgjerrig og tok del i familiens plikter og ansvar. Som tolvåring kunne hun sette opp en vev og veve et stykke tøy like godt som de eldre. Da hun var 14 år, begynte hun på undervisning for å bli fullverdig medlem av den lutherske kirke (dvs. konfirmasjonsundervisning). Hun var meget ivrig og målbevisst i sin religion, og presten hadde slik tiltro til henne at han plasserte henne først i klassen på 90 unge piker. (Anm.: Konfirmasjonskullet i 1848 besto av 34 piker og 40 gutter.)

Hun hadde alltid stor omsorg for sin sjels frelse. Mens hun var mellom 15 og 16 år, tenkte hun mer og mer på dette, og hun hadde stadig en følelse av at det var noe som manglet i den religionen hun hadde hengitt seg til. Så snart hun hadde mulighet til det, undersøkte hun andre religioner, men ingen av dem tilfredsstilte henne.

Hennes eldste bror, Niels, var også utilfreds med den lutherske tro. Og han hadde, til sine foreldres store sorg, brutt helt med den.

I kirken så og følte Anne inkonsekvenser i sin kirkes læresetninger, men hun var fortsatt tilknyttet kirken sommeren 1852, da ryktene gikk om at 8-10 mormon-eldster hadde kommet til landet fra Danmark. Det ble stor oppstandelse, for folk var blitt fortalt at de var brutale, onde menn som hadde kommet for å få folk til å gå over til deres tro, og så emigrere til Amerika. Når de først kom dit, ville de gjøre dem til slaver.

Det var ikke før høsten 1852 at to eldster, John Dorins og Knutsen, besøkte tettstedet Onsøy. På den tiden var det ingen offentlige lokaler der, utenom den lutherske kirke, og fordommene var så store at de ikke fikk tillatelse til å holde møter. De slapp bare inn i noen ytterst få private hjem. Der folk var villige til å sette seg inn i deres prinsipper før de fordømte dem.

Straks det ble allment kjent at eldstene holdt møter og døpte enkelte, ble de fengslet. Ikke fordi de forkynte læresetninger om flerkoneri, for det var ukjent for dem på den tiden, men fordi de fremhevet prinsipper i det sanne og evige evangelium. Men tiden de tilbragte i fengsel, var ikke bortkastet når det gjaldt å forkynne Guds sak, for de omvendte fangevokteren og hans familie.

Annes bror Niels hadde vært på noen av møtene til de hellige, og de hadde gjort et meget godt inntrykk på ham. Det var imidlertid ikke påtrykk fra ham som fikk henne til å gå på et møte som ble holdt hos svigerfaren til Niels, men delvis nysgjerrighet og den tanke at hun kunne overbevise dem om feil ved deres lære. Den første salmen de sang var skrevet av W.W. Phelps, og den begynte med ordene «Guds ånd som en ild». Den gjorde et meget sterkt inntrykk på henne.

Hun lyttet oppmerksomt til gudstjenesten var over. Da ba hun om å få en samtale, og det innvilget eldste Dorins henne i alle de tilstedeværende nærvær. Han hadde fremsatt noen idéer som var i nærheten av prinsippene i hennes religion, og hun ønsket at han skulle gi en forklaring. På slutten av samtalen måtte hun innrømme at læresetningene han fremsatte var mer i samsvar med Bibelens lære enn det hun hadde lært. Likevel ville hun ikke tro. Hun forsøkte å overbevise seg selv om at han var en inntrenger, og var til og med til stede på møter som ble holdt i den hensikt å forgifte den enkeltes sinn mot mormonerne.

Anne var nå 19 år, og var meget populær blant sine mange venner. Hennes far var på denne tiden helt uavhengig, og hun hadde lyse fremtidsutsikter, for hun var forlovet med en eksemplarisk ung mann. Derfor forsøkte hun å holde sitt sinn opptatt ved å delta i samfunnet, og hun deltok ofte i fornøyelser. Men alt var til ingen nytte, for sannhetens frø var sådd i hennes sinn, og det måtte blomstre og gro til det ble modent.

Hennes sinn fant aldri ro, og da hun ikke lenger kunne overbevise seg selv om at eldstene tok feil, ba hun inderlig til Herren om at han måtte vise henne hva som var riktig. Hun lovet da at hvis han ville gjøre det, skulle hun med glede ofre hjem, familiebånd, venner og lyse fremtidsutsikter for sannheten.

Hennes bønner ble besvart. Hun ble snart overbevist om den guddommelige sannhet, og natten til 27. april 1853 lister hun og broren Niels seg forsiktig ned til stranden, og der mottok de dåpens ordinans av eldste Levin Larsen, en nordmann.

Da myndighetene på stedet ble kjent med at noen var blitt døpt, fant de ut hvem det var. Niels og Anne og flere ble innkalt til lensmannen, som forlangte å få vite når og av hvem de var blitt døpt, hvorfor de hadde forlatt sine foreldres religion, og hva som var spesielt ved deres nye tro.

Deres foreldre ble meget ulykkelige den dagen de fikk vite at deres sønn og datter hadde sluttet seg til mormonene. De lot ikke til å være så bekymret for Niels, for de trodde at han lett kunne overbevises om at han tok feil. Men det var et voldsomt slag å få vite at Anne, som de hadde slik tillit til, etter deres mening var blitt en frafallen.

De brukte all sin overtalelsesevne til å overbevise henne om sin feiltagelse og tåpelighet, men da de skjønte at hun ikke lot seg stoppe, ble de nesten desperate. De dro henne i håret og mishandlet henne på det skammeligste. Men hun bebreidet dem ikke, for hun forsto bare så altfor godt hvilke følelser som drev dem til det.

Foreldrene ønsket ikke at hun skulle forlate sitt hjem, men hun skjønte at hennes fortsatte nærvær satte sinnene deres enda mer i kok enn om hun ikke var der, så hun flyttet til sin bror Niels og hans familie, som bodde ikke så langt fra hennes barndomshjem. Men den stakkars bekymrede moren ba sent om kvelden datteren komme hjem. Med verkende hjerte og tårefulle øyne bønnfalt hun henne om ikke reise til Amerika, om hun fortsatt insisterte på å kaste vrak på sitt gode navn og sine strålende fremtidsutsikter ved å slå seg sammen med slike lavtstående, villedende mennesker som mormonene (de Siste Dagers Hellige). Faren forsøkte rasende å få henne til å forstå at hun tok livet av sin mor ved en slik oppførsel.

Anne sier at slike hjerteskjærende scener gjentok seg stadig, og noen ganger var presset og innflytelsen så sterk mot henne at hun ofte knelte ned i deres nærvær og ba Herren gi henne og dem styrke til å komme gjennom disse prøvelsene.

Det var på denne tiden to yngre søstre ble omvendt ved hennes vitnesbyrd, noe som gjorde hennes foreldres problem enda større. Men landets lover tillot ikke noen å bli døpt før de var 19 år. Derfor ble søstrene Ellen og Julianna aldri tilknyttet de siste dagers hellige. Og dermed drev de nokså snart bort fra denne kirken når de ikke lenger var under dens innflytelse.

Selv om foreldrene fikk mye sympati på grunn av kursen barna hadde valgt, fikk de også ved en anledning påtale for sin lite kristelige oppførsel. Det var våren 1854, og Anne var 20 år. Hun hadde reist til Fredrikstad for å gjøre noen innkjøp. Foreldrene fulgte etter og fant henne i en butikk i en av hovedgatene. Til tross for at hun sa at hun ville følge med dem frivillig når de ønsket det, ville de ikke høre på henne, men dro henne ut på gaten, og der, foran øynene på hundrevis av mennesker, dro de nesten alle klærne av henne, samtidig som de skjelte henne ut. De kunne tydeligvis ikke utholde tanken på at deres datter var mormon. Derfor lot de fordommer føre seg bort fra rettferdighetens sti, og for en stund glemte de å være de snille, overbærende foreldre som de alltid hadde vært. Men midt oppe i det hele forsvarte Anne tappert sin tro og forsøkte å vise dem hvor feil de tok. Da mengden løste seg opp og ga henne en sjanse, løp hun inn i en bakgate for å få orden på klærne. Hun ble forfulgt av en gjeng tarvelige gutter som brukte stygge ord og kastet sten på henne, men hun slapp unna, uskadet og enda mer overbevist om at hun var på riktig vei. Det kunne fortelles om mange tilsvarende hendelser som fant sted de to og et halvt år hun bodde i Onsøy etter å ha sluttet seg til Kirken, men vi overlater til leseren å forestille seg slike scener, som vi ikke vil forsøke å beskrive.

Det var sommeren 1854, og naturen var kledd i sitt vakreste skrud. Alle syntes lykkelige og travelt opptatt med sine forskjellige sysler. Da bestemte Niels og hans familie seg for sammen med Anne, om å ta avskjed med sitt fødested og søke seg et hjem sammen med Guds utvalgte folk. Det ville vært en trøst hvis de kunne ha sagt: «Adjø! Gud velsigne deg!» Men de ble nektet også denne trøst, for foreldrene var fortsatt uforsonlige. Anne gjorde et enda større offer for sin religion. Hun og hennes kjæreste var varmt knyttet til hverandre, men likevel sa hun til ham at hvis han ikke ble overbevist av mormonismen, måtte han bare glemme henne. Så sa de motstrebende det ene ordet «farvel», som skilte dem for alltid.

Niels solgte sitt verdslige gods og lovet sin søster å betale for hennes reise. De dro til Drammen for å gjøre de nødvendige forberedelsene før de satte seil med kurs for det fremmede landet Amerika. I november samme år dro de fra Drammen i en fiskeskøyte. Etter halvannet døgn kom de til Moss. Der ble de en dag, og gikk ombord i dampskipet Noarcop til Danmark. Dit kom de etter to døgns reise.

De ble i Danmark i to uker, og gikk deretter ombord på dampskipet Zimbra, som skulle gjøre turen over Nordsjøen på fem døgn, men på grunn av vanskelige vindforhold og dårlig vær ble de tvunget til å snu fire ganger, og en gang unngikk de så vidt å bli pårent av et stort seilskip. Etter fem uker i sjøen kom de frem til Hull første juledag. Snart satt de på det første toget de noen gang hadde sett. Toget brakte dem raskt til storbyen Liverpool, dit kom de om kvelden. Der ble de en uke, og den første dagen i januar 1855 gikk de sammen med andre hellige om bord i seilskuten James Neswitt. Den ble liggende på havnen en hel uke, og imens ble selskapet undersøkt av en lege. Han fant ut at det eldste barnet til Niels var for sykt til å reise. Derfor dro Anne, hennes bror, hans hustru og to barn inn til byen igjen, og det var da det virkelig gikk opp for dem at de var fremmede i et fremmed land.

De fikk skaffet seg et rom i et hus, og ved hjelp av tegn fikk de folk til å forstå hva de ønsket eller trengte. På denne måten fikk de lys og varme. Alt de gjorde for den lille stakkaren, syntes til ingen nytte, for innen morgenen kom, gikk hans unge sjel tilbake til sin Skaper, som hadde gitt ham den. Neste dag begravet de hans legeme i fremmed jord, og så måtte de dra tilbake til skipet og starte ferden over den vide Atlanteren dagen etter.

Eldste O.R. Hansen var leder for følget av hellige, som besto av folk fra følgende land: Norge, Sverige, Danmark, Tyskland og Island, til sammen ca. 600 sjeler. Da de hadde vært tre uker i sjøen, ble Niels´ andre og nå eneste barn, også syk, og etter noen timer ble de hardt prøvede foreldrene fratatt enda et elsket barn. Det var virkelig en prøvelsens tid for dem, men de ble aldri rokket i sin tro.

De var i sjøen i fem uker, og på den tiden var det bare én dag med uvær. Resten av turen forløp rolig. De kom frem til New Orleans henimot slutten av mai måned. De ble straks overført til en dampbåt som førte dem oppover Mississippi-elven, helt til St. Louis. Der overnattet de og overvar et engelsk møte for første gang. De hørte apostel Erastus Snow forkynne, men de forsto ikke så mye.

Dagen etter gikk de over på en annen dampbåt på Missouri. Denne førte dem til Leavenworth City i Kansas. Stedet så ikke særlig innbydende ut, for det snødde tett og sølen var allerede dyp. Men de mistet ikke motet, for de visste at de sakte, men sikkert nærmet seg målet, de helliges by.

De lå i en leir i nesten tre måneder på et sted kalt Grove i nærheten av Leavenworth. Anne, flittig som alltid, søkte og fikk en stilling i en privat familie, der hun arbeidet og tjente gode penger.

Det varte ikke lenge før koleraen brøt ut i leiren. Mange ble angrepet av den, led fryktelig og døde i de fleste tilfellene. Og hvilke scener som utspant seg! Hvem kan forestille seg dem? Tvunget til å begrave sine kjære i et fremmed land og forlate dem der! Den 14. juni tok en uavhengig gruppe hellige med en tysk eldste som kaptein fatt på den møysommelige turen tvers over slettene med sine oksekjerrer, mot sitt endelige mål i Utah – de fries hjem.

De hadde bare kommet et kort stykke da kapteinen ble syk og døde. Han ble lagt i en ensom grav, og følget dro videre etter å ha utnevnt eldste Guysman til å overta ledelsen etter den døde kapteinen.

Da de hadde tilbakelagt omtrent halve strekningen, ble Niels’ hustru plutselig angrepet av kolera og bukket under for den fryktelige sykdommen i løpet av 24 timer. Niels hadde nå mistet hele sin familie, men han hadde Annes varmeste medfølelse, for hun hadde mistet en som var som en søster for henne, og en god venninne. Mange var de som måtte sørge over samme skjebne, men likevel glemte ikke de overlevende å sende takksigelser til Herren. Adskillige ganger løp kveget løpsk, men ellers hendte det ikke noe som hindret deres marsj fremover, og 1, september samme år kom de til Salt Lake City. Trette og utslitte etter reisen. Her skiltes veiene for Anne og Niels. Han dro til nybyggerkolonien i nord og hun fikk seg jobb som hushjelp i apostel Orson Pratts familie.

Hun var ikke særlig sterk, og ble ganske snart syk, men hun ble stelt godt med til hun ble frisk igjen. Da familien hadde fått den hjelpen de trengte, dro hun til eldste John Needhams familie. De var meget snille, gode mennesker, men fordi hun ikke var så sterk fysisk, greide hun ikke å utføre alt arbeidet som ble krevet av henne. Derfor bestemte hun seg for å søke arbeid som veverske, for hun var ekspert på dette området. Hun fikk høre om en familie i Sugar House ward som ønsket seg en slik person, og søkte med en gang. Hun hadde hellet med seg og ble presentert for Margaret T. og Emily Smoot, begge to hustruer til Abraham Owen Smoot, som ble enige om å gi henne et hjem og beskjeftigelse for en tid, kanskje hele vinteren, forutsatt at de ble fornøyde med arbeidet hennes. Etter en uke forsvant all deres tvil med hensyn til hennes dyktighet. Fra da av ble hun nesten som en av familien. Biskop Smoot hadde også en tredje hustru, og alle tre bodde sammen i fullkommen kjærlighet og harmoni, i et fellesskap som om de var søstre.

Med sin flid, sin nøysomhet og sitt gode lynne ble Anne snart meget godt likt av dem alle. Den første hustruen, Ma Smoot, som hun alltid ble kalt – var spesielt opptatt av Annes ve og vel. Hun ble nesten som en annen mor for henne, og Anne så på henne og elsket henne som en mor. Ma Smoot sa ofte til henne: «Jeg har en så god og snill ektemann som noen kan ha. Hvorfor gifter du deg ikke med ham og bor med oss for alltid?» Anne tok dette som en spøk og svarte: «Jeg har aldri tenkt på ekteskap.»

Tid og omstendigheter fører ofte til forandringer som vi aldri ville drømme om, og det var også tilfelle med Anne. Vennskapet mellom henne og familien utviklet seg til helligere, renere følelser og kjærlighet. Så med et oppriktig samtykke og godkjennelser fra sine hustruer, spurte biskop Smoot om Anne ville bli en av familien ved å inngå ekteskap med ham.

Hun, som hadde den største respekt for ham og kjente ham som en rakrygget, ærlig mann som fryktet Gud, sa ja til hans frieri. Den 14. februar 1856, som var A.O. Smoots fødselsdag, ble den hellige seremonien som gjorde dem til mann og hustru forrettet av president Brigham Young i nærvær av flere vitner, deriblant hans første to hustruer.

Alle bodde sammen til våren 1857, da han flyttet en del av sin familie til Salt Lake City. Han var da blitt utnevnt til fungerende borgermester etter Jedidiah W., som var død.

Våren 1858, da alle skulle reise sydover, dro A.O. Smoot og familien så langt som til Salem, den gangen kjent som Pond Town. Den 7. juni samme år ble Annes førstefødte, en datter, født der i en primitiv landsens hytte som lå ved bredden av et blankt og stille tjern. Da barnet var åtte dager gammelt, ble det velsignet og fikk navnet Annie Christine, etter forslag fra hennes far.

«Annie Christine har nå utviklet seg til en voksen kvinne og er gift med Georg S. Taylor i Salt Lake City. De fikk tvillingpiker 1, juledag i 1882, men en av dem døde tre uker gammel.»

Etter et par uker reiste biskop Smoot og familien tilbake til Salt Lake City, der de bodde som før de flyttet – Margaret og Dianna i Salt Lake City, Emily og Anna i Sugar House ward, til 1859, da han skaffet alle et komfortabelt hjem i byen, og der levde og arbeidet de sammen i ti år.

I februar 1861 fikk Anne datter nummer to. Hun ble velsignet med navnet Alice, som var Ma Smoots forslag. «Hun er også blitt voksen og har vært gift med Myron C. Newell i fem og et halvt år. Hun har født to sønner, men måtte skilles fra en av dem.»

Familien dannet nesten sitt eget uavhengige kongerike. De skaffet seg ull og farget den og spant og vevet mesteparten av klærne de brukte. En annen viktig begivenhet fant sted i familien 10. januar 1862. Da ble Annes første sønn født. Reed var navnet som ble valgt til ham, for å hedre hans onkel Reed Smoot, A.O. Snoots bror. «Han er nå en ung mann på 22 år, og er en vel ansett samfunnsborger. Han var overinspektør i Provo Woolen Mills.»

Ma Smoot elsket sin ektemanns barn, og det virket som hun ikke kunne ha følt mer for dem eller vært mer interessert i dem om de hadde vært sine egne. Tilfredsheten var fremherskende i denne husholdningen. Den 9. januar 1864 fikk Anne sin sønn nummer to. Han fikk navnet Georg Morrison. «Han har også blitt en respektert ung mann som bruker det meste av sin tid på skolen.»

Årene gikk, og Anne fikk enda et barn, denne gangen en mørkøyet pike. Hun ble født 3. juli 1866, en lummer ettermiddag dagen før den store uavhengighetsdagen. Hun ble velsignet med navnet Agnes May. «Hun er på det nåværende tidspunkt den eldste ugifte datteren i sin fars familie. En aktiv utøver av sin religion, og i enhver henseende en eksemplarisk ung dame.»

I 1868 ble A.O. Smoot kalt til Provo, og tok en del av familien med seg, mens hans hustru Anne var en av dem som ble tilbake i det gamle hjemmet til han kunne gjøre det mulig for dem alle til å være sammen igjen.

Det var 15. juni 1869 at en lyshåret gutt brakte kjærlighet og solskinn inn i Annes hjerte og hjem. Som hennes øvrige barn var han en fin siste-dagers-hellig, rede til å forsvare sin religion når det måtte være nødvendig. «Han tilbringer det meste av året på skolen, og er en flittig elev.»

Hennes familie talte seks medlemmer inntil 5. mai 1872, da en ny liten datter kom til verden for å få del i sin mors kjærlighet. «Hun er nå 12 år gammel, det yngste barnet og svært selvstendig.» I september samme år flyttet Anne og hennes familie til Provo, der de alle bor nå, bortsett fra hennes eldste datter. Mandag morgen 21. august 1876, fant den formelle åpningen av Brigham Young Academy sted i den gamle opprinnelige bygningen på Center …, med 82 navn i protokollen.

Mine tanker på den tiden var å begynne å studere ved akademiet, men professor Walter og andre overtalte meg til å overta stillingen som lærer for de minste barna, som da var 16 i antall. Jeg tok imot forslaget, under forutsetningen av at jeg skulle få tildelt halvannen time hver dag til å studere bestemte fag for min egen utviklings skyld.

***

I 1892 skrev Anne K. Smoot et sammendrag av sin tidligere skrevne biografi for sine etterkommere. Hun døde 20 januar 1894, og det var hennes uttrykkelige ønske at biografien skulle åpnes 50 år etter denne dato. Brevene ble åpnet 17. mars 1942.

Her er et lite utsnitt av det siste, som ikke står i den første biografien:

«Når dette leses, vil kanskje polygami være noe som hører fortiden til. Dere vil kanskje lure på hvordan jeg levde. Jeg vil her gi dere mitt oppriktige og alvorlige vitnesbyrd.

Polygami er gitt av Gud, og mine beste ønsker for dere alle er at dere må få leve et så lykkelig liv som jeg har hatt. På slutten av dette sammendraget vil jeg bære vitnesbyrd om sannheten av mormonismen (Jesu Kristi Kirke av Siste Dagers Helliges lære), og jeg gjør dette i frykt for Den allmektige Gud, idet jeg håper at verden, når dette leses om 50 år, vil forstå dette bedre enn de gjør i dag. Gud gi at ingen av min rase må heve sin hånd mot Guds ord.

Når dette bringes frem, skal det skje ved den eldste som lever av mine etterkommere. Jeg vil avslutte med å be Gud velsigne alle de trofaste. Må Gud beskytte dette mot ødeleggelse.

Dette er ført i pennen av Anne Kirstine Morrison Smoot

Det kan opplyses om at Anne Kirstines og Abraham Owen Smoots eldste sønn, Reed Smoot, som ble født 10.januar 1862, ble valgt inn i det amerikanske senatet i 1903, Han var senator for Utah i fem perioder frem til 1933. Han besøkte sin mors fødested i Onsøy i 1923.