Hva gjør en menighet eller gren forenet?

Illustrasjoner: Dilleen Marsh

Enhet gjennom aktiviteter

Mindre enn et år etter at han sluttet seg til Kirken, ble Ernesto Gabriel Manhique kalt som president for den nyopprettede Homoine gren i Inhambane i Mosambik. Den gangen var grenen to år gammel og hadde cirka 20 medlemmer til stede.

President Manhique ønsket at kjærlighet skulle være grunnvollen i grenen. “På grunn av mine erfaringer,” sa han, “bestemte jeg meg for å være en leder som pleier vennskap med medlemmene og viser min kjærlighet til dem.”

President Manhique sa at på grensrådsmøtene deres fokuserte de på å nå frem til dem som hadde sluttet å gå i kirken fordi de strevde med å føle seg elsket og verdsatt. Disse drøftingene førte til en aktivitet de kalte “Grenens familieaften fredag kveld”.

“Vi planlegger det slik: Vi tenker på brødrene og søstrene som ikke har vært i kirken søndagen før, eller som ikke har vært der på noen søndager,” sa president Manhique. “Så spør vi vedkommende om vi kan ha en grenens familieaften hjemme hos ham eller henne den uken.”

Grenen samles hjemme hos medlemmet og inviterer hele nabolaget. President Manhique forklarte at dette hjelper personen eller familien å føle seg elsket, verdsatt og ønsket.

“Ofte kommer medlemmet [som var vert] tilbake ledsaget av naboer, som gleder seg over grenens familieaften og bestemmer seg for å gå i kirken,” sa president Manhique. Homoine gren har nå over 250 medlemmer. De fleste går regelmessig i kirken.

Når menigheter og grener planlegger og gjennomfører regelmessige, oppbyggende aktiviteter, vil medlemmene vokse i enhet og kjærlighet. Eldste Gerrit W. Gong i De tolv apostlers quorum sa: “På mange steder i Kirken kan noen flere menighetsaktiviteter, naturligvis planlagt og gjennomført med evangelieformål, knytte oss sammen med enda større tilhørighet og enhet.”

Enhet gjennom omsorgstjeneste

For noen år siden opplevde Eagle Valley menighet i Colorado i USA mange trosprøver. Flere medlemmer av menigheten var døende, og familiene deres trengte styrke og støtte. Menigheten kunne ha blitt overskygget av tristhet, men fant isteden glede i omsorgstjeneste.

“Vi kom oss gjennom det, ved å tjene andre,” sa Karie Grayson, Hjelpeforeningens president den gangen. En dag, mens hun besøkte en syk søsters hjem, fikk søster Grayson en åpenbaring om hvordan hun kunne styrke denne søsteren med menighetens kjærlighet.

“Da presidentskapet mitt og jeg satt der i rommet og snakket med henne, tenkte vi alle: ‘Hva mer kan vi gjøre?’” sa søster Grayson. “Jeg fikk en idé. Jeg visste der og da hva vi skulle gjøre.”

Denne søsteren elsket blomster, så menigheten tok hånd om hennes forvokste blomsterhage. Hver tirsdag morgen kom medlemmer av menigheten for å stelle hagen.

Gleden over å tjene vokste ikke bare i Eagle Valley menighet, men også i lokalsamfunnet. Enkeltpersoner og bedrifter i hele området hjalp til med jord, blomster og et vanningssystem.

“Jeg føler at det vi gjorde, ble ledet av vår himmelske Fader,” sa søster Grayson. “Det var mye arbeid som måtte gjøres, men med alle samlet ble det mye latter. Det var så gøy.”

Mens de arbeidet og virket sammen, forandret stemningen i Eagle Valley menighet seg. Tristheten forsvant da de fant glede i tjeneste.

Biskop Greg Adair sa: “Da vi alle deltok sammen, begynte menigheten å føles som en familie. Denne perioden var en prøvelse for menigheten vår, men vi kom sammen og hjalp hverandre.”

Søster Grayson sa at menigheten knyttet bånd gjennom tjeneste, ikke fordi de måtte, men fordi de ønsket det. Og da de gjorde det, fant de helbredelse i sine egne kamper. “Det var en sterk følelse i menigheten,” sa hun. “Når du forandrer den enkeltes hjerte i menigheten, forandrer du menighetens hjerte.”

Medlemmene i Eagle Valley menighet var “villige til å bære hverandres byrder så de kan være lette … og trøste dem som trenger trøst” (Mosiah 18:8–9).

“Å utføre tjeneste sammen bringer oss nærmere hverandre,” sa biskop Adair. “Det var lett å tjene fordi vi alle kjente hverandre godt. Kristus lærer oss å elske Gud og vår neste, og når vi prøver å utføre det kallet vi blir bedt om å utføre, knytter vi oss sammen i kjærlighet.”

Da biskop Ernest White i Holywood Road menighet i Belfast i Nord-Irland så sine to sønner løpe maraton, forventet han at hans sønn David, som hadde trent i flere måneder, skulle fullføre løpet mye raskere enn sin mindre forberedte sønn Peter. Biskop White ble overrasket da David holdt seg ved Peters side hele veien til målstreken.

“Jeg holder deg tilbake. Fortsett uten meg”, sa Peter til broren sin.

“Jeg kommer ikke til å forlate deg,” svarte David.

Denne opplevelsen fikk biskop White til å tenke på medlemmene i menigheten. Mange av dem er eldre søstre, og det er vanskelig for dem å reise til nærmeste tempel i Preston i England. Biskop White forestilte seg at hver av disse søstrene sa: “Dra til tempelet uten meg. Jeg kommer til å holde dere tilbake. Ikke vent på meg.”

Til tross for vanskelighetene ønsket ikke biskop White og andre ledere i menigheten å etterlate disse søstrene. De bestemte seg for å organisere en årlig menighetstur til tempelet for å hjelpe hvert medlem av menigheten som ønsket å delta, å nyte tempelets velsignelser.

Biskop White er klar over at selv om turen er dyr og vanskelig å planlegge, “fører den til et godt samhold”.

Den årlige turen involverer alle i menigheten på forskjellige måter. Voksne hjelper til med å gjøre avtaler og ordne med reiser. Ungdom hjelper eldre medlemmer å bruke teknologi til å gjøre slektsforskning og klargjøre familiekort. Noen medlemmers generøse bidrag bidrar til å dekke overnattingskostnader for alle reisende tempelbesøkende.

“Budskapet vi har gitt våre medlemmer – hvert eneste ett – er at hvis de har forpliktet seg til å følge paktens sti og gå fremover, vil ingen av dem bli etterlatt,” sa biskop White. “Det er behov for dem, de er elsket, og de holder oss ikke tilbake.”

De to første årlige turene fløy menighetens medlemmer til England. Men i 2024 var det noen medlemmer som ikke kunne gå opp trappene til flyene lenger, så menigheten bestemte seg for å kjøre i stedet. Det innebar å ta en ferge over Irskesjøen.

Mer enn 30 medlemmer reiste for å komme til tempelet i august i fjor. I en uke deltok de sammen i tempelordinanser. Disse opplevelsene minnet medlemmene om at de alle tilhører en kjærlig menighetsfamilie.

“Når vi går gjennom tempelets dører sammen, betyr det så mye for oss,” sa biskop White. “Når vi ser hverandre – alle sammen i Det celestiale rom – er det som en liten del av himmelen på jorden.”

Selv om det ikke er lett å bringe hele Holywood Road menighet over Irskesjøen for å dra til tempelet, er det verdt det for medlemmene og deres kjære. “Det er det Frelseren ønsker at vi skal gjøre,” sa biskop White. “Han vil ikke at noen skal bli etterlatt. Han vil at vi alle skal gå fremover sammen, så det er det vi prøver å gjøre.”

Selv om hver av disse historiene viser hvert sitt prinsipp for å utvikle enhet, viser alle hvordan Jesus Kristus hjelper oss å bli ett i våre menigheter og grener. Han vil lede Kirkens medlemmer når de planlegger aktiviteter, hjelper de trengende, tilber i templer og gjør annen innsats for å være forenet. Frelserens kjærlighet og læresetninger gjør det mulig at hver forsamling “fullkommet skal være gjort til ett” (se Johannes 17:23).