Omsorgstjeneste som førstehjelpere

Når jeg har tenkt på vår rolle som medlemmer av Guds kirke i Israels innsamling, har det slått meg at vi, i likhet med Abby, er førstehjelpere. Hver person vi møter har unike utfordringer, og hver krever forskjellig respons. Omsorgen for våre brødre og søstre foregår ikke i et forutsigbart og kontrollert miljø. Vi jobber med virkelige mennesker og virkelige situasjoner, og det kan være rotete.

I likhet med en førstehjelper, må vi vurdere behov og deretter respondere etter beste evne med den kunnskapen vi har. Når en situasjon er utenom det vanlige og vi er usikre på hva vi skal gjøre, kan vi også be om ytterligere instruksjoner ved å be om å motta veiledning gjennom Ånden for å vite hva vi burde gjøre. Vi kan også be våre ledere, som presidentskapene for Hjelpeforeningen og eldstenes quorum, om hjelp.

I Mosiah 18 snakker Alma om de rettferdige ønskene til dem som kommer inn i Guds hjord: Å bære hverandres byrder, sørge med dem som sørger, trøste dem som trenger trøst, og stå som Guds vitner (se vers 8–9). Når jeg har vært langt nede, følt meg forlatt og at himmelen var lukket for meg, og noen har møtt opp for å sitte sammen med meg, gråte sammen med meg eller lytte til meg, har jeg følt Guds kjærlighet gjennom denne personen og mottatt et vitnesbyrd om at han er oppmerksom på meg og min situasjon.

Vi tror ofte at å stå som et vitne betyr å dele vår tro med andre og vitne om sannheten, og noen ganger er det akkurat det Ånden leder oss til å gjøre. Men dette er ikke alltid det første folk trenger når de er i vanskelige situasjoner. Når Abby kommer over noen med hjertestans, er det sannsynligvis ikke det ideelle tidspunktet å starte en diskusjon om sunne matvaner og trening. Hennes jobb er ikke å dømme hvordan vedkommende endte opp der han eller hun er, eller å avgjøre hvem som fortjener hennes omsorg. Hvis en person er i nød, hjelper hun.

Akkurat slik Abby ikke helbreder folk og sender dem av sted, kan heller ikke vi helbrede folk, reparere dem eller redde dem. Vår rolle er av største betydning. Det er å ha kjærlighet til og ha omsorg for våre brødre og søstre og lede dem til Kristus, Mesterlegen, som kan helbrede og frelse.

Det er lett å føle seg hjelpeløs i vår tjenestegjerning når vi møter personer med byrder som er så tunge, kompliserte eller ukjente, eller hvis synder er så store, avhengighet så slavebindende, smerte og sorg så intens eller tro så svak at vi ikke vet hvordan vi kan hjelpe dem. Vi vil bli frustrert når vi prøver å reparere eller endre noen fordi det ikke er noe vi har makt til å gjøre for andre. Som eldste Dale G. Renlund i De tolv apostlers quorum underviste: “Frelserens oppgave er å helbrede. Vår oppgave er å vise kjærlighet – å vise kjærlighet og yte tjeneste på en slik måte at andre blir trukket til Jesus Kristus.”

Foto av unge kvinner: Judith Ann Beck

Vår oppgave er å vise kjærlighet til andre

Når Alma snakker om å trøste dem som trenger trøst, finnes det ingen stjerne, ingen tilføyelse eller noe forbehold som lyder: “Trøst dem som trenger trøst, så lenge de deler din tro, kler seg som deg, er fri for synd eller lever en livsstil du går god for.” Som førstehjelpere er det ikke vår oppgave å dømme andre eller avgjøre om de er verdige vår kjærlighet og omsorg. Våre instruksjoner er svært tydelige:

• “Dere skal elske hverandre” (Johannes 13:34).

• “Fø mine får” (Johannes 21:17).

• “La enhver akte sin bror som seg selv” (Lære og pakter 38:25).

Profeten Joseph Smith sa:

“Desto nærmere vi kommer vår himmelske Fader, desto mer tilbøyelige er vi til å betrakte forkomne sjeler med medlidenhet. Vi synes at vi gjerne skulle bære dem på våre skuldre og kaste deres synder bak vår rygg …

“Hvis dere selv vil ha Guds barmhjertighet, da må dere ha barmhjertighet med hverandre.”

Mine foreldre var eksempler på denne kjærligheten på så mange måter. De hadde en stor familie, med mange barnebarn. Noen av dem valgte å gå bort fra Kirken eller følge stier som avvek fra dens læresetninger. Men så vidt jeg vet, kritiserte, tvang eller prøvde aldri mine foreldre å forandre sine barnebarn i et forsøk på å “redde” dem. De overlot det å dømme og frelse til Frelseren, og bare elsket dem. Hjemmet deres var et sted hvor alle følte seg velkommen og trygge, uavhengig av religiøs tro, seksuell orientering eller politisk syn eller verdenssyn.

Barnebarna kunne fortelle dem om hva som helst og være seg selv hos dem, uten frykt for avvisning. Mine foreldre tilbragte tid sammen med dem, lyttet til dem og utviklet relasjoner til dem.

I dagene før min mors bortgang så jeg barnebarna hennes – de fleste nå i 20- og 30-årene – gråte da de samlet seg rundt sengen til sin kjære bestemor. Denne lille, hvithårede kvinnen, sammen med min far, hadde hjulpet dem, verdsatt dem, ønsket dem velkommen og elsket dem uten betingelser. Mine foreldre var trofaste siste dagers hellige som forsto at det å elske andre, selv om deres tro eller valg er forskjellige fra våre egne, ikke reduserer vår tro eller forandrer det vi tror på. Vi taper ingenting ved å elske alle Guds barn.

Dette betyr ikke at vi ignorerer å undervise om betydningen av å adlyde Guds bud. President Dallin H. Oaks, førsterådgiver i Det første presidentskap, underviste: “For å balansere våre forpliktelser til kjærlighet og lov, må vi stadig vise kjærlighet mens vi stadig hedrer og holder budene. Vi må strebe etter å bevare dyrebare relasjoner og samtidig ikke gå på akkord med vårt ansvar for å være lydige mot og støtte evangeliets lov.”

Som førstehjelpere og Kristi disipler, kan vi vise kjærlighet slik han viser kjærlighet, og skape trygge steder for menneskene rundt oss – i våre relasjoner, i vårt hjem, i vårt nabolag og i vår kirke. Dette er steder hvor folk kan finne kjærlighet, aksept og inkludering, og hvor de kan lære Frelseren å kjenne, han som har kraft til å helbrede, tilgi, frelse og rette opp i alle ting.

Foto: Carol Christine Porter