“Vi følger Jesus Kristus ved å slutte oss til ham i hans verk”, Liahona, juni 2025.
Vi følger Jesus Kristus ved å slutte oss til ham i hans verk
Vi tar del i Frelserens verk når vi fokuserer på hans hensikter, holder hans bud og elsker hverandre.
Detalj fra Christ and the Rich Young Ruler [Kristus og den rike unge mannen] av Heinrich Hofmann
Når vi blir døpt, begynner vi prosessen med å påta oss Jesu Kristi navn. En del av denne prosessen innebærer at vi slutter oss til Frelseren i hans verk. President Dallin H. Oaks, førsterådgiver i Det første presidentskap, skrev: “En av de viktigste betydningene av å påta oss Kristi navn er en villighet til og en beslutning om å påta oss Frelserens og hans rikes verk.”
Frelserens gjerning er “å tilveiebringe mennesket udødelighet og evig liv” (Moses 1:39). Udødelighet er en ubetinget gave som Jesus Kristus allerede har garantert gjennom sin oppstandelse. Evig liv er imidlertid ikke det samme som udødelighet. Evig liv er den største gaven Gud kan gi menneskeheten (se Lære og pakter 14:7). Det er å leve evig som familier i hans nærhet. For at vi skal motta evig liv, må vi bli trofaste Jesu Kristi disipler. Dette betyr at vi mottar det gjengitte evangelium ved å ha tro på Frelseren og hans forsoning, omvende oss, bli døpt, motta Den hellige ånds gave, inngå og holde tempelpakter og holde ut til enden. Å holde ut til enden innbefatter å slutte seg til Frelseren i hans verk.
Arbeid ivrig
Vi tar del i Frelserens verk når vi hjelper Guds barn også å bli trofaste Jesu Kristi disipler. Dette innbefatter å dele hans evangelium med andre, og derved samle det adspredte Israel, ved å utføre ansvarsoppgaver i Frelserens kirke og ved å strebe etter å bli som ham. “Om [vi] lykkes [i Hans verk] avhenger ikke av hvordan andre velger å respondere på [oss], [våre] innbydelser eller [våre] oppriktige gode gjerninger.” President Russell M. Nelson stadfestet: “Alle gangene du gjør noe som hjelper noen – uansett på hvilken side av sløret – å ta et skritt mot å inngå pakter med Gud og motta sine nødvendige dåps- og tempelordinanser, hjelper du til med Israels innsamling.”
For å gjøre Frelserens verk til vårt verk, fokuserer vi på hans hensikter, holder hans bud og elsker hverandre. Selv om vi utfører hans verk på hans måte (se Lære og pakter 51:2), er det noe som er opp til oss å finne ut av på egenhånd. Frelseren fortalte de hellige som hadde samlet seg i Jackson fylke i Missouri:
“For se, det er ikke tjenlig at jeg befaler i alle ting, for den som må befales i alle ting, er en doven og ikke en klok tjener, derfor får han ingen lønn.
Sannelig sier jeg, menneskene skulle arbeide ivrig for en god sak, og gjøre mange ting av egen fri vilje og tilveiebringe mye rettferdighet.
For de har kraften i seg til å handle som de vil, og hvis menneskene gjør godt, skal de på ingen måte miste sin lønn” (Lære og pakter 58:26–28).
Når vi følger Frelseren, slutter oss til ham i hans verk og hjelper andre å bli hans trofaste disipler, underviser vi i det han ville undervist. Fordi vi ikke har myndighet til å undervise noe annet (se Lære og pakter 52:9, 36), fokuserer vi ufravikelig på hans lære (se Lære og pakter 68:25). I tillegg er vi spesielt oppmerksom på dem som er fattige, trengende og sårbare (se Lære og pakter 52:40). Denne vektleggingen ble tydeliggjort da Frelseren siterte fra Jesaja i en synagoge i Nasaret:
“Herrens Ånd er over meg, for han har salvet meg til å forkynne evangeliet for fattige. Han har sendt meg for å forkynne for fanger at de skal få frihet og for blinde at de skal få syn, for å sette undertrykte fri,
for å forkynne et nådens år fra Herren” (Lukas 4:18–19; se også Jesaja 61:1–2).
Nådens år fra Herren refererer til tiden da alle velsignelsene ved Guds pakt vil bli øst ut over hans folk. Vi følger Jesus Kristus ved å innby andre til å motta velsignelsene ved å inngå og holde pakter med Gud og ved å ha omsorg for dem som er fattige eller på annen måte trenger det.
Å slutte seg til Jesus Kristus i hans verk er spennende fordi hans gjerninger, planer og hensikter “kan ikke forstyrres, ei heller kan de tilintetgjøres” (Lære og pakter 3:1). Til dem som føler seg motløse, ga Herren dette rådet: “Derfor, bli ikke trette av å gjøre godt, for dere legger grunnvollen til et stort verk, og ut av små ting kommer det som er stort” (Lære og pakter 64:33). Vi lar Herren se til at innhøstingen går sin gang, og vi gjør ganske enkelt vår del.
Hjertet og et villig sinn
Å gjøre vår del er enklere enn vi kanskje forestiller oss, fordi vi ikke trenger å tilføre Herrens verk ualminnelige talenter eller evner. Hans krav er ganske enkelt forpliktelse og villighet. Herren sa til de hellige i Kirtland i Ohio: “Se, Herren krever hjertet og et villig sinn” (Lære og pakter 64:34). Herren kan gjøre den som er villig, skikket, men han kan ikke eller vil ikke gjøre den som er skikket, villig. Med andre ord, hvis vi er forpliktet og villige, kan han bruke oss. Men uansett hvor talentfulle vi er, vil han ikke bruke oss med mindre vi er forpliktet til hans verk og villige til å hjelpe ham.
Samuel og Anna-Maria Koivisto viste både forpliktelse og villighet. Kort tid etter at de giftet seg, flyttet familien Koivisto fra Jyväskylä i Finland til Göteborg i Sverige for å søke karrieremuligheter. Etter at han kom frem, ble bror Koivisto invitert til å snakke med president Leif G. Mattsson, en rådgiver i presidentskapet i Göteborg Sverige stav. Fordi Samuel ikke snakket svensk, ble intervjuet gjennomført på engelsk.
Etter et kort intervju spurte president Mattsson Samuel om han ville virke som menighetens misjonsleder i Utby menighet. Samuel påpekte det innlysende: “Men jeg snakker ikke svensk.”
President Mattsson lente seg over skrivebordet og spurte direkte: “Spurte jeg om du kunne snakke svensk, eller om du er villig til å tjene Herren?”
Samuel svarte: “Du spurte om jeg var villig til å tjene Herren. Og det er jeg.”
Samuel tok imot kallet. Anna-Maria tok også imot kall. Begge tjente trofast og lærte å snakke vakkert svensk underveis.
Forpliktelse og villighet til å tjene Herren har kjennetegnet Samuel og Anna-Maria. De er alminnelige helter i Kirken. De har trofast tjent hver gang de har blitt spurt. De har lært meg at når vi utfører tjeneste, bruker vi de talenter vi har (se Lære og pakter 60:13), og så hjelper Herren oss å oppnå sine hensikter.
Når vi er villige til å tjene, bestreber vi oss på ikke å klage eller knurre, for vi ønsker ikke å sverte vår tjeneste på noen måte. Klaging kan være et tegn på vaklende forpliktelse, eller at vår kjærlighet til Frelseren ikke er som den burde være. Hvis knurring ikke blir tatt hånd om, kan det utvikle seg til direkte opprør mot Herren. Denne fremgangen sees i livet til Ezra Booth, en tidlig konvertitt til Kirken i Ohio som ble kalt som misjonær til Missouri.
Da han forlot Ohio i juni 1831, ble Ezra opprørt over at noen misjonærer kunne reise med vogn mens han måtte gå i sommervarmen og forkynne underveis. Han knurret. Da han kom til Missouri, følte han seg motløs. Missouri var ikke det han hadde forventet. I stedet så han seg rundt og bemerket at “utsiktene virket noe dystre”.
Ezra ble stadig mer kynisk, sarkastisk og kritisk. Da han dro fra Missouri, reiste han til Ohio så fort han kunne i stedet for å forkynne underveis, slik han var blitt bedt om. Hans første knurring utviklet seg til vakling og til slutt til at han mistet tilliten til sine tidligere åndelige opplevelser. Snart forlot Ezra Kirken og “til slutt ‘forlot han kristendommen og ble en agnostiker’”.
Det samme kan skje med oss hvis vi ikke er forsiktige. Hvis vi ikke opprettholder et evig perspektiv, og minner oss selv på hvem sitt verk dette egentlig er, kan vi klage, vakle og til slutt miste den tro vi har.
Jeg ber om at vi kan velge å følge Jesus Kristus ved å slutte oss til ham i hans verk. Når vi gjør det, blir vi gitt “de største og mest dyrebare løfter” (2 Peter 1:4). Disse velsignelsene omfatter tilgivelse av synd (se Lære og pakter 60:7; 61:2, 34; 62:3; 64:3), frelse (se Lære og pakter 6:13; 56:2) og opphøyelse (se Lære og pakter 58:3–11; 59:23). Vi er faktisk lovet den største gave Gud kan gi – evig liv.