Rom for håp i Den norske kirke
Fredagens “Rom for håp” fyltes [Den norske] kirken av et hundretalls personer - til tross for grisevær - og så startet det ukentlige møtepunkt for å sanke håp i urolige tider. Ida ga med sin enkle og varme visesang et nært og personlig uttrykk som berørte mange. Ole Podhorny er en av de frivillige i språkkafeen og ga en fredsappell som tegnet opp historiske perspektiver og dro det ned til de nære relasjoner i lokalsamfunn og naboskap. Vi har fått lov å dele hans tanker og refleksjon:
Shalom
I en urolig verden samles vi i håp om fred. På en del språk hilser vi hverandre med ord som betyr fred. Jøder sier shalom, muslimer salam. I nordiske land har “Guds fred” fra gammelt av vært en hilsen, og vi tar farvel med de døde med uttrykket “Hvil i fred”. Det norske ordet fred kommer fra norrønt fridr som ifølge Det norske akademis ordbok betyr kjærlighet og fred og er beslektet med ordet fri.
Hvert år flagger vi i Moss til minne om en fredsavtale med Sverige 14. aug. 1814 i Konvensjonsgården. Etter et slag ved Langnes skanse i Askim 9. august 1814, går danske kong Christian Fredrik omkring på slagmarken og utbryter: “Min Gud, er jeg skyld i alt dette? Så mye blod for min skyld … Krig er galskap. Det er ikke mitt blod som spilles, men blodet til uskyldige familier. Koner og barn. Dette er forfengelighetens vanvidd. Jeg må kjempe for fremtiden, ikke for min egen kortsiktige ære.” Det ble fredsforhandlinger i Moss - Christian Fredrik gikk med på å abdisere og forlate landet, og Norge fikk beholde grunnloven og stor frihet i en union med Sverige. Vi sier at freden og grunnloven ble reddet i Moss. Norge, Danmark og Sverige skapte en tradisjon for å løse konflikter ved forhandlinger og ikke ved krig.
Bjørnstjerne Bjørnson skrev noen vers i fedrelandssalmen som omhandler denne del av historien, men som vi sjelden nå synger. Jeg har sitert dette før, men gjentar:
“5. Hårde tider har vi døyet,
ble til sist forstøtt;
men i verste nød blåøyet
frihet ble oss født.
Det gav faderkraft å bære
hungersnød og krig,
det gav døden selv sin ære –
og det gav forlig.
6. Fienden sitt våpen kastet,
opp visiret fór,
vi med undren mot ham hastet;
ti han var vår bror.
Drevne frem på stand av skammen
gikk vi søderpå;
nå vi står tre brødre sammen,
og skal sådan stå!”
Christian Fredrik sa under forhandlingene med svenskene. “To broderfolk kan ikke slakte hverandre på denne måten.” Noen eksempler på at denne arven er videreført er:
Nobelinstituttet, PRIO eller institutt for fredsforskning, Oslosenteret, Holocaustsenteret, Norges fredsråd og Nansens fredssenter. Norge har vært engasjert i en rekke fredsprosesser gjennom flere tiår. Konfliktløsning og bidrag til forsoning er en sentral dimensjon i norsk utenrikspolitikk.
Takk til historiens fredsstiftere som hentet inspirasjon fra Gud ord. Jesaja talte om Fredsfyrsten som skulle komme. En tekst som ble tonesatt til Händels
Messias: “For et barn er oss født, en sønn er oss gitt. Herredømmet er på hans skulder, og han skal få navnet Under, Rådgiver, Veldig Gud, Evig Far, Fredsfyrste.” (Jesaja 9:6-7.) Englene utenfor Betlehem sang om fred på jorden. (Lukas 2:13-14.) Jesus lovte sine disipler: “Fred etterlater jeg dere, min fred gir jeg dere, ikke den fred som verden gir. La ikke hjertet bli grepet av angst og motløshet.” (Johannes 14:27.) Han sa i Bergprekenen: “Salige er de som stifter fred for de skal kalles Guds barn.” Han forkynte aktiv forsoning og fred mellom mennesker.
Jeg ber for fred hver dag med min kone, men føler meg ofte maktesløs m.h.t. krigen i Ukraina og i Midt-Østen. Den franske filosofen og forfatteren Voltaire mener i romanen Candide at vi som enkeltmennesker ikke kan kontrollere verdens kriger, ulykker, katastrofer, men han foreslår følgende: “Il faut cultiver votre jardin.” Vi må dyrke den hagen vi har. Hvilken hage? Min tolkning – en hage av familie, slekt, naboskap og lokalsamfunn. Vi må dyrke relasjoner – det handler om å så, plante, stelle med, ta vare på, være glad i, være overbærende med, forsone oss med, tilgi.
Så: Er jeg en fredsstifter som bilegger strid og demper aggresjon – i min familie, i nabolaget, i lokalsamfunnet? Bygger jeg broer eller murer? La meg gi et par eksempler. Jeg tilhører selv en minoritet, et lite trossamfunn – ca. 5 000 i Norge av fem millioner innbyggere, eller én av tusen. Jeg har møtt mange fordommer, oftest blant personer som aldri har satt sine ben i noen av våre menigheter. For nesten førti år siden flyttet vi til et nytt boligfelt i en annen kommune. Jeg spurte en nabo over veien som også jobbet i Moss om vi skulle kjøre sammen til jobb i sentrum, og det var greit. Men da jeg dagen etter nevnte hvilket kirkesamfunn jeg tilhørte, var det ikke greit lenger. Han hadde tydeligvis sterke fordommer. Forventet han aggressiv proselyttering? Tross en klart uvennlig tone og oppførsel, fortsatte vi å hilse vennlig og late som ingenting. En vinterkveld vi måkte snø foran innkjørselen, valgte vi å måke for et annet nabopar ved siden av som vi visste var på hytta. Vi tenkte det kunne være hyggelig for dem når de kom sent hjem å kunne kjøre rett inn til husveggen. Da kommer den lite vennlige naboen ut på verandaen og roper: “Jaså, er det sånn dere verver nye medlemmer til kirka deres?” Mistenksom, spydig. Jeg valgte å svare med humor. “Ja, det stemmer – vil du at vi skal måke for deg også?” Han forsvant inn. Vi fortsatte å hilse og smile. Da vi flyttet fem år senere, kom hans kone på døren og unnskyldte oppførselen med ord som “dere har gjort våre forventninger til skamme”. Han sto i bakgrunnen og nikket. Det var egentlig ganske godt gjort av dem og krevde vel sitt.
Et annet eksempel: Noen år tidligere studerte jeg kristendomskunnskap på UiO. Da vår lutherske professor i dogmatikk kom i skade for å si noe feil om skriftsynet i kirkesamfunnet jeg tilhører, rakk jeg opp hånden og korrigerte. Han responderte med å tilby meg neste time til å forklare vårt standpunkt og svare på spørsmål. Forbilledlig. Broer i stedet for murer. “Hva kan jeg lære her?” er et godt spørsmål når vi møter andre trossamfunn.
Kongen sa i sin nyttårstale: “Jeg vil oppfordre hver og en i det nye året til å invitere en du er uenig med, til en kaffeprat.” Raushet er et vakkert ord.
Jesus sa slikt som: “Elsk Gud og elsk din neste, elsk dine fiender, be for dem. Om du da bærer fram ditt offer til alteret, og der kommer til å tenke på at din bror har grunn til å klage på deg, da la ditt offer ligge der foran alteret, og gå først bort og forlik deg med din bror. Kom så og bær fram ditt offer!” (Matteus 5:23-24.)
Da jeg en gang skulle på en gudstjeneste og ta del i nadverden, kom en bekjent av meg og ville be meg om tilgivelse – han hadde vært sint på meg uten at jeg visste det. Han ville ta del i nadverden uten dårlige følelser. Jeg lærte noe om en følsom samvittighet og forsoning.
Jeg forstår Jesus slik at den beste gudsdyrkelsen er å elske vår neste. “For jeg var sulten, og dere ga meg mat. Jeg var tørst, og dere ga meg å drikke. Jeg var fremmed, og dere tok imot meg. Jeg var naken, og dere kledde meg. Jeg var syk, og dere så til meg. Jeg var i fengsel, og dere kom til meg … Alt dere gjorde mot én av disse mine minste brødre, det gjorde dere mot meg.” (Matteus 25:35-40.)
Ikke døm andre fordi de slutter å hilse. På et tidspunkt begynte jeg å glemme først navn, så ansikter. Jeg klaget min nød til fastlegen. Dr. Pettersen henviste meg til hukommelsesklinikken på Ullevål. Jeg pleier å tulle med det, at jeg har papirer fra hukommelsesklinikken og husker ikke hva som står der, men det ligger litt alvor bak. Jeg prøver å hilse på alle, også de jeg ikke kjenner igjen. For sikkerhets skyld.
I 4 Mosebok 6:22-26 er det et budskap vi kjenner igjen:
“Herren sa til Moses:
23. Tal til Aron og sønnene hans og si: Slik skal dere velsigne israelittene. Dere skal si til dem:
24 Herren velsigne deg og bevare deg!
25 Herren la sitt ansikt lyse over deg og være deg nådig!
26 Herren løfte sitt ansikt mot deg og gi deg fred!”
Det er det vi ønsker. Det er det Gud ønsker for oss.
Fred i vårt sinn, fred i vårt hjem, fred i vårt nabolag, fred i og mellom trossamfunn, fred i vårt land, fred i vår verden.
Shalom.