Og nå ser jeg

Med oppriktig kjærlighet gjentar vi alle president Oaks’ hyllest til president Russell M. Nelson, som nylig er gått bort. Og med like stor kjærlighet og dyp sorg erkjenner vi alle tragediene i Michigan nylig og nesten daglig rundt om i verden. Vi erkjenner disse tingene med kjærlighet og tillit til Herren Jesus Kristus.

I Johannes kapittel ni leser vi om da Jesus og disiplene hans gikk forbi en tigger, blind fra fødselen. Dette førte til at disiplene stilte Jesus flere komplekse religiøse spørsmål angående opprinnelsen og overføringen til denne mannens begrensninger. Mesteren svarte med å gjøre noe veldig enkelt og veldig overraskende. Han spyttet på jorden og rørte sammen en liten blanding av leire. Han påførte så dette på mannens øyne, og ba ham vaske seg i dammen Siloa. Alt dette gjorde den blinde mannen lydig og “kom tilbake seende”, lyder skriftstedet. Hvor viktige bevis er, i motsetning til ønsker eller argument eller til og med ondskap i motsetning til sannheten.

Vel, i frykt for at dette mirakelet igjen ville øke trusselen Jesus allerede utgjorde mot deres antatte myndighet, konfronterte Frelserens fiender den nylig seende mannen og sa i sinne: “Vi vet at [Jesus] er en synder.” Mannen lyttet et øyeblikk, så sa han: “Om han er en synder, vet jeg ikke. [Men] ett vet jeg: at jeg som var blind, nå ser!”

Jesus selv ga den første betydningen til ordvekslingen, og fortalte sine disipler at alt dette hadde skjedd “for at Guds gjerninger skulle åpenbares”. Husk at to ganger i denne beretningen ble Frelserens handling omtalt som salving av den blinde mannens øyne, en handling som skulle fullføres ved vasking. [Salving betyr “anointing” slik det står i engelsk oversettelse.] Denne beskrivelsen av at “Guds gjerninger [blir åpenbart]” kan antyde at en ordinans utspiller seg.

En annen sannhet som er tydelig her, er redskapene som Skaperen av himmel og jord og alt som er i dem bruker til å sørge for dette mirakelet: spytt og en håndfull jord! Disse svært usannsynlige ingrediensene erklærer at Gud kan velsigne oss med en hvilken som helst metode han velger. Som Na’aman som motsetter seg elven Jordan, eller Israels barn som nekter å se på slangen på staven, hvor lett er det ikke for oss å avvise kilden til vår forløsning fordi ingrediensene og redskapene synes pinlig enkle.

Men vi husker fra Mormons bok at noen ting er både enkle og dyrebare og at forut for Kristi fødsel, var det profetert at “han [ikke ville ha noen] skikkelse og ingen herlighet. [Og når vi skulle se] ham, [ville han ikke ha] et utseende så vi kunne ha vår lyst i ham.” Hvor ofte har ikke Gud sendt sitt majestetiske budskap gjennom en nylig kalt og svært engstelig Hjelpeforenings-president eller en ulærd gutt på en gård i New York eller en helt ny misjonær eller et spedbarn i en krybbe.

Hva så om svarene på våre bønner kommer på enkle eller omstendelige måter? Er vi villige til å holde ut, til å fortsette å prøve å etterleve Kristi evangelium uansett hvor mye spytt og leire som skal til? Det er kanskje ikke alltid klart for oss hva som blir gjort eller hvorfor, og fra tid til annen vil vi alle føle oss litt som seniorsøsteren som sa: “Herre, hva med en velsignelse som ikke er i forkledning?”

Overvei bevisene på en annen sannhet, denne om det hellige prestedømmet. For å dokumentere organiseringen av meridian-Kirken, lyder Lukas’ første setning: “Han kalte sammen de tolv og ga dem makt og myndighet,” gaver som ikke ble gitt på grunnlag av imponerende attester ei heller bestemt av tradisjon eller fødselsrett. De gis ikke av et teologisk fakultet eller et teologisk seminar. De overdras bare ved håndspåleggelse av en som har fått bemyndigede hender lagt på seg i ubrutt rekke tilbake til kilden til all guddommelig myndighet, Herren Jesus Kristus.

Og i en kirke som forstår barmhjertighetens gave, ville det ikke være enda et fantastisk bevis på denne kirkens sannferdighet å se disse velsignelsene og paktene gå til vår avdøde slekt, de i vår familie som har gått før oss? Skulle de bli straffet fordi de ikke hadde tilgang til evangeliet, eller fordi de ble født på et tidspunkt eller et sted da guddommelige ordinanser og pakter ikke var tilgjengelige for dem? Jesu Kristi Kirke av Siste Dagers Hellige har hellige, innviede Herrens hus hvor barmhjertig, frelsende arbeid utføres stedfortredende hver dag og natt for disse avdøde, så vel som anledninger til tilbedelse og ordinanser for de levende. Så vidt jeg vet, er ikke dette konkrete beviset på Guds sannhet, hans universelle kjærlighet til de levende og de døde å finne noe annet sted i verden – bortsett fra i én kirke som viser sannhet i denne forbindelse: Jesu Kristi Kirke av Siste Dagers Hellige.

Mitt første synbringende, livgivende møte med ekte bevis på sannhet kom ikke med salvingsleire eller i dammen Siloa. Nei, sannhetsredskapet som bragte meg helbredelse fra Herren, kom som sider i en bok, ja, Mormons bok – enda et vitnesbyrd om Jesus Kristus! Påstandene om denne boken har blitt angrepet og avvist av noen vantroende, der raseriet ofte er i tråd med hetsen fra dem som fortalte den helbredede mannen at han umulig kunne ha opplevd det han visste at han hadde opplevd.

Det har blitt kastet mot meg at måten denne boken ble til på, var upraktisk, utrolig, pinlig og til og med vanhellig. Dette er skarp språkbruk fra alle som antar å kjenne til midlene boken ble til ved, ettersom den eneste beskrivelsen som er gitt om disse midlene, er at den ble oversatt “ved Guds gave og kraft”. Det er det hele. Det er alt. Uansett er den virkning Mormons bok har hatt på mitt liv ikke mindre mirakuløs for meg enn påføringen av spytt og jord var på den blinde mannens øyne. Den har for meg vært en trygghetens stang for min sjel, et transcendent og gjennomtrengende lys av åpenbaring, en belysning på stien jeg må gå når den mørke tåken kommer. Og det har den visselig, og det vil den visselig.

Og gitt det syn det har innvilget meg av min Frelsers universelle kjærlighet og forløsende nåde, deler jeg med dere mitt vitne, rettferdiggjort her slik som den nylig velsignede mannens foreldre sa at deres sønn skulle bli hørt fordi han var “myndig”. Vel, det er jeg også. Han var gammel nok til å tas på alvor, antydet de. Vel, det er jeg også. Jeg er to måneder unna min 85-årsdag. Jeg har vært på dødens rand og tilbake. Jeg har blitt kjent med konger og profeter, med presidenter og apostler. Best av alt, jeg har til tider vært overveldet av Guds Hellige ånd. Jeg håper at mitt vitnesbyrd i det minste blir tatt litt i betraktning her.

Nå, brødre og søstre, jeg kom til hele min sjels overbevisning om at Jesu Kristi Kirke av Siste Dagers Hellige er en sann gjenopprettelse av den nytestamentlige Kirke – og mer til – fordi jeg ikke kunne benekte bevisene på denne gjenopprettelsen. Siden disse første opplevelsene, antar jeg at jeg har fått tusen – ti tusen? – andre bevis på at det jeg har talt om i dag, er sant. Derfor fryder jeg meg nå over å slutte meg til min venn sammenkrøpet i Jerusalems gater, der jeg synger med min reduserte stemme:

I Jesu Kristi navn. Amen.