Historien om Anna Johanna Johnson

Anna Johanna Johnson ble født den 22. oktober 1793 på Helland-gården på Rennesøy, en liten øy i Rogaland. Omgitt av fjorder og bratte fjell, vokste hun opp i et miljø der naturen satte grensene for menneskene. Foreldrene hennes, Jon Jonson Asland og Anna Kjelsdotter Varaberg, var bønder. De levde av jorden, noe som krevde både slit og tålmodighet. For Anna Johanna og søsknene hennes var barndommen preget av daglig arbeid, men også av sterke bånd til familien og landsbyen.

Da Anna Johanna var bare to år gammel, flyttet familien til Hervik i Tysvær, hvor de fortsatte med jordbruket. Hervik, som lå ved en idyllisk fjord, var kjent for sitt enkle, men krevende liv. Samfunnet var lite, og folk var avhengige av hverandre. Her lærte Anna Johanna verdien av samarbeid og hvordan man kunne klare seg med det lille man hadde.

Ikke langt fra Hervik lå gården Aasen, hjemmet til Sven Jakobson, som skulle bli hennes ektemann. Sven, født i 1771, var 22 år eldre enn Anna Johanna. Han vokste opp med de samme utfordringene som henne: et liv definert av vær, vind og kampen for å få jorden til å bære frukt.

Som ung kvinne opplevde Anna Johanna en stor personlig utfordring. Hun ble gravid utenfor ekteskap, noe som på denne tiden var svært skambelagt. Christopher, hennes førstefødte sønn, ble født før hun giftet seg. Faren hans var angivelig en velstående jordeier på gården Hervik i Tysvær, men han tok ikke ansvar for barnet. Dette tvang Anna Johanna til å finne en ny vei i livet.

I 1822 giftet hun seg med Sven Jakobson. Sven var enkemann uten barn, og han tok til seg både Anna Johanna og hennes sønn som sin egen familie. Sammen bygget de opp et liv på gården sin i Rogaland, og fikk to sønner, Sven i 1823 og Jon i 1825.

Livet på gården var hardt, men stabilt. Hver dag innebar lange arbeidsøkter – enten det var å stelle dyrene, pløye marken eller forberede mat til vinteren. Samtidig var det et liv fylt med håp og drømmer, spesielt om en bedre fremtid for barna.

På 1820- og 1830-tallet begynte mange nordmenn å emigrere til Amerika. Historiene om et land med uendelige muligheter nådde også Rogaland. For Anna Johanna og Sven var friheten i Amerika en stor motivasjon. Den lutherske statskirken kontrollerte store deler av livet i Norge, og de ønsket å gi sønnene sine en fremtid uten militærtjeneste eller religiøse restriksjoner.

I 1830 solgte de gården og forberedte seg på reisen til Amerika. Sønnene Christopher, Sven og Jon var da henholdsvis 10, 7 og 5 år gamle. De reiste sammen med andre utvandrere om bord på en slupp, et lite seilskip som skulle ta dem over Atlanterhavet. Reisen var krevende og lang, med seks måneder til sjøs. På skipet måtte de kjempe mot stormer, sjøsyke og usikkerhet. Da de endelig ankom New York, var skipet overlastet, og myndighetene beslagla det. Familien sto nå uten midlene de hadde planlagt å bruke til å etablere seg i det nye landet.

De første årene i Amerika var vanskelige. Familien slo seg ned i Kendall, New York, et område der mange norske immigranter hadde bosatt seg. Dette er i samme området som gjengivelsen av evangeliet slik vi kjenner det fant sted i årene 1820 til 1830. Livet her var like hardt som i Norge, men annerledes. Anna Johanna og Sven jobbet som bønder, ryddet land og forsøkte å tilpasse seg den nye kulturen og språket.

Bare to år etter ankomsten døde Sven, og Anna Johanna ble enke med ansvaret for tre sønner. Hun viste sin styrke ved å fortsette livet alene, og i 1832 giftet hun seg med Endre Dahl, en annen norsk immigrant som hadde seilt over med sluppen “Restauration” fra Stavanger i 1825. Han byttet navn til Andrew Dahl i Amerika. Andrew delte hennes tro og drømmer om et bedre liv. Sammen fikk de to barn, Andrew og Sarah Anne.

I 1835 hørte familien om de fruktbare jordene i Illinois. Lokket av mulighetene pakket de eiendelene sine og reiste vestover. Reisen var krevende, men de nådde til slutt La Salle County, hvor de fant et blomstrende norsk-amerikansk samfunn. Her kunne de snakke sitt eget språk og dele tradisjoner med andre som forsto dem.

Anna Johanna fant trygghet i fellesskapet, men også nye utfordringer. Livet i Illinois var hardt, men det var her hun ble introdusert for en tro som skulle forandre alt. Her ble familien hennes blant annet godt kjent med Canute Peterson, en kjent person i norsk siste dagers hellige utvandrer historie.

Mormonermisjonærer begynte å forkynne blant de norske immigrantene i Illinois. Deres budskap om en ny start og et samlet fellesskap resonnerte dypt med Anna Johanna. I 1849, i en alder av 57, ble hun og sønnene hennes døpt som medlemmer av Jesu Kristi Kirke av Siste Dagers Hellige. Da hadde allerede hennes eldste sønn Christopher sluttet seg til de siste dagers hellige. Han dro over slettene til Utah i Charles C. Rich kompaniet. Det var ett av de første som dro i 1847.

Denne nye troen ga Anna Johanne både styrke og retning, men den krevde også ofre. Etter profeten Joseph Smiths død i 1844 oppsto det splittelser i kirken. Mange av de norske medlemmene valgte å følge andre ledere, men Anna Johanna sto fast ved sin tro på Brigham Youngs kall til å reise vestover til Utah.

I mai 1849 forlot familien Illinois som en del av en norsk gruppe ledet av Ezra Taft Benson. Reisen til Utah var en stor prøvelse. De krysset uendelige sletter og elver, møtte kolera og ble utsatt for uforutsigbart vær.

Underveis opplevde de både fare og fellesskap. En dramatisk hendelse oppsto da sønnen Sven jaktet på en hjort. Etter å ha felt byttet, møtte han en indianer som krevde leveren og nyrene fra dyret. Situasjonen kunne blitt farlig, men ble løst fredelig – en påminnelse om de mange kulturelle barrierene pionerene måtte navigere.

Da de ankom Salt Lake-dalen i oktober 1849, var det med stor lettelse. Familien bosatte seg først i Dry Creek, senere kjent som Lehi. Her startet de på nytt, bygde hus og dyrket jorden.

Sønnene, alltid fulle av eventyrlyst, dro snart til California for å delta i gullrushet. Selv om de ikke fant store rikdommer, kom de tilbake med nok gull til å hjelpe familien økonomisk.

Gjennom årene ble Anna Johanna kjent som “Mor Jacobs” og senere som “Bestemor Jacobs”. Hun ble en uunnværlig del av Lehi-samfunnet, kjent for sin omsorg og sin urokkelige tro. Med sin erfaring som jordmor hjalp hun mange kvinner under fødsler, og hennes kunnskap om urtemedisin reddet mange liv.

Hennes store jerngryte ble et symbol på hennes generøsitet. Den ble lånt ut til naboene for alt fra sirupproduksjon til såpekoking. Folk sa at det ikke fantes grenser for hva Anna Johanna ville gjøre for å hjelpe andre.

Anna Johanna tilbrakte sine siste år hos sønnen John. Hun døde den 17. desember 1878, 86 år gammel. Hennes liv, fra den lille gården på Rennesøy til pionérlivet i Utah, var en reise fylt med prøvelser og triumfer.

Hennes historie er en påminnelse om styrken i tro og motet det krever å bygge et nytt liv. Anna Johanna Johnson Jacobs vil alltid bli husket som en pionér – en kvinne som formet sin egen skjebne og la grunnlaget for generasjoner som fulgte.