Hvorfor skulle jeg ikke være lykkelig?

Av Bradford G. Smith, Arizona i USA

Jeg har en dødelig sykdom som har gjort meg lam i armer og ben (kvadriplegi), men takket være teknologi som lar meg skrive med øynene, vil jeg fortsette å bære vitnesbyrd om Guds plan for lykke helt til han kaller meg hjem.

kvinne med sin mann – en med kvadriplegi

Jeg har en dødelig sykdom som har en dødsrate på 100 prosent. Hvorfor er jeg ikke sint på Gud? Fordi han har vist seg trofast i vanskelige perioder, og jeg har lært å stole på ham.

Kort tid etter at min eldste sønn ble født, fikk ble han diagnostisert med en medfødt feil kalt Hirschsprungs sykdom. Han tilbragte tid på intensivavdelingen for nyfødte, trengte hjemmesykepleie og ble operert. Det var en skremmende tid.

Omtrent samtidig ble drømmejobben min til et mareritt. Alt falt fra hverandre rundt meg, og kulminerte i at mentoren min og jeg mistet jobben. Jeg kom hjem etter lange dager på jobben og lå på gulvet og beklaget meg.

Min datter har også Hirschsprungs sykdom. I tillegg lider hun av en hjertefeil og har Downs syndrom. Hun tilbragte sine første uker på jorden på sykehuset. Etter tre store operasjoner er hun en søt smilebass. I begynnelsen føltes diagnosen som en tragedie, men nå føles den mer som en velsignelse. Til tross for noen vanskelige perioder har hun lært familien vår kjærlighet og tålmodighet. Hun bringer glede til enkle øyeblikk, slutter aldri å overraske oss, og gjør folk glad uansett hvor hun går.

Gjennom alt dette tenkte jeg på profeten Joseph Smith innelåst i det mistrøstige fangehullet i Liberty fengsel. Frelseren trøstet ham med det større bildet: “Vit da, min sønn, at alle disse ting skal gi deg erfaring og være til ditt gode. Menneskesønnen har gjennomgått mer enn alt dette” (Lære og pakter 122:7–8).

Et fotografi tatt før jeg fikk diagnosen ALS. Når jeg tenker på utfordringene mine, prøver jeg å huske hvor velsignet jeg har vært i mitt liv. Min fantastiske hustru vil være min partner for evigheten hvis vi holder våre pakter, og jeg vil gledes stort over mine etterkommere.

Foto: Lisa Harbertson

Et evangelieperspektiv

Gjennom mine prøvelser ga mitt vitnesbyrd om Jesus Kristus meg en følelse av perspektiv. Jeg innså at mange andre sønner og døtre har gjennomgått langt mer enn meg. Jeg har derfor lært at jeg kan være takknemlig i mine prøvelser. Når jeg nå vet hvor mye jeg har lært av elendigheten jeg har utholdt, virker disse utfordringene på en eller annen måte ikke like vanskelige som de opplevdes da det sto på.

Sent i 2018 ble jeg diagnostisert med amyotrofisk lateral sklerose, bedre kjent som ALS eller Lou Gehrigs sykdom – en sjelden, nevrologisk sykdom med dødelig utgang. ALS dreper motornevronene som forbinder hjernen med musklene mine. Tankene mine går fortsatt i normal hastighet, og jeg forstår alt folk sier til meg, men jeg kan ikke lenger kontrollere musklene unntatt øyemuskulaturen. Det er vanskelig og går tregt for meg å kommunisere, nå som jeg må bruke øynene til å skrive det jeg vil si på et apparat.

ALS har gitt meg kvadriplegi, gjort meg avhengig av en maskin for å puste, og min hustru, Tiffany, for alt annet. Sykdommen vil trolig ta livet av meg før jeg ser barna mine vokse opp. Jeg publiserte en bok av mine leksjoner og taler som de og andre kan lese etter at jeg er borte.

Når jeg tenker på utfordringene mine, prøver jeg imidlertid å huske hvor velsignet jeg har vært i livet mitt. Jeg har reist verden rundt, lært om mange forskjellige kulturer, snakket med en amerikansk president, spist middag med Syrias statsminister og stått på snødekte fjelltopper og beundret deres skjønnhet.

Enda viktigere er det at jeg har ledd – høyt og lenge – sammen med mine foreldre, søsken, familie og venner. Jeg har stått på hellige steder, lært av levende profeters læresetninger og tjent i tempelet. Jeg har innbudt andre til å komme til Kristus og finne lykke. Min fantastiske hustru vil være min partner for evigheten hvis vi holder våre pakter, og jeg vil gledes stort over mine etterkommere.

Hvorfor skulle ikke jeg være lykkelig med dette takknemlighetens perspektiv? ALS er ikke noe gøy, og det er helt klart bunnpunktet i livet mitt. Men det er ikke lavt nok til å motvirke lykken jeg føler.

Hva jeg har lært

Jeg har begynt å betrakte ALS som et kall, og jeg prøver å foredle det. Jeg forventer faktisk å se tilbake på denne sykdommen og le – takknemlig for hva denne utfordringen har hjulpet meg å bli. Og hvis det er slik jeg vil se ting senere, hvorfor ikke se dem på den måten nå?

Jeg vil ikke gi inntrykk av at denne utfordringen er enkel. Det tok meg lang tid å få følelsene og frykten under kontroll. Jeg har lært mye etterhvert som mitt fysiske legeme har svunnet hen.

Jeg har lært om hvordan Gud noen ganger gir oss velsignelser. Til å begynne med blir vi kalt til å gjøre noe som virker vanskelig – eller umulig! Deretter underviser Herren oss og løfter oss gjennom sin nåde, eller den “styrkende kraft” som er muliggjort ved hans forsoning. Først etter at vi har kommet oss igjennom oppgaven, ser vi hans hånd og hans velsignelser i vårt liv. President Thomas S. Monson (1927–2018) underviste: “Be ikke om oppgaver tilpasset deres evner, men be om evner tilpasset deres oppgaver. Da er det ikke noe mirakel at oppgaven blir utført, men derimot er dere mirakelet.”

Dette mønsteret har skjedd med meg om og om igjen. Jeg har derfor tro på at ALS vil slå ut på samme måte for meg.

mor og barn — Sykdommen vil trolig ta livet av meg før jeg ser barna mine vokse opp. Jeg publiserte en bok av mine leksjoner og taler som de og andre kan lese etter at jeg er borte. Frem til slutten kommer for meg, prøver jeg å foredle mitt kall og være mer lik Jesus.

Hvis evangeliet er sant, sa president Gordon B. Hinckley (1910–2008) en gang, “hva annet er det da som virkelig betyr noe?” Jeg lærer mye om hva som virkelig betyr noe. I mine prøvelser har jeg lært at universets Gud elsker meg. I ettertid kan jeg se hans hånd i mitt liv. Hver prøvelse jeg har opplevd, har forberedt meg på den neste. ALS var ikke i mine planer, men jeg har lært at “Hans veier [er ikke] våre veier”.

Gud elsker oss nøyaktig uansett hvor vi befinner oss akkurat nå, men han ønsker også så mye mer av oss. Vi er ikke i nærheten av mållinjen. Vi har en lang vei å gå, men vi må bli “litt bedre for hver dag”. Fordi Gud elsker oss, ber han oss om å trå til, bli bedre og følge ham.

Da profeten Nephi i Mormons bok ble stilt et spørsmål han ikke visste hvordan han skulle besvare, stolte han på det han allerede visste: “Jeg vet at [Gud] elsker sine barn, men jeg forstår ikke hva alle ting betyr” (1 Nephi 11:17).

Jeg tror at uansett hvor vanskelig, urettferdig, urimelig eller smertefullt dette livet kan virke, vil vi alle bli svært fornøyd med den endelige vektfordelingen. Våre valg vil overgå våre omstendigheter.

“Det vil bli bra til slutt, og hvis det ikke er i bra, er det ikke slutten,” heter det i et populært ordtak. Herren selv har sagt:

“Dere kan ikke med deres naturlige øyne i øyeblikket se hvilken plan deres Gud har med det som skal komme heretter, og den herlighet som skal følge etter stor trengsel.

For etter stor trengsel kommer velsignelsene. Derfor kommer dagen da dere skal bli kronet med stor herlighet” (Lære og pakter 58:3).

Jeg forstår ikke hva alle ting betyr. Men jeg vet at Gud elsker meg. Han elsker deg også. Hans fullkomne kjærlighet jager bort min frykt (se Moroni 8:16). Frem til slutten kommer for meg, prøver jeg å foredle mitt kall og være mer lik Jesus.

Takket være teknologi som lar meg skrive med øynene, vil jeg fortsette å bære mitt vitnesbyrd og fortelle om min tro på Guds plan for lykke helt til han kaller meg hjem.