Hovedpersonen i Kirkens historie

The Sacred Grove [Den hellige lund], av Greg Olsen

Kirkens historie er hans historie

Jeg arbeider med Kirkens historiske opptegnelser og historier hver dag, men en opplevelse jeg hadde for noen år siden, hjalp meg å se vår historie i et annet lys. Da president Russell M. Nelson leste “Gjengivelsen av Jesu Kristi evangeliums fylde – en erklæring til verden ved 200-årsjubileet” på generalkonferansen i april 2020, lyttet jeg som en elev i en historietime på skolen. Jeg hørte ham nevne en rekke begivenheter: Det første syn i 1820, besøk av himmelske sendebud, oversettelsen av Mormons bok og organiseringen av Kirken i 1830.

Noen måneder senere, som en del av mitt daglige studium av evangeliet, satte jeg meg ned for å lese et trykt eksemplar av erklæringen. I tankene mine forventet jeg å få oversikt over en historisk tidslinje, så jeg ble grepet av det jeg så. Et glimt av innsikt, nesten som et lyn, fylte mitt sinn og lyste opp noe helt nytt for meg. Jeg ble så overrasket at jeg begynte å skrive på arket, understreke og ringe rundt ord i forbauselse.

Det som skilte seg så klart ut den dagen, var at vår himmelske Fader og Jesus Kristus var temaet i nesten hver setning, og hoveddeltagere i hver begivenhet:

• I 1820 “[viste] Gud Faderen og hans Sønn Jesus Kristus … seg for Joseph Smith.”

• Himmelske sendebud kom ikke på egenhånd, men “under ledelse av Faderen og Sønnen”.

• Herren velsignet Joseph Smith med “Guds gave og kraft” til å oversette en opptegnelse om Hans egen “personlige tjenestegjerning” på det amerikanske kontinent.

• Herren bemyndiget Joseph Smith til å organisere Hans kirke.

• Jesus Kristus har igjen kalt apostler og gitt dem prestedømsmyndighet.”

• “Vi bekrefter at Gud gjør sin vilje kjent for sine elskede sønner og døtre.”

Mens jeg reflekterte, begynte jeg å se Frelseren i midtpunktet av andre begivenheter i gjenopprettelsen. Jesus Kristus tilga Joseph Smiths synder (se Lære og pakter 110:5). Frelserens røst høres i åpenbaringene som nå er bevart i Lære og pakter. Tusenvis av mennesker som levde på 1800-tallet, fant et dypere forhold til ham, inngikk pakter med ham og fulgte ham, blant annet ved å forlate sitt land, krysse hav og sletter og samles til Sion.

Millioner flere over hele verden i dag fortsetter å komme nærmere vår himmelske Fader og Frelseren gjennom omvendelse, inngåelse av pakter og å følge dem midt i motgang.

Å se Herren som fokus for disse begivenhetene kan være til hjelp når vi har spørsmål om ting som er sagt eller gjort av mennesker i fortiden. I evangeliene i Det nye testamente ser vi for eksempel noen ganger at disiplene ikke vet alt, de klarer ikke å drive ut onde ånder, og de fornekter til og med sin tro (se for eksempel Matteus 17:16, 19–20; Markus 9:10). Men noen lesere i vår tid kan være mindre plaget av disse menneskelige manglene, delvis fordi vi kan se at Jesus fra Nasaret er hovedpersonen i midtpunktet av fortellingen, og han setter ting i orden igjen.

På den annen side; noen ganger når vi snakker om Kirkens nyere historie, utelater vi Jesus Kristus fra midtpunktet av historien ved å begynne med navn og datoer og steder. Så, når spørsmål melder seg, føler noen behov for å dytte noen til midtpunktet som kan sette ting i orden. Når dette skjer, må vi huske at Herren også er hovedpersonen i Kirkens nyere historie. Det er greit at Joseph Smith eller Brigham Young – eller en av oss – ikke er feilfri og ikke vet alt, for det er ikke vår oppgave. Vi er disiplene og elevene, og Herren er hovedpersonen.

Jesus Kristus har betjent Guds barn i tusenvis av år, også de siste 200 årene. Han er midtpunktet i historien. Kirkens historie er hans historie.

The Lord Appears in the Kirtland Temple [Herren viser seg i Kirtland tempel], av Del Parson

Ha kjennskap til Guds handlemåter

I åpningsscenene i Mormons bok gir Nephi en kort kommentar om hvorfor hans brødrene mislyktes. Lenge før Laman og Lemuel bandt Nephi eller forsøkte å ta livet av faren, knurret de. Nephi forklarer: “De knurret fordi de ikke forsto Guds handlemåte – han som hadde skapt dem” (1 Nephi 2:12).

Fire hundre år senere var etterkommerne av Laman og Lemuel blitt “et vilt og grusomt og et blodtørstig folk”, hvilket delvis kunne spores tilbake til at Laman og Lemuel var “sinte på [Nephi] fordi de ikke forsto Herrens handlemåte” (Mosiah 10:12, 14). Hvis vi ikke forstår Guds handlemåte, får det enorme konsekvenser!

For å forstå hans handlemåte må vi vite hvem han er, hva han forventer av oss og hvordan han behandler sine barn. Historien om Frelserens tjenestegjerning i nyere tid lærer oss dette. Joseph Smith underviste at hver enkelt av oss trenger å forstå “hvilke planer og hensikter Gud har hatt med å la oss komme inn i verden”. Når vi lærer å forstå Guds handlemåte, blir vi kjent med ham, og å kjenne ham fører til evig liv (se Johannes 17:3). “Sions frelse” kommer nemlig blant annet ved at vi “tilegner [oss] kunnskap om historien” (Lære og pakter 93:53).

Opptegnelsen om Guds handlemåte finnes i Skriftene og i den gjenopprettede Kirkes nyere historie. Der ser vi tider i historien da Gud samhandlet direkte med menneskeheten, for eksempel da Faderen og Sønnen besvarte Joseph Smiths bønn i Den hellige lund (se Joseph Smith – Historie 1:17–20) og da Frelseren viste seg i Kirtland tempel (se Lære og pakter 110:1–10).

Gud påvirker også vårt liv på mindre åpenbare måter. Han beskriver sin indirekte handlemåte med menneskene ved hjelp av en metafor om å utføre sitt arbeid “men ikke med hender” (se Daniel 2:34–35; Lære og pakter 65:2; 109:72). Denne indirekte delaktigheten kan inntreffe på mange måter. I lys av dette kan vi se Guds handlemåte ved “små midler” (Alma 37:7), som når vi tar del i nadverden for å minnes Herren og fornye våre pakter (se Lære og pakter 20:77, 79).

Gud hjelper oss også gjennom mild barmhjertighet som befrir og bevarer oss i “personlige og spesifiserte velsignelser”. Ett eksempel fra Kirkens historie er da deltagerne i Israels leir (Sions leir) var vitne til helbredelse av syke, ble beskyttet mot elementene, og opplevde den milde barmhjertigheten fra frivillige enkeltpersoner som bidro med penger og sørget for mat og vann.

To Do His Work [Å utføre hans verk], av Kamette Harmer, kopiering ikke tillatt

Den levende Kristi tjenestegjerning i vår tid

Kirkens nyere historie gir innsikt i Guds handlemåte blant sine barn de siste 200 årene. Å se guddommelige handlinger kan dempe bekymringer, hjelpe oss å omvende oss, styrke samholdet og forberede oss til kontinuerlig personlig åpenbaring.

Istedenfor å se på Kirkens historie som en remse med navn og datoer, kan vi se på de siste 200 årene for å bevitne den levende Kristi tjenestegjerning i vår tid, og hente innsikt fra hvordan han har vist kjærlighet til Guds barn, herunder siste dagers hellige. Guds gjerninger i vår tid kan virkelig inspirere oss til å omvende oss og glede oss i Jesus Kristus (se Alma 37:9). Ved å se på gjenopprettelsen som en hellig fortid som deles av hellige over hele verden, feirer vi Guds godhet, har medfølelse med andres opplevelser og styrker vårt samhold (se Mosiah 25:7–9).

Omvendelse, glede og samhold er noen av de mange grunnene til at Frelseren befalte at vår historie i de siste dager skulle bevares “til gavn for kirken og for de kommende generasjoner som skal vokse opp i Sions land” (Lære og pakter 69:8). Vår nyere historie kan åpenbare Jesus Kristus som den sentrale personen og kan lære oss Guds veier og hjelpe oss å komme nærmere ham.