Evighetens store gaver: Jesu Kristi forsoning, oppstandelse, gjenopprettelse

For mange år siden lærte vi bibelvers utenat i vår evangelieklasse tidlig om morgenen. Naturligvis ble jeg tiltrukket av korte skriftsteder. Dette omfattet Johannes 11:35 – det korteste verset i Skriftene, bare to ord – “Jesus gråt”.

Det at Jesus gråter i sorg og glede, vitner for meg nå om den mirakuløse realitet: Guds guddommelige Sønn kom inn i det fysiske jordeliv og lærte i kjødet hvordan han alltid skulle være hos oss og velsigne oss.

Når vi roper ut i sorg eller glede, forstår Jesus Kristus det fullkomment. Han kan være til stede i øyeblikkene da vi mest trenger evighetens store gaver: Jesu Kristi forsoning, oppstandelse og gjenopprettelse.

Maria og Marta gråter for sin bror Lasarus, som har dødd. Beveget av medlidenhet gråter Jesus. Han vekker Lasarus til liv.

Jesus tar Jerusalem i øyesyn kvelden før den jødiske påske. Han gråter, ute av stand til å samle sitt folk som en høne ville samle sine kyllinger. I dag gir hans forsoning oss håp når vi sørger over det som kunne ha vært.

Olivenhagens Herre gråter når han spør sine tjenere, som kan innbefatte oss som omsorgsbrødre og -søstre: “Hva mer kunne jeg ha gjort for min olivenhage?”

Maria står berøvet ved graven. Jesus spør mildt: “Hvorfor gråter du?” Han vet at “om kvelden kommer gråt som gjest, om morgenen er det frydesang.” Oppstandelsen bringer daggry til alle.

I Mormons boks land, idet den trofaste forsamling reiser seg for Jesus, er hans glede fullkommen. Han gråter.

“Og han tok deres små barn en for en og velsignet dem og ba til Faderen for dem.

Og da han hadde gjort dette, gråt han igjen.”

Dette er påske i Jesus Kristus: Han besvarer vårt hjertes lengsler og vår sjels spørsmål. Han tørker våre tårer, bortsett fra våre gledestårer.

Når tårene renner, hender det at vi forlegent ber om unnskyldning. Men å vite at Jesus Kristus forstår livets smerter og gleder kan gi oss styrke utover vår egen når vi navigerer mellom bittert og søtt.

I Sør-Amerika hulker en far. En gnist i livet hans, hans unge datter, er død. “Jeg ville gitt hva som helst for å se henne igjen,” gråter han i armene mine. Jeg gråter også.

Ved innvielsen av Puebla Mexico tempel ble en kjær søsters ansikt vått av gledestårer. Trekkene hennes utstråler tro og oppofrelse. Hun sier: “Todos mis hijos están aquí en el templo hoy” – “Alle mine barn er her i tempelet i dag.” Generasjoner som er samlet i Herrens hus, fremkaller gledens og takknemlighetens tårer.

I en grusom borgerkrig gjorde familier og naboer unevnelige ting mot hverandre. Bitre tårer viker sakte for håpet. Med skjelvende stemme sier en kvinne i en liten landsby: “Nabo, før jeg går i graven, vil jeg at du skal vite hvor du kan finne dine savnede familiemedlemmer.”

En brud som stråler og en kjekk brudgom blir beseglet i Herrens hus. Hun er 70 år gammel, og det samme er han. En vakker brud, hun har verdig ventet på denne dagen. Hun svinger sjenert sin brudekjole fra side til side. Vi gråt av glede. Guds løfter blir oppfylt. Hans pakter gir velsignelser.

Mens den unge Boyd K. Packer var hjemmelærer hos en søster som var enke, lærte han en tander lærdom. Etter en uenighet med ektemannen, hadde søsteren kommet med en siste sårende bemerkning. En uventet ulykke tok hennes manns liv den dagen. “I femti år,” hulket enken, “har jeg levd i helvete vel vitende om at de siste ordene han hørte fra mine lepper, var den bitende, ondskapsfulle bemerkningen.”

Påske i Jesus Kristus hjelper oss å reparere, forsone og rette opp våre relasjoner på begge sider av sløret. Jesus kan helbrede sorg. Han kan muliggjøre tilgivelse. Han kan befri oss og andre fra ting vi eller de har sagt eller gjort som ellers holder oss bundet i fangenskap.

Påske i Jesus Kristus lar oss føle Guds godkjennelse. Denne verden forteller oss at vi er for høye, for lave, for brede, for smale – ikke smarte, pene eller åndelige nok. Gjennom åndelig forvandling i Jesus Kristus kan vi unnslippe svekkende perfeksjonisme.

I påskens glede synger vi: “Døden tapte, vi er fri, Kristus kunne seier gi.” Kristi oppstandelse frigjør oss fra døden, fra tidens skrøpeligheter og fysiske ufullkommenheter. Jesu Kristi forsoning gjenoppretter oss også åndelig. Han blødde fra hver pore, gråt blod så å si, for å gi oss en flukt fra synd og adskillelse. Han gjenforener oss, hele og hellige, med hverandre og Gud. I alle gode ting gjenoppretter Jesus Kristus rikelig – ikke bare det som var, men også det som kan bli.

Jesu liv og lys vitner om Guds kjærlighet til alle sine barn. Fordi Gud vår Fader elsker alle sine barn i alle tidsaldre og land, finner vi hans kjærlige innbydelse til å komme og finne fred og glede i ham i mange tradisjoner og kulturer. Hvor som helst, når som helst og hvem vi enn er, har vi guddommelig identitet til felles som barn av samme Skaper. I lignende ånd har følgere av islam, jødedom og kristendom felles religiøs arv i fader Abraham og paktsforbindelse gjennom hendelser i det gamle Egypt.

Abraham kom til Egypt og ble velsignet.

Josef, som ble solgt til trelldom i Egypt, visste at Faraos drøm betydde syv år med overflod etterfulgt av syv år med hungersnød. Josef reddet sin familie og sitt folk. Josef gråt da han så Guds større plan, der alle ting samvirker til det gode for dem som holder sine pakter.

Moses, som vokste opp i Egypt i Faraos husstand, mottok og gjenga senere nøklene til innsamlingen av Guds barn.

I oppfyllelse av profeti søkte Josef, Maria og Jesusbarnet tilflukt i Egypt. I Kairo sier en hengiven troende muslim ærbødig: “Koranen lærer oss at Josef, Maria og Jesusbarnet fant trygghet og et fristed i mitt land. I mitt land spiste Jesus som smårolling det vi spiser, tok sine første skritt, sa sine første ord. Her i mitt land tror vi at trærne bøyde seg ned for å gi ham og hans familie frukt. Hans opphold i mitt hjemland velsignet vårt folk og land.”

Guds plan for moralsk og jordisk handlefrihet gjør det mulig for oss å lære av egen erfaring. Noen av våre største lærdommer i livet har sin opprinnelse fra ting vi aldri ville velge. I kjærlighet steg Jesus Kristus ned under og steg opp over alt. Han fryder seg over våre guddommelige evner til kreativitet og glede, vennlighet uten håp om belønning, tro til omvendelse og tilgivelse. Og han gråter av sorg over gedigenheten i vår menneskelige lidelse, grusomhet, urettferdighet – ofte forårsaket av menneskers valg – og det samme gjør himlene og himmelens Gud med dem.

Påskehøytiden hver vår vitner om at åndelig rekkefølge og sammenfall i tid er en del av det guddommelige mønsteret for forsoning, oppstandelse og gjenopprettelse gjennom Jesus Kristus. Dette hellige og symbolske sammenfallet inntreffer ikke ved en tilfeldighet. Palmesøndag, Den stille uke og påskedagen feirer Kristi forsoning og oppstandelse. Som i dag, hver 6. april, minnes vi etableringen og organiseringen av Jesu Kristi Kirke av Siste Dagers Hellige. Denne gjenopprettelsen er en grunn til at vi samles til generalkonferanse den første søndagen hver april.

Gjenopprettelse kom også da den oppstandne Jesus Kristus, Moses, Elias og Elijah gjenga prestedømsnøkler og -myndighet i det nylig innviede Kirtland tempel 1. påskedag 1836. I denne settingen på den dagen kom Guds myndighet og velsignelser til Jesu Kristi gjenopprettede kirke for å samle inn hans barn, forberede hans barn til å vende tilbake til ham og forene familier for evigheten. Gjenopprettelsen den dagen oppfylte profetier ved å finne sted på både 1. påskedag og på pesach.

Jeg besøkte nylig Kirtland tempel blant flere hellige steder i Ohio, der profeten Joseph og andre i et syn så Gud vår Fader og hans Sønn Jesus Kristus. Profeten Joseph så hvordan himmelen er. I himmelen frelser vår himmelske Fader, gjennom Jesus Kristus, “alle sine henders gjerninger” i et herlighetsrike. De eneste unntakene er de som bevisst “fornekter Sønnen etter at Faderen har åpenbart ham”.

Da hans jordiske virke begynte, erklærte Jesus sin misjon om å velsigne oss hver især med alt vi er villige til å motta – i alle tidsaldre, alle land, alle omstendigheter. Etter å ha fastet i 40 dager, gikk Jesus inn i synagogen og leste: “Herrens Ånd er over meg, for han har salvet meg til å forkynne evangeliet for fattige. Han har sendt meg for å forkynne for fanger at de skal få frihet og for blinde at de skal få syn, for å sette undertrykte fri.”

Fattige, [nedbrutte,] fangne, blinde, undertrykte – det er hver enkelt av oss.

Jesajas bok viderefører det messianske løfte om håp, befrielse, forsikring: “Gi de sørgende i Sion hodepryd istedenfor aske, gledes olje istedenfor sorg, lovprisnings drakt istedenfor en avmektig ånd.”

Derfor roper vi ut: “Jeg vil glede meg i Herren, min sjel skal fryde seg i min Gud. For han har kledd meg i frelsens drakt, i rettferdighetens kappe har han svøpt meg.”

Hver påske feirer vi, som en symbolsk helhet, evighetens store gaver gjennom Jesus Kristus: Hans forsoning, hans (og løftet om vår) bokstavelige oppstandelse, gjenopprettelsen av hans kirke i de siste dager med prestedømsnøkler og myndighet til å velsigne alle Guds barn. Vi gleder oss over frelsens drakt og rettferdighetens kappe. Vi roper “Hosianna til Gud og Lammet!”

“For så har Gud elsket verden at han ga sin Sønn, den enbårne, for at hver den som tror på ham, ikke skal fortapes, men ha evig liv.”

Måtte vi alle i Jesus Kristus finne forsoning, oppstandelse og gjenopprettelse – fred, å bli og å høre til – det som varig er ekte og gledesfylt, lykkelig og evig, ber jeg om i Jesu Kristi hellige navn. Amen.