“Av dette skal alle kjenne at dere er mine disipler”
Vår kjærlighet til Gud og hans barn er et sterkt vitnesbyrd til verden om at dette virkelig er Frelserens kirke.
For mange år siden reiste søster Uchtdorf og jeg gjennom Sør-Tyskland. Det var like før påske, og vi inviterte en god venninne, som ikke var medlem av Kirken, til å delta på søndagens andakt. Vi var glad i denne kjære venninnen, så det var normalt og naturlig å fortelle henne hva vi følte for Frelseren og hans kirke, og invitere henne til å komme og se! Hun tok imot invitasjonen og ble med oss på møtene i en gren i nærheten.
Hvis du noen gang har tatt med deg en venn til kirken for første gang, kan du trolig kjenne deg igjen i hva jeg følte den søndagsmorgenen. Jeg ønsket at alt skulle være perfekt. Vår venninne var en høyt utdannet, åndelig person. Jeg håpet oppriktig at møtene i denne grenen ville gjøre et godt inntrykk på henne og representere Kirken på en god måte.
Grenen møttes i noen leide lokaler i andre etasje over en matbutikk. For å komme dit, måtte vi ta trappen på baksiden av bygningen og passere de sterke aromaene fra varene som var lagret der.
Da nadverdsmøtet begynte, tenkte jeg på min venninne som opplevde dette for første gang, og jeg kunne ikke unngå å legge merke til ting som fikk meg til å krympe meg litt. Sangen hørtes for eksempel ikke akkurat ut som Tabernakelkoret. Rastløse, bråkete barn kunne høres under nadverden. Talerne gjorde sitt beste, men de var ikke dyktige til å tale offentlig. Jeg satt med ubehag gjennom møtet, og håpet at kanskje Søndagsskolen ville være bedre.
Det var den ikke.
Hele morgenen bekymret jeg meg for hva venninnen vår måtte synes om denne kirken vi hadde tatt henne med til.
Etterpå, da vi kjørte hjem, snudde jeg meg for å snakke med venninnen vår. Jeg ønsket å forklare at dette bare var én liten gren, og den representerte egentlig ikke Kirken som helhet. Men før jeg fikk sagt et ord, tok hun til orde.
“Det var vakkert”, sa hun.
Jeg ble målløs.
Hun fortsatte: “Jeg er så imponert over hvordan mennesker behandler hverandre i kirken deres. De ser alle ut til å ha forskjellig bakgrunn, og likevel er det tydelig at de virkelig er glad i hverandre. Det er slik jeg forestiller meg at Kristus ønsket at hans kirke skulle være.”
Vel, jeg omvendte meg raskt fra min dømmende holdning. Jeg hadde ønsket perfekte møter for å imponere venninnen min. Men det medlemmene av denne grenen hadde oppnådd, var en hjerte-fullkommen ånd av kjærlighet, vennlighet, tålmodighet og medfølelse.
For at tro kunne tilta på jorden
Mine kjære brødre og søstre, mine kjære venner, jeg elsker Jesu Kristi Kirke av Siste Dagers Hellige. Det er Frelserens sanne og levende kirke, og den underviser i Jesu Kristi evangeliums gjengitte fylde. Hans prestedømskraft og myndighet er her. Jesus Kristus leder denne Kirken personlig, gjennom tjenere han har kalt og bemyndiget, og ved en levende profet, ja, president Russell M. Nelson. Frelseren har gitt siste dagers hellige en unik misjon med å samle Guds barn og forberede verden til Frelserens annet komme. Jeg vitner om at alt dette er sant.
Men det er viktig å huske at når folk flest opplever Jesu Kristi Kirke for første gang, tenker de ikke på prestedømsmyndighet eller ordinanser eller Israels innsamling. Det de sannsynligvis vil legge merke til, fremfor alt annet, er hvordan de føler seg når de er sammen med oss og hvordan vi behandler hverandre.
“Dere skal elske hverandre,” sa Jesus. “Av dette skal alle kjenne at dere er mine disipler.” Svært ofte kommer en persons første vitnesbyrd om Jesus Kristus når han eller hun føler kjærlighet blant Jesu Kristi disipler.
Frelseren erklærte at han gjenopprettet sin Kirke slik “at tro … kunne tilta på jorden.” Derfor, når folk besøker våre møter i kirken, ønsker Frelseren at de skal dra derfra med sterkere tro på ham! Kjærligheten våre venner føler blant oss, vil løfte dem nærmere Jesus Kristus! Det er vårt enkle mål hver gang vi samles.
Alle som søker større tro på Kristus eller en nærmere tilknytning til vår himmelske Fader, skulle føle seg hjemme i Jesu Kristi Kirke av Siste Dagers Hellige. Å invitere dem til våre møter kan være like normalt og naturlig som å invitere dem hjem til oss.
Det ideelle og det virkelige
Nå, jeg skjønner at jeg beskriver idealet. Og i dette jordelivet får vi sjelden oppleve idealet. Og “inntil som ved høylys dag” vil det alltid være avstand mellom det ideelle og det virkelige. Hva skal vi så gjøre når Kirken ikke føles som ved høylys dag? Når menigheten av en eller annen grunn ennå ikke gir næring til fullkommen tro eller kjærlighet? Eller når det føles som om vi ikke passer inn?
Én ting vi ikke bør gjøre, er å gi opp idealet!
Tittelsiden i Mormons bok inneholder denne viktige advarselen: “Hvis det skulle finnes feil,” står det, “er de av mennesker. Fordøm derfor ikke det som er av Gud.”
Kan en bok – eller en kirke eller en person – ha “feil” og fortsatt være Guds verk?
Mitt svar er et rungende ja!
Så selv om vi holder fast ved Herrens høye normer, la oss også være tålmodige med hverandre. Vi er alle et arbeid under utvikling, og vi er alle avhengige av Frelseren for enhver fremgang vi gjør. Det er sant for oss som enkeltpersoner, og det er sant for Guds rike på jorden.
Herren innbyr oss ikke bare til å slutte oss til hans rike, men også til å arbeide ivrig for å bygge det opp. Gud ser for seg et folk som er “av ett hjerte og ett sinn”. Og for å være av ett hjerte, må vi søke å ha et rent hjerte, og det krever en mektig forandring i hjertet.
Men det betyr ikke å forandre mitt hjerte for å innrette meg etter ditt. Det betyr heller ikke å forandre ditt hjerte for å innrette deg etter mitt. Det betyr at vi alle forandrer vårt hjerte for å innrette oss etter Frelseren.
Hvis vi ikke er der ennå, husk at med Herrens hjelp er ingenting umulig.
Passer inn og hører til
Og hvis dere noen gang føler at dere ikke helt passer inn, skal dere vite at dere ikke er alene. Har vi ikke alle vært i livssituasjoner da vi følte oss som den fremmede i rommet? Jeg har opplevd dette mer enn én gang. Da jeg var 11 år gammel, ble familien tvunget til å forlate hjemmet vårt og flytte til et ukjent område. Alt var veldig annerledes enn det jeg var vant til. Og aksenten min gjorde det klart for de andre barna at jeg var annerledes enn det de var vant til. I en tid da jeg desperat trengte vennskap og tilhørighet, følte jeg meg ensom og fordreven.
Her på jorden har de fleste forskjellene vi merker – forskjellene noen av oss bruker til å kategorisere hverandre – å gjøre med jordiske ting: fysisk utseende, nasjonalitet, språk, klær, skikker og så videre. Men “Gud ser ikke på ting slik mennesker gjør. Menneskene ser på det ytre, men Herren ser på hjertet.”
Fra hans perspektiv er det én kategori som kommer før alle andre: Guds barn. Og vi alle passer perfekt inn i denne.
Det er naturlig å ønske å være sammen med mennesker som ser, snakker, handler og tenker som oss. Det finnes en plass til det.
Men i Frelserens kirke samler vi alle Guds barn som er villige til å bli samlet og som søker sannheten. Det er ikke vårt fysiske utseende, våre politiske synspunkter, vår kultur eller vår etnisitet som bringer oss sammen. Det er ikke vår felles bakgrunn som forener oss. Det er vårt felles mål, vår kjærlighet til Gud og vår neste, vår forpliktelse til Jesus Kristus og hans gjengitte evangelium. Vi er “én i Kristus”.
Enheten vi søker er ikke å få alle til å stå på samme sted, det er å få alle til å være vendt i samme retning – mot Jesus Kristus. Vi er ett, ikke på grunn av hvor vi har vært, men hvor vi strever med å gå, ikke på grunn av hvem vi er, men på grunn av hvem vi søker å bli.
Det er dette Frelserens sanne kirke handler om.
Ett legeme
Hvis dere elsker Gud, hvis dere ønsker å kjenne ham bedre ved å følge hans Sønn, da hører dere hjemme her. Hvis dere oppriktig prøver å holde Frelserens bud – selv om dere ikke er fullkommen i det ennå – da passer dere perfekt i Jesu Kristi Kirke av Siste Dagers Hellige.
Og hva så om dere er annerledes enn mennesker rundt dere? Det gjør dere ikke til en som er mistilpasset – det gjør dere til en nødvendig del av Kristi legeme. Det er behov for alle i Kristi legeme. Ørene oppfatter ting som øynene aldri kunne. Føttene gjør ting som hendene ville være ineffektive til.
Det betyr ikke at jobben deres er å endre alle til å bli som dere selv. Men det betyr at dere har noe viktig å bidra med – og at dere har noe viktig å lære!
Én røst
På hvert møte under generalkonferansen blir vi velsignet med inspirerende musikk fra dyktige kor. Mens dere lytter, legger dere kanskje merke til at ikke alle sangerne synger de samme notene. Noen ganger bærer én seksjon melodien, andre ganger en annen. Men alle bidrar til den skjønne lyden, og de er helt forenet. Hvert kormedlem har det samme sentrale målet – å prise Gud og løfte vårt hjerte til ham. Alle må ha sitt sinn og hjerte rettet mot den samme guddommelige hensikt. Og når det skjer, blir de virkelig én stemme.
Hvis dere ennå ikke er medlem av Jesu Kristi Kirke av Siste Dagers Hellige, inviterer vi dere til å bli med oss når vi gleder oss over Frelserens “forløsende kjærlighets sang”. Vi trenger dere. Vi er glad i dere. Kirken vil bli bedre med deres innsats for å tjene Herren og hans barn.
Hvis dere allerede har vist, ved dåp, ved å inngå pakter med Gud, deres ønske om å “komme inn i Guds hjord og kalles hans folk”, takk for at dere er en del av dette store og guddommelige verk og for at dere bidrar til å gjøre Jesu Kristi Kirke til det Frelseren ønsker at den skal være.
Som jeg lærte av min venninne i Tyskland, er vår kjærlighet til Gud og hans barn et sterkt vitnesbyrd til verden om at dette virkelig er Frelserens kirke.
Måtte Gud velsigne oss så vi tålmodig men flittig prøver å leve opp til idealene vår Frelser, Forløser og Mester har satt for oss – slik at alle vil kjenne at vi er hans disipler. I Jesu Kristi hellige navn. Amen.