Tilbedelse

En av de vanligste og viktigste formene for tilbedelse, er å samles på et innviet sted for å utføre handlinger av hengivenhet. Herren sier: “Og for at du mer fullkomment kan holde deg ubesmittet av verden, skal du gå til bønnens hus og ofre dine sakramenter på min hellige dag.” Dette er naturligvis vår primære motivasjon når vi bygger møtehus. Men om nødvendig, vil en ikke-dedikert plass gjøre nytten hvis den kan ha en viss grad av hellighet.

Det viktigste er hva vi gjør når vi samles på Herrens dag. Vi kler oss naturligvis så godt vi kan etter våre midler – ikke ekstravagant, men sømmelig for å signalisere vår respekt og ærbødighet for Guddommen. Vår adferd er på samme måte ærbødig og respektfull. Vi tilber ved å forenes i bønn. Vi tilber ved å synge salmer (ikke bare lytte til, men synge salmene). Vi tilber ved å undervise og lære av hverandre. Jesus sier: “Husk at på denne Herrens dag skal du ofre dine gaver [som betyr dine gaver av tid, talenter eller midler i tjeneste for Gud og medmennesker] og dine sakramenter til Den Aller Høyeste og bekjenne dine synder for dine brødre og for Herren.” Vi kommer sammen, ikke for å underholde eller bli underholdt – som for eksempel av et musikkband – men for å minnes Ham og så vi “mer fullkomment kan bli undervist” i Hans evangelium.

På forrige generalkonferanse minnet eldste Patrick Kearon oss på at “vi samles ikke på sabbaten bare for å være til stede på nadverdsmøtet og krysse det av på listen. Vi kommer sammen for å tilbe. Det er en betydelig forskjell på tilstedeværelse og tilbedelse. Tilbedelse er bevisst å prise og tilbe vår Gud på en måte som forvandler oss!”

Å vie våre sabbater til Herren og hans hensikter, er i seg selv en form for tilbedelse. For noen år siden, sa daværende eldste Russell M. Nelson: “Hvordan kan vi helligholde sabbatsdagen? Da jeg var mye yngre, studerte jeg arbeidet til andre som hadde samlet lister over ting å gjøre og ting å ikke gjøre på sabbaten. Det var først senere jeg lærte av Skriftene at min oppførsel og min innstilling på sabbaten utgjorde et tegn mellom meg og min himmelske Fader [se 2 Mosebok 31:13; Esekiel 20:12, 20]. Med denne forståelsen trengte jeg ikke lenger lister over ting jeg skulle eller ikke skulle gjøre. Når jeg måtte avgjøre om en aktivitet var passende på sabbaten eller ikke, tenkte jeg ganske enkelt: ‘Hva slags tegn ønsker jeg å gi Gud?’”

Tilbedelse på Herrens dag markeres med et spesielt fokus på Jesu Kristi store sonoffer. Vi feirer hans oppstandelse på passende og spesielt vis i påsken, men også hver uke når vi tar del i nadverdens symboler på hans forsoning, herunder hans oppstandelse. For den angrende er deltagelse i nadverden høydepunktet i tilbedelsen på sabbaten.

Å tilbe sammen som “Kristi legeme” har unik kraft og fordeler når vi underviser, tjener og støtter hverandre. Interessant nok avdekket en nylig studie at de som anser sitt åndelige liv som helt privat, er mindre tilbøyelige til å prioritere åndelig vekst, eller å si at deres tro er svært viktig, eller å bruke regelmessig av sin tid med Gud. Som samfunn av hellige styrker vi hverandre i tilbedelse og tro.

Likevel må vi ikke glemme de daglige tilbedelseshandlingene vi gjør individuelt og hjemme. Frelseren påminner oss: “Ikke desto mindre skal dine løfter bli gitt i rettferdighet alle dager og til alle tider.” En søster sa klokelig: “Jeg kan ikke tenke meg en mer dyptgripende måte å tilbe Gud på, enn å ønske hans små velkommen i vårt liv og ta vare på dem og lære dem hans plan for dem.”

Alma og Amulek lærte zoramittene, som hadde blitt utestengt fra sine synagoger, å tilbe Gud ikke bare én gang i uken, men alltid og “uansett hvor dere måtte være”. De snakket om bønn som tilbedelse:

“Dere må utøse deres sjel i deres lønnkammer og på hemmelige steder og ute i villmarken.

Ja, og når dere ikke ber til Herren, så la hjertet være fylt og stadig oppløftet i bønn til ham.”

De snakket også om å granske Skriftene, bære vitnesbyrd om Kristus, utføre nestekjærlige handlinger og tjeneste, motta Den hellige ånd og leve i takksigelse daglig. Overvei denne tanken: “Leve hver dag i takksigelse.” Det bringer meg til mitt andre konsept:

Å føle og uttrykke takknemlighet til Gud, er faktisk det som gir tilbedelse en følelse av gledesfylt fornyelse, i motsetning til å se på det som bare enda en plikt.

Sann tilbedelse betyr å elske Gud og overgi vår vilje til ham – den mest dyrebare gaven vi kan tilby. Da han ble spurt om hvilket som var det største budet i hele loven, svarte Jesus: “Du skal elske Herren din Gud av hele ditt hjerte og av hele din sjel og av all din forstand.” Han kalte dette også det første budet.

Dette var mønsteret for Jesu egen tilbedelse av Faderen. Hans liv og hans sonoffer var innviet til Faderens herlighet. Gripende husker vi Jesu hjerteskjærende bønn midt i ufattelig lidelse og kval: “Far! Er det mulig, så la dette begeret gå meg forbi!” men så hans underdanige: “Men ikke som jeg vil, bare som du vil.”

Tilbedelse er å strebe etter å følge dette fullkomne eksempelet. Vi vil ikke oppnå fullkommenhet gjennom denne innsatsen over natten, men hvis vi hver dag “[ofrer til Ham] et sønderknust hjerte og en angrende ånd”, vil han igjen døpe oss med sin Ånd og fylle oss med sin nåde.

I det 1. kapittelet av Lære og pakter åpenbarte Herren denne anklagen mot verden:

“De har forvillet seg fra mine ordinanser og har brutt min evige pakt –

de søker ikke Herren for å grunnfeste hans rettferdighet, men hvert menneske går sin egen vei og etter sin egen guds bilde – et bilde som er i verdens lignelse.”

Det er godt for oss å huske eksempelet til de tre jødiske unge mennene Hananja, Misjael og Asarja, som ble ført som fanger til Babylon ikke lenge etter at Lehi og hans familie forlot Jerusalem. En babylonsk hærfører omdøpte dem til Sjadrak, Misjael og Abed-Nego. Senere, da disse tre nektet å tilbe et bilde som kong Nebukadnesar hadde satt opp, befalte han at de skulle kastes i den brennende ildovnen, idet han sa til dem: “Og hvem er den gud som kan frelse dere fra min hånd?”

Dere husker sikkert deres modige svar:

“Vår Gud, som vi tjener, han er mektig til å frelse oss. Av den brennende ildovnen og fra din hånd, konge, vil han frelse.

Men hvis ikke, så skal du vite … at vi ikke vil dyrke dine guder eller tilbe det gullbildet du har stilt opp.”

Ovnen var så varm at den drepte dem som kastet dem inn i den, men Sjadrak, Mesjak og Abed-Nego var uskadd. “Da tok Nebukadnesar til orde og sa: Lovet være Sjadraks, Mesjaks og Abed-Negos Gud! Han sendte sin engel og frelste sine tjenere, som satte sin lit til ham og handlet mot kongens ord. De våget sitt liv for ikke å dyrke eller tilbe noen annen gud enn sin egen Gud.” De stolte på Jehova for befrielse, “men hvis ikke”, det vil si, selv om Gud i sin visdom ikke forhindret deres død, ville de likevel være trofaste mot ham.

Alt som kommer foran tilbedelse av Faderen og Sønnen, blir en avgud. De som forkaster Gud som sannhetens kilde, eller fornekter ethvert ansvar overfor ham, innstiller i bunn og grunn seg selv som sin gud. En som setter lojalitet til en part eller sak foran guddommelig veiledning, tilber en falsk gud. Selv de som hevder å tilbe Gud, men ikke holder hans bud, vandrer på sin egen vei: “De holder seg nær til meg med sine lepper, men deres hjerter er langt borte fra meg.” Hensikten med vår tilbedelse er utelukkende “den eneste sanne Gud, og ham [han] utsendte, Jesus Kristus”.

Til syvende og sist kan vår livsførsel være den beste, mest ekte form for tilbedelse. Å vise vår hengivenhet betyr å etterligne Faderen og Sønnen – utvikle deres egenskaper og karakter i oss selv. Hvis, som det sies, etterligning er den oppriktigste formen for å gi et oppriktig kompliment, så kan vi si med respekt til Guddommen at etterligning er den oppriktigste formen for hengivenhet. Dette vitner om en aktiv, vedvarende innsats fra vår side for å søke hellighet. Men å bli mer lik Kristus er også et naturlig resultat av våre tilbedelseshandlinger. Eldste Kearons uttalelse som ble sitert tidligere om tilbedelse; “på en måte som forvandler oss” er vesentlig. Sann tilbedelse er forvandlende.

Dette er paktens vakre sti – stien med tilbedelse, kjærlighet og lojalitet til Gud. Vi går inn på denne stien gjennom dåp, og lover å påta oss Kristi navn og holde hans bud. Vi mottar Den hellige ånds gave, budbringeren med Frelserens nåde, som forløser og renser oss fra synd når vi omvender oss. Vi kan også si at når vi omvender oss, tilber vi ham.

Deretter følger flere prestedømsordinanser og pakter inngått i Herrens hus som helliggjør oss ytterligere. Tempelets seremonier og ordinanser utgjør en opphøyet form for tilbedelse.

President Russell M. Nelson har understreket at: “Enhver mann og enhver kvinne som deltar i prestedømsordinanser og som inngår og holder pakter med Gud, har direkte tilgang til Guds kraft.” Dette er ikke bare en kraft vi benytter oss av for å yte tjeneste og velsigne. Det er også den guddommelige kraft som virker i oss for å foredle og rense oss. Når vi vandrer på paktens sti, blir den helliggjørende “guddommelighetens kraft tilkjennegitt” i oss.

Måtte vi, som nephittene og lamanittene i fordums tid “[falle] ned ved Jesu føtter og [tilbe] ham.” Måtte vi, som befalt av Jesus, “falle ned og tilbe Faderen i [Sønnens] navn.” Måtte vi motta Den hellige ånd og vende vårt hjerte til Gud, ikke ha andre guder foruten ham og som Jesu Kristi disipler etterligne hans karakter i vårt eget liv. Jeg vitner om at når vi gjør det, vil vi oppleve gleden ved tilbedelse. I Jesu Kristi navn. Amen.