Serine Enochsdatter – en kvinne av tro og styrke
Serine Enochsdatter ble født i Stavanger i 1830, i en svært fattig familie. Allerede i 7-8-årsalderen ble hun sendt for å arbeide hos en velstående onkel, hvor hun lærte husarbeid, spinning og veving. Her utviklet hun også egenskaper som preget henne resten av livet – hun var pålitelig, sannferdig, lojal og ambisiøs.
Familieliv og tro
Som 24-åring giftet hun seg med Ole Johannes Stålesen, en mann ti år eldre enn henne. Sammen fikk de fem barn, men mistet ett av dem som spedbarn.
Gjennom sin nysgjerrighet på evangeliet begynte Serine å undersøke Jesu Kristi Kirke av Siste Dagers Helliges lære. 10. desember 1858, da hun var 28 år gammel, ble hun døpt til tross for at ektemannen ikke sluttet seg til Kirken på det tidspunktet. Likevel åpnet de hjemmet sitt for misjonærer og medlemmer, og det ble et viktig samlingssted for Kirkens aktiviteter og møter i Stavanger. De var kjent for sin gjestfrihet, og det ble ofte servert sjokoladedrikk og godt brød til gjestene. De lot til og med en syk misjonær få bo der en hel måned mens Serine pleiet ham til han ble så frisk at han kunne reise hjem.
Tre år etter Serines dåp tok også Ole Johannes skrittet og ble døpt. Deretter begynte de å planlegge en ny fremtid – en emigrasjon til Salt Lake Valley/Saltsjødalen. Men før drømmen kunne realiseres, døde Ole Johannes, og Serine sto alene igjen med fire små barn. Men hun klarte seg bra da hun hadde mulighet til å leie hjelp til hus og barn, Valborg Olsen som også ble en god venn.
Men før jeg går videre; la meg lese en liten historie funnet i dagboken til et barnebarn av Serine:
“Jeg husker at bestemor fortalte meg at ting i Stavanger ikke var slik som her i Ephraim, Utah, men at de vasket klær bare fire ganger i året i Norge. De dro ned til sjøkanten og vasket klærne på steiner siden det ikke fantes noen annen måte. Hun sa at hun alltid lagde et dusin av alt om gangen – undertøy, forklær, håndklær osv. Hvert familiemedlem hadde et dusin av alt for at det skulle vare mellom hver klesvask.”
En vanskelig avskjed og reisen mot et nytt liv
Til tross for tapet av ektemannen, fortsatte Serine å planlegge emigrasjonen med hjelp fra grenspresident Johan Gustav Jensen, som egentlig var en misjonær fra Drammen.
Hun innså at hun var bedre stilt enn mange andre emigranter og bestemte seg for å betale reisen for 17 andre medlemmer i Stavanger.
I april 1863 forlot Serine og barna Norge. Det var en tung avskjed, og hele livet bar hun med seg sorgen over å si farvel til sine kjære. Men evangeliet betydde så mye for henne at hun valgte å dra for å bygge opp Kirken i Amerika. Reisen var lang og krevende. 4 forskjellige skip og to tog før de kom til Liverpool bare. De måtte innom Oslo, København, Kiel og Hamburg for å plukke opp flere emigranter. Og noen av stedene ble det venting i flere dager.
Fra Liverpool satte de seil 30. april. Med i Serine og barnas reisefølge var Valborg og grenspresidenten som ble avløst fra sitt kall på reisen før de kom til England. Her ble 766 personer stuet inn i et seilskip på 60x12 m, med 3 dekk. Underveis opplevde de både forsinkelser og utfordringer, som f.eks. åtte mektige isfjell som svaiet majestetisk i sin storhet på de skinnende bølgene og fem hvaler som lekte seg rundt skipet.
Etter en måned til sjøs ankom de til New York 1. juni. Til tross for utfordringene underveis ble gruppen deres rost for å være usedvanlig sunne og rene emigranter.
Gjennom Amerika – en farefull ferd
Med tog reiste de videre mot Nebraska, midt under den amerikanske borgerkrigen. Soldater og røvere gjorde reisen utrygg, og de måtte stadig være på vakt mot tyveri og vold. På ett tidspunkt forsøkte soldater å spore av toget, noe som førte til skader blant passasjerene, men heldigvis ikke alvorlig.
Vel fremme i Florence i Nebraska 11. juni begynte forberedelsene til den siste og mest krevende etappen – vandringen over slettene til Saltsjødalen. Serine var i stand til å kjøpe gode forsyninger: To oksespann, tre kyr, en tung vogn (siden hun hadde så mye bagasje), telt, en komfyr og annet utstyr. Hun og Johan Gustav (hennes tidligere grenspresident) giftet seg her. De og Valborg lærte seg å styre oksene og lage leirmat før de la ut på vandringen.
Vandringen til Salt Lake City
7. juli startet den lange reisen til fots. På veien møtte de farer, ikke minst fra fiendtlige indianere. En dag ble oksene skremt og begynte å løpe vilt, noe som førte til alvorlige skader. Tre mennesker mistet livet, inkludert Serines gode venn og hjelper, Valborg. Serine var selv syk under denne hendelsen, og tilbakefallet kostet henne nesten livet. Men hun kjempet videre, og 12. september 1863, etter fem måneder på reisefot, så de endelig Salt Lake City fra fjellene. Selv om synet av byen ikke levde helt opp til forventningene, var det for Serine og familien likevel en ny begynnelse.
Et nytt liv i Utah
Den første vinteren bodde familien i en bitteliten tømmerhytte i Ephraim. Da våren kom, kjøpte Serine og Johan Gustav et litt større hus med jordtak. Det var ikke noe tempel i bruk på denne tiden, men de hadde noe de kalte “endowment house” (begavelseshuset) i Salt Lake City hvor de kunne gå for å inngå pakter med Herren. I oktober 1864 gjorde de det og Serine ble beseglet til sin avdøde ektemann.
Serine var en dyktig husmor som sørget for sunn mat, rene klær og et godt hjem. Hun sydde klærne til hele familien, selv da hun ble oldemor. Johan Gustav livnærte seg som håndverker og husdyrholder. Utfordringene var likevel ikke over. Indianeropprør gjorde livet utrygt, og på et tidspunkt måtte Serine gjemme sine to små døtre under den store kobberkjelen hun hadde tatt med fra Norge. I 1866 ble Johan Gustav sendt ut i militæret på grunn av konflikten med indianerne, og Serine måtte klare seg alene.
Familien vokste, men de opplevde også tragedier. To av 4 barn døde som spedbarn. Etter noen år flyttet de inn i et stort hus med en vakker hage, og Serine fortsatte å bygge opp et godt liv for familien sin.
En kvinne å huske
Serine Enochsdatter levde et liv preget av tro, styrke og oppofrelse. Hun etterlot seg et ettermæle som en kvinne som trosset enorme utfordringer for å følge sin tro og gi sine barn en ny fremtid. Hun var gavmild, sterk og utholdende – en sann pioner.
Dette er bare en liten del av Serines historie. Men jeg er glad for anledningen jeg har fått til å bli litt kjent med henne gjennom den. Og jeg er takknemlig for sånne som Serine som ofret så mye for å bygge opp Kirken som vi er medlemmer av i dag. Det er Jesu Kristi sanne Kirke, i Jesu Kristi navn, Amen.