Jeg ønsker å bli som deg

Illustrasjon: David Malan

Etter en lang, slitsom dag fylt av utfordringene med å ta seg av tre små barn, ønsket jeg bare å ta en dusj og legge meg.

Jeg trakk pusten dypt og gikk inn på rommet mitt for å roe meg ned. Det var da vår fem år gamle datter kom inn og minnet meg på at det var hennes tur til å ha det månedlige personlige intervjuet, som min mann og jeg hadde begynt å ha med henne og vår tre år gamle sønn. Vi ville stille dem spørsmål om det de likte best og hva de likte med barnehagen eller kirken. Så minnet vi dem på at de var Guds barn og at vi var glad i dem.

Jeg likte disse samtalene, men jeg følte meg ikke fysisk eller mentalt i stand til det. Jeg begynte å si til datteren min at vi skulle ha samtalen vår i morgen kveld, men jeg innså hvor viktig samtalene våre var for henne.

“Greit,” sa jeg med trett stemme, “la oss hente pappa.”

Vi tre satte oss på sengen og begynte praten. Da min mann var ute av rommet et øyeblikk, spurte jeg datteren vår: “Hva vil du bli når du blir stor?”

Jeg var ikke forberedt på hennes svar: “Som deg.”

Tårer vellet frem og hjertet flommet over av følelser. Jeg ble rørt av hvordan datteren min så på meg, men jeg følte meg overveldet av engstelse, som kom av frykt for utilstrekkelighet. Jeg tenkte på alle grunnene til at jeg ikke var et ideelt forbilde for mine barn, og jeg var smertelig klar over mine svakheter.

Da jeg senere på kvelden ba, ba jeg inderlig min himmelske Fader om å hjelpe meg å bli et bedre eksempel for min datter og mer verdig hennes beundring. Plutselig skylte en overveldende bølge av trøst, håp og kjærlighet over meg. Jeg ble klar over takknemligheten min himmelske Fader og Frelseren hadde for meg, ganske enkelt fordi jeg var en mor som prøvde å bli bedre. De anerkjente min innsats og var der for å hjelpe meg å bli den mor og datter de ser i meg.

Jeg vet av hele mitt hjerte at Gud kjenner og elsker oss, og at gjennom “den styrkende kraften i Frelserens forsoning”, kan vi bli den vi håper å bli.