“Dyrebare bonsaitrær og dyrebare vitnesbyrd”, Liahona, sept. 2025.
Dyrebare bonsaitrær og dyrebare vitnesbyrd
Ethvert vitnesbyrd er en uvurderlig gave som krever intens personlig hengivenhet og tro for at det skal bestå som noe vakkert og gledelig.
Foto gjengitt med tillatelse fra artikkelforfatteren
I sentrum av Tokyo i Japan så jeg noe i et vakkert parkanlegg som overrasket meg. Ved siden av en sti gjennom parken var det en vegg der det var festet mer enn et dusin små potter med et bonsaitre i hver. Hvert unikt vakre tre hadde et lite skilt som viste treets alder. De fleste var over 100 år gamle.
Det ene, 390 år gammelt, bar fortsatt frukt. En annen hadde to sammenflettede stammer – den ene død, den andre levende. Det var utrolige 590 år gammelt.
Jeg forestilte meg hvordan hvert bonsaitre opprinnelig må ha blitt dyrket og beskåret med stor stolthet og glede. Senere ble trærne sannsynligvis familiens arvestykker. Jeg tenkte på aldrende foreldre som pålegger sine barn ansvaret for kjærlig å gi næring til familiens bonsaitre, beskytte det mot skade og bevare det for fremtidige generasjoner.
Disse miniatyrtrærne i Tokyo har overlevd gjennom forferdelige kriger og fredstid, gjennom voldsomme stormer og perioder da været har vært rolig. De er et ekstraordinært vitnesbyrd om hengivenhet, tradisjon og kjærlig omsorg.
En dyrebar gave
Siden jeg så disse bonsaitrærne, har jeg vært fascinert av tanken på hvordan flergenerasjonsfamilier i Jesu Kristi Kirke av Siste Dagers Hellige begynner med at et familiemedlem som pionér får et dyrebart vitnesbyrd om det gjengitte evangelium.
Vitnesbyrdet til hvert nytt medlem av Kirken begynner når de “gir plass” for eller sår Guds ord i sitt hjerte og deretter gir det næring (se Alma 32:28). Etterhvert som vitnesbyrdet vokser, formes og beskjæres handlingene til det nye medlemmet til en annen livsstil.
Gjennom livets mange prøvelser og stormer vokser et velpleiet vitnesbyrd om Jesus Kristus og hans kirke seg sterkere. I likhet med et bonsaitre blir et vitnesbyrd delt og overlevert som en dyrebar gave til etterfølgende generasjoner, som også kan det dyrke det frem og gi det næring.
Hver generasjon har den store ansvarsoppgaven med å gjøre dette vitnesbyrdet til sitt eget. Det er en uvurderlig, men skjør gave. For at den skal bestå som noe vakkert og gledelig, kreves intens personlig hengivenhet og tro.
Vi vet ikke hvor stort treet var som Lehi så i drømmen. Men vi vet at det var overmåte vakkert og at han gledet seg så til å dele frukten fra det med sin familie (se 1 Nephi 8). Lehis familie ble et levende eksempel på en familie med flere generasjoner – som noen ganger lyktes i å videreføre gode tradisjoner, og noen ganger dessverre så vitnesbyrd visne hen og dø, i møte med motgang, ulydighet og prøvelser.
Vi gleder oss over dem som de første siste dagers hellige i sin familie, som gir næring til sitt unge vitnesbyrd ved å inngå og holde hellige pakter. Og vi takker disse hellige pionerer for hvordan de viderefører sin kjærlighet til Gud til fremtidige generasjoner.
Foreldre, lærere, ungdom og unge voksne som prioriterer søndagens møter, tjeneste i tempelet og tilstedeværelse på Seminar, Institutt og konferanser for ungdom og unge voksne – som setter Frelseren først i sitt liv – gir åndelig grobunn og næring slik at unge vitnesbyrd kan utvikle seg.
I likhet med bonsaitrærne jeg så i Tokyo, er vårt vitnesbyrd om Jesus Kristus og hans gjengitte evangelium en uvurderlig eiendel som vil velsigne dem vi er glad i. Det kan bli vår arv, når vi omhyggelig gir det næring, verdsetter og deler det med andre fra generasjon til generasjon.