Lærdommer etter å ha innbudt Kristus til å være opphavsmann til min historie

Jeg tok utdannelse, både på bachelornivå og juridisk embetseksamen. Jeg giftet meg midtveis i jusstudiet. Jeg fikk min første sønn året etter at jeg besto eksamen. Jeg fikk barn, og min mann og jeg elsket og oppdro dem mens vi begge arbeidet. Det var travelt, noen ganger hektisk. Vi ble tøyd og var noen ganger slitne. Jeg støttet ham, og han støttet meg. Familien var, og er fremdeles, vår høyeste prioritet. Min mann og jeg søkte inspirasjon i disse valgene og i timingen. Det var det vi følte oss tilskyndet til å gjøre. Vi prøvde å la Gud råde.

Fra et økonomisk og yrkesmessig perspektiv ville det vært fornuftig å utsette å få barn til jeg var mer etablert i karrièren min. Men når vi lar Herren være opphavsmann til våre historier, gjør vi noen ganger ting som for verden ikke gir noen mening. Jeg sjonglerte graviditet, barnefødsler, omsorg for barn, samkjøring, lilleputtkamper, ansvarsoppgaver i Kirken, det å være en støttende ektefelle, samt mine yrkesrelaterte mål. Det var en gledesfylt sjonglering jeg ikke ville ha forandret. Vi følte oss trygge på vår kurs fordi vi lot Gud råde.

Vær så snill å ikke misforstå. Jeg antyder ikke at alle burde følge min kurs. Våre historier er ikke like. Jeg deler min fordi det er den jeg kjenner. Men én ting vi har til felles, er vår motivasjon: Å la Gud råde.

Å være mor er min høyeste prioritet. Det er min største glede. “Gud velsignet dem og Gud sa til dem: Vær fruktbare og bli mange og fyll jorden” (1 Mosebok 1:28). Den første befaling som ble gitt til Adam og Eva, gjaldt “deres mulighet … til å bli foreldre”.

Min primære orientering er mot morsrollen. Denne orienteringen var ikke uforenlig med min flid mot en utdannelse. Vi er befalt å søke lærdom, og noe av dette kommer i vårt ønske om utdannelse. Det kommer også av foreldreansvar, hvor vi lærer å bli Gud-lignende når vi utvikler egenskapene kjærlighet, medfølelse og tålmodighet.

Å la Gud råde innebærer å be ham om å involvere seg i timingen av våre valg.

Jeg er evig takknemlig for å ha mottatt inspirasjon fra Herren og veiledning fra profeter, for å hjelpe min mann og meg med timingen av vårt valg om å ønske velkommen barn til familien vår da vi gjorde det. Jeg er så takknemlig for at jeg fulgte tilskyndelsene og ikke lot verdslig innflytelse, bekvemmelighet, ære eller penger komme i veien for valget om å oppfylle mitt guddommelige potensial til å føde og oppdra barn.

Women with and without Children [Kvinner med og uten barn], av Caitlin Connolly, kopiering ikke tillatt

Vår skapelses mål

Hvis menn og kvinner slutter å få og oppfostre barn, opphører dette jordelivet. Derfor er det ytterst viktig at vi hverken forsømmer eller avviser foreldreansvaret.

En overflod av samfunnsvitenskapelige data viser den uomtvistelige, negative virkningen på nasjoner og sivilisasjoner som slutter å få barn. I mange deler av verden er gjennomsnittlig antall fødsler per kvinne færre enn to. Det betyr at vi ikke erstatter oss selv.

Som ledere i Kirken er vi bekymret over nyere trender når det gjelder ekteskap og barnefødsler. I USA har vi i løpet av de siste 30 årene sett en nedgang på åtte til ni prosentpoeng blant borgere som noen gang har vært gift. Disse tallene “representerer et verdensomspennende problem”. Når folk ikke gifter seg, blir færre barn født.

USA krysset nylig en “terskel der det av voksne i alderen 18–55 år nå er en større andel enslige voksne uten barn enn det er gifte voksne med barn”.

Barn er avgjørende for å opprettholde sivilisasjonen. De er avgjørende for den strålende plan for lykke. Befaling vi er gitt om å bli mange og fylle jorden “står fortsatt ved makt.”

Detalj fra Us with Them and Them with Us [Oss med dem og dem med oss], av Caitlin Connolly, kopiering ikke tillatt

La Herren skrive din historie

Jeg vet at mange hjerters oppriktige ønske er å gifte seg og oppdra barn. Likevel er mange enslige eller lider av infertilitet. Min kjæreste venn, som aldri har giftet seg og fått egne barn, har elsket og brydd seg om mine. Det er ingen erstatning for hennes egne barn. Det er bevis på at hennes orientering forblir mot morsrollen.

Min sønn og svigerdatter har bearbeidet utfordringen med gjentatte spontanaborter. Deres ønske er rettferdig. De ønsker å la Gud råde i sitt liv. Husk at når vi ber i tro om å la Jesus Kristus være vår histories opphavsmann og fullender, må vi være forberedt på å spille ut en ubehagelig fortelling, i håp om en som er – om enn smertefull – til slutt mer storslagen og celestial enn vi kan forestille oss.

Blant mine kjære venner er et barnløst par som giftet seg senere i livet og var rammet av infertilitet. De ba i tro om de skulle adoptere barn. Fremfor spedbarn, følte de seg tilskyndet til å adoptere fire søstre i alderen 5 til 17 år. Absolutt og helt klart ikke fortellingen de hadde skrevet om seg selv. Men åh, for en fantastisk historie Han har skrevet sammen med dem.

Uansett hva våre personlige omstendigheter er, er vi alle en del av Guds familie, medlemmer av en jordisk familie og forbereder oss til å bli evige foreldre. Opphøyelsens velsignelser som ble gjort tilgjengelig for oss gjennom Frelseren Jesus Kristus, innbefatter etterkommere. Enten vi blir beseglet og får barn i dette liv eller det neste, er vårt mål opphøyelse – som kan bli vårt hvis vi inngår og holder pakter. Når vi inngår et paktsforhold med Gud, er vi bundet vertikalt til ham, og vi er aldri alene. Vi blir velsignet med “en ekstra grad av kjærlighet og barmhjertighet”.

Som paktsfolk planlegger og forbereder vi oss til ekteskap og til å få og oppfostre barn. Hvilket hellig og salig kall! Vi elsker og leder og tjener og utøver foreldrerollen for å vise vår kjærlighet til Gud og hans barn – fordi vi ønsker at han skal råde i vårt liv.

Det er en strålende tid å leve i og inngå pakter i Jesu Kristi Kirke av Siste Dagers Hellige. Å forstå vår rolle, vår hensikt og vårt ansvar i planen for lykke er foredlende, betryggende og gledesfylt. Å vite at vi har en levende profet som forbereder oss på det som ligger foran oss, gir meg fred og til og med optimisme midt i usikkerheten. Mitt paktsforhold til Gud gir meg selvtillit. Min paktstillit er til Jesus Kristus.

Jeg vitner om at han lever, at hans kjærlighet til oss kommer til uttrykk i hans villighet til å ofre sitt liv, og hans forsoning for hver enkelt av oss.