Hvordan mine forfedres omvendelse påvirket generasjoner i min slekt

I likhet med de fleste i vår slekt vokste Mons Andersen opp i et Norge preget av sterk luthersk tradisjon på midten av 1800-tallet. Han var den eneste gutten i en familie på fire barn, med tre søstre. Familien eide en liten gård, hvor de dyrket akkurat nok mat til å overleve. Sommeren i Hedmark var kort, men intens, med lange solfylte dager som ga mulighetene for rask vekst for gårdbrukere som dyrket jorda. Til tross for den vakre, men krevende naturen, var livet hardt, og familien levde under enkle forhold. Mons måtte bidra på gården fra ung alder og jobbet også hos andre gårdeiere når det var behov.

Mons fikk lite formell utdanning, som var typisk for barn som vokste opp i landlige distrikter på den tiden. Det fantes få skoler, og bøker var sjeldne. Til tross for dette hadde Mons en sterk vilje til å lære, og brukte enhver anledning til å tilegne seg kunnskap. Han ble en selvutdannet mann, og det han manglet i formell opplæring, tok han igjen med sin nysgjerrighet og evne til å studere på egenhånd.

I perioden 1825-1900 forlot så mange som 800 000 nordmenn Norge for å finne et nytt og bedre liv i Amerika. Slik også med Mons.

I 1848, da Mons var 19 år gammel, bestemte han seg for å forlate slekt og venner for å søke bedre muligheter på den andre siden av Atlanterhavet. Mons reiste til Wisconsin, et område som fortsatt var tynt befolket. Der slo han seg ned med en partner og begynte å dyrke jorda. De levde der i tre år, men et partnerskap basert på tillit tok en brå slutt da partneren til Mons viste seg å være uærlig og stjal hans andel av gården. Dette ble et vendepunkt for Mons, som førte ham videre på en ny reise mot noe enda større.

I 1852 bestemte han seg for å reise til California for å søke lykken i gullrushet. Med et håp om rikdom la han ut på den lange reisen, men han skulle aldri komme fram til gullfeltene.

På veien stoppet han sammen med de andre i reisefølget sitt i Salt Lake City for å hvile og fylle på forsyninger. Der kom han i kontakt med medlemmer av Jesu Kristi Kirke av Siste Dagers Hellige (mormonkirken), inkludert kirkelederne Brigham Young og Heber C. Kimball. Det som startet som en tilfeldig stopp på reisen, skulle forandre Mons sitt liv for alltid.

Under et møte på Temple Square i Salt Lake City hørte Mons på en tale holdt av Orson Pratt. Noe i budskapet rørte ved ham, og resonnerte dypt i hans sjel. Tanken om at evangeliet var blitt gjenopprettet på jorden, at Gud igjen hadde åpenbart seg for mennesket gjennom profeten Joseph Smith, og at det fantes et samfunn av troende som levde i pakt med denne sannheten i Amerika – alt dette appellerte til Mons. Han følte at han hadde funnet det han hadde lett etter hele sitt liv.

Etter grundig undersøkelse, bønner og meditasjon, bestemte Mons seg for å slutte seg til de siste dagers hellige. Det var en beslutning som krevde mot, da han visste at det ville bety store endringer for hans liv, inkludert brudd med mange av de kulturelle og religiøse tradisjonene han var vokst opp med. Men Mons var fast bestemt, og den 9. juli 1852 ble han døpt av Robert T. Burton.

Dette var også et modig valg, fordi mange av de andre i reisefølget som var på vei til California, mente han var gal som ble værende i Utah og forlot muligheten til gull og rikdom.

Mons sin omvendelse var ikke bare en personlig reise – den skulle snart påvirke hele hans familie. Da han reiste tilbake til Norge for å dele sin nyvunne tro med sine nærmeste, startet han det som skulle bli en serie hendelser som forandret vår slekt for alltid. Mons tjente to misjoner til Norge i perioden 1869-72. Først som reisende eldste, og deretter presiderte han over “Christiania Conference”.

I Norge bodde Mons sin søster, Marie Andersdatter, og hennes mann, Gulbrand Knudsen. Gulbrand var min oldemor Toline Taalesen sin grandonkel. De var gode, troende mennesker som hadde holdt fast ved den lutherske troen hele livet. Likevel var Mons’ lidenskap og overbevisning umulig
å ignorere. Han fortalte dem om det han hadde funnet i Utah, om fellesskapet der og om de dype åndelige sannhetene han nå levde etter.

Marie og Gulbrand var skeptiske til å begynne med. Mormonismen var tross alt en relativt ny bevegelse, og den ble ofte møtt med mistro og skepsis i Europa. Men etter hvert som de lyttet til Mons og hans vitnesbyrd, begynte de å føle noe annerledes. Kanskje var det håpet om noe større, kanskje var det den kjærligheten og roen de så i Mons. Uansett hva det var, begynte deres hjerte å åpne seg for muligheten av at det Mons fortalte kunne være sant.

Til slutt tok også de steget. Marie og Gulbrand ble døpt inn i Jesu Kristi Kirke av Siste Dagers Hellige i 1870, og i 1872 bestemte de seg for å emigrere til Utah sammen med sine barn, inkludert deres sønn Christian Knudsen, som på den tiden bare var 15 år gammel.

På denne tiden gikk Christian på presteskolen i Norge, og han var kritisk til foreldrenes nye tro. Da Maria og Gulbrand begynte å forberede seg på å emigrere til Utah, nektet Christian å bli med dem. Han var fast bestemt på å bli i Norge, men etter at familien solgte hjemmet sitt som var Stubberud Gård i Ringsaker, innså han at han ikke hadde noe sted å bo. Motvillig gikk han med på å følge med familien; først til Eidsvoll, så til Kristiania, og så til København, deretter til Liverpool, og derfra til Utah.

Som tenåring var det naturlig at han følte seg utrygg og forvirret over de store endringene som nå skulle skje i hans liv. Han hadde vokst opp i Norge, og nå skulle han forlate alt han kjente til for å flytte til et fremmed land på grunn av sine foreldres tro. Det må ha vært vanskelig for Christian å forstå hvorfor foreldrene hans hadde tatt denne avgjørelsen, og særlig når hans egen mor, Marie, døde kort tid etter ankomsten til Utah.

Dette tapet var en stor prøvelse for Christian. Men, i stedet for å falle fra, begynte han sakte, men sikkert å finne sin egen vei inn i troen. I en alder av 17 år ble han døpt i Kirken, og etter hvert fant han en dyp tilknytning til Jesu Kristi Kirke av Siste Dagers Hellige.

I sine egne skrivelser forteller Christian at en av de tingene som gjorde størst inntrykk på ham gjennom denne reisen var alle de snille og omtenksomme menneskene han møtte blant de siste dagers hellige. Christian var en dypt tenkende mann som ikke tok sin tro lett. Han studerte Skriftene, søkte veiledning fra Kirkens ledere og brukte mye tid på å forstå hvordan hans nye tro passet inn i hans liv. I 1879 ble han ordinert til eldste, og i 1896, da han var 40 år gammel, ble han sendt på misjon til Norge – det landet han hadde forlatt som tenåring, men som fortsatt var en del av hans hjerte.

Christian Knudsens misjon til Norge ble et avgjørende vendepunkt, ikke bare for ham, men også for resten av vår slekt. Han var nå en moden mann, fylt med en dyp forståelse av evangeliet og med et brennende ønske om å dele det med andre. Da han returnerte til Norge som misjonær, visste han at han skulle tilbake til sine røtter, til landet hvor han hadde vokst opp og til menneskene han hadde forlatt mange år tidligere.

Blant dem som han underviste under sin misjon, var hans onkel, Andreas Fredriksen, og hans kone, Beate Fredriksen. Andreas og Beate var nære slektninger, og Christian visste at deres aksept av evangeliet kunne ha store ringvirkninger for familien. Gjennom grundig undervisning, bønner og Christan sitt brennende vitnesbyrd om evangeliet begynte også Andreas og Beate å kjenne at troens frø ble sådd i deres hjerte. Andreas og Beate ble døpt og sluttet seg etter hvert til den voksende gruppen av norske emigranter som valgte å forlate sitt hjemland for å forenes med sine trosfeller i Utah.

Christian fortsatte sitt arbeid som misjonær i Norge med stor suksess, og hans innsats bidro til å etablere og styrke flere små menigheter og forsamlinger i landet. Han tjente lenge i Tromsø, men presiderte også over Stavanger gren og Eidsvoll gren. I Stavanger gren hadde flere av mine forfedre på min mors side sluttet seg til Kirken noen tiår tidligere. Han var en ivrig forkynner, men også en fredsmekler, og han ble ofte søkt til for å løse konflikter blant de troende.

Men det mest bemerkelsesverdige ved Christians arbeid er de ringvirkningene hans misjon hadde for fremtidige generasjoner i vår slekt. For i løpet av sin misjon ble han indirekte en katalysator for at min oldemor, Toline Taalesen, og hennes mann, Nils Andersen, også sluttet seg til Kirken.

I 1907 fant misjonærer fra Jesu Kristi Kirke av Siste Dagers Hellige fram til Toline og Nils mens de bodde i Volda litt sør for Ålesund. Etter grundig undervisning og bønner, bestemte de seg for å ta imot evangeliet og bli døpt.

Da misjonærene traff Toline og Nils hadde de to allerede blitt forberedt gjennom historier om andre familiemedlemmer som i tiårene før dem hadde tatt imot det gjengitte evangeliet og konvertert til Jesus Kristi Kirke av Siste Dagers Hellige. Andreas og Beate som var Toline sin onkel og tante hadde konvertert. Tre av hennes søskenbarn hadde konvertert, og hennes grandonkel og grandtante Gulbrand og Marie med deres fire barn hadde sluttet seg til Kirken og emigrert til Utah. I tillegg har jeg funnet brev der hennes tante Beate brevveksler med en av Toline sine svigerinner Joanne om den åndelige dragning som Joanne kjenner til de siste dagers hellige i Kristiania.

Toline og Nils sin beslutning om å slutte seg til Kirken var det leddet i denne lange kjede av omvendelser som knytter meg til Mons Andersen og hans beslutning for mer enn 170 år siden om å følge sitt hjerte og sin tro da han første gang møtte Brigham Young, Heber C. Kimball og Orson Pratt i Utah. Toline og Nils bestemte seg for å fortsette sitt liv i Norge og tjente flittig i sine kall blant de hellige. Min oldemor Toline var Hjelpeforeningspresident i 32 år. Oldefar Nils tjente som leder av menighetene der de bodde i en generasjon.

Vi hører av og til det kommenteres at dette er “et underlig og forunderlig verk”. Jeg kjenner at utsagnet kommer nært når jeg nå erfarer at jeg er 6. generasjon i denne rekken som er direkte påvirket av Mons Andersen sin omvendelse og tro og standhaftige beslutning om å følge troens flamme i denne gjenopprettelses tid med Jesu Kristi evangelium i sin fylde. Følgelig er våre barn og barnebarn 7. og 8. generasjon i denne 170 år lange lenken.

Det som begynte med Mons Andersen sitt valg i Norge på midten av 1800-tallet om å emigrere til Amerika, har formet generasjoner av min familie og skapt en arv av tro og vitnesbyrd om det gjengitte evangeliet som strekker seg helt frem til meg og mine etterkommere.

Det fyller meg med takknemlighet og glede over å være velsignet ved å være en del av dette strålende verket med slike
dype røtter.