Min families historie

Utvandrerjubiléet (Crossings 200) handler om migrasjon og identitet - både utvandring og innvandring. Styreleder Tora Aasland sier i sin hilsen “Målet for det nasjonale programmet CROSSINGS 200 er derfor å gi nye perspektiv på migrasjon, både utvandring og innvandring, å formidle sammenhengen mellom gammel og ny kunnskap gjennom dialog med barn og unge, og å bygge tettere bånd mellom ulike kulturer gjennom kulturmøter”.

Vi er derfor takknemlig til søster Vinusha Ambihaipahan fra Bergen som har gitt oss denne historien om hennes familie som flyttet fra Sri Lanka til Norge.

Etter flere år som politimann i Sri Lanka, bestemte min far, Ambihaipahan Rathakrishnan (f. 1951 Sri Lanka - d. 2022 Norge), seg for å emigrere fra Sri Lanka på 1980-tallet. Først, flyttet han til Kuwait for å gjenforenes med storesøsteren sin, Varatha Jacob, som jobbet som sykepleier der. Han prøvde lykken som landmåler. Der fanget han opp lokale uttrykk og kultur. Senere, flyttet tanten min til Norge for bedre fremtidsutsikter for karrieren sin. Min far dro til London for å lære mer om datamaskiner. Hans ferd tok ikke slutt der, dette var bare starten.

På den tiden, hadde mange av hans søsken og søskenbarn flyttet til Norge for jobbmuligheter og utdannelse. Min far var familieorientert, og han bestemte seg for å flytte nær familien sin. Han fikk mulighet til å jobbe på en olje-plattform og senere i bygge-bransjen. Norge var et passende sted for ham å bo, ikke bare på grunn av familien, men også for hans interesse for å fiske.

Ikke lenge etter, gjennom et arrangert ekteskap, giftet han seg med min mor, Suseeladevi Thiagarasa, fra sitt hjemland. Hun flyttet fra sitt varme og solrike hjemland til det kalde, snødekte og mørke landet i nord.

På den tiden var det få immigranter, og de bodde gjerne langt fra hverandre. Mange kjente hverandre fra hjembyene deres i Sri Lanka, og kom i kontakt med hverandre igjen gjennom norskkurs. Som mange, levde også vi to-kulturelt. Min far snakket norsk til oss barn siden det ville hjelpe ham å forbedre jobb-språket sitt. For å bevare språket til våre forfedre, snakket mor på tamilsk til oss. Mine foreldre hadde et tradisjonelt ekteskap hvor min far forsørget familien, og min mor var husmor. Vi, første generasjons innvandrerbarn, gikk ikke bare på den norske skolen, men vi tok også tamilsk kurs med tamilske barn fra lokalstedet. Dette resulterte til at vi ble integrert i både den norske og den tamilske kulturen.

På middagsbordet ble både norsk og tamilsk måltid representert. I hjemmet ble de kristne høytidene og tamilske markeringer feiret. Vi, barna, snakket norsk imellom oss, men vi byttet til tamilsk når vi snakket med den eldre generasjonen.

Religion var en viktig faktor for integreringsprosessen og opplevelsen av tilhørighet i det norske samfunnet. Familien ble godt kjent med mange trosretninger og sluttet seg til Jesu Kristi Kirke av Siste Dagers Hellige tidlig på 2000-tallet. Opplæringsloven fremmer grunnleggende verdier som forener det etniske, kulturelle og religiøse mangfoldet i Norge. Disse er: “respekt for menneskeverdet og naturen, ytringsfrihet, nestekjærlighet, likeverd og solidaritet” (Opplæringsloven, 1998, §1-3). Respekten for mangfoldet eksisterer i Norge, og disse verdiene erklærer at alle mennesker er likeverdige. Min far fikk del i et fellesskap av mennesker fra alle samfunnslag, og han kom til en plass som vi alle trygt kan kalle “hjem”.

Mine forfedre var andektige hinduer, og min far var intet unntak. Religionen gjennomsyret hans kulturelle oppvekst. I voksen alder, førte hans nysgjerrighet og åpenhet til andre religioner og ideologier og til å utvide hans verdenssyn gjennom ulike kulturer og mennesker som han traff hvor hen han levde og arbeidet. Hans interesse i mennesker og deres syn ble møtt med vennlighet. Da min far flyttet til dette landet, ble hans hjerte ledet til å oppsøke dypt de store religionene i sin fritid.

Sent på 1990-tallet, opplevde min far en stor prøvelse. På den tiden hadde mine foreldre tre unge barn. Min far forsørget familien gjennom sitt arbeide i bygge-bransjen. Han ble diagnostisert med en svulst på synsnerven. Hans lege fortalte ham at han kunne komme til å bli blind etter laseroperasjonen. Denne helomveltende nyheten knuste min fars hjerte. Gråtende, ba han først til gudene i hinduismen, og deretter ba han til den kristne guden. Hvorfor hadde han giftet seg og fått barn når livet skulle komme til dette? Hvordan skulle han ta vare på familien sin? Tårene strømmet langs kinnene og gjorde puten gjennomvåt.

Da han kom til operasjonssalen, tok noen på hans skulder og sa: “I denne verden har jeg lidd mye. Du har ingenting. Gå bare inn og kom tilbake.” Da min far snudde seg for å se hvem denne mannen var, fant han ingen. Hvilende, med lukkede øyne, kunne han høre engler synge rundt sykehussengen sin. Da han åpnet øynene sine, var det ingen der. Operasjonen var vellykket. Min fars syn var intakt. Dette var et livsendrende mirakel for min far, og legen var sjokkert. Han kunne ikke forklare det. “Dette har jeg talt til dere for at dere skal ha fred i meg. I verden har dere trengsel. Men vær frimodige! Jeg har overvunnet verden” (Johannes 16:33).

Dette miraklet ledet hans tro til kristendommen. Slik som Joseph Smith, tok han med familien sin og besøkte kirker for å finne ut hvilken kirke han skulle knytte seg til. Etter flere ekskursjoner og personlig studium, møtte han misjonærene. Den dagen jobbet han på en byggeplass. Han oppsøkte misjonærene som befant seg tvers over gaten. Dette møtet ble ett av mange. Familien hadde ukentlige misjonær-diskusjoner i hjemmet. Det var viktig for min far å stille mange spørsmål før han tok den viktige beslutningen om å bli døpt. Etter en tid, tok han et informativt valg om å bli medlem av Kirken. Historien til Joseph Smith rørte hans hjerte, og mange doktriner og prinsipper støttet verdiene hans. Kristi lys spilte en stor rolle i mine foreldres valg om å knytte seg til Kirken, og vi har vært medlemmer siden. Misjonærene døpte mine foreldre og storebror. Da jeg ble åtte år og gammel nok til å bli døpt, fikk storesøsteren min og jeg privilegiet av å bli døpt av vår far, gjennom prestedømmets myndighet. Ikledd hvitt, følte vår sjel seg fornyet da vi ble løftet opp fra dåpsvannet. Dåpen vår var et ytre uttrykk for vår indre og hjertefylte besluttsomhet om å følge Jesus Kristus, vår Frelser og Forløser.

“Eller vet dere ikke at alle vi som ble døpt til Kristus Jesus, ble døpt til hans død? Vi ble altså begravet med ham ved dåpen til døden, for at likesom Kristus ble reist opp fra de døde ved Faderens herlighet, så skal også vi vandre i et nytt liv” (Romerne 6:3-4).

I sine siste dager spurte sykepleierne hvordan min far hadde så mye energi. Han fortalte dem: “Jeg bekymrer meg ikke fordi Gud vil ta vare på meg.” Hans tro på at han ville vende tilbake til vår himmelske Fader styrket hans mot frem til hans siste åndedrag (21.09.2022). “Fred etterlater jeg dere. Min fred gir jeg dere. Ikke som verden gir, gir jeg dere. La ikke deres hjerte forferdes, frykt ikke!” (Johannes 14:27).

Jeg er takknemlig for arven min far ga meg: En tro som en kan holde fast på i livets foranderlige omstendigheter. Det urokkelige og evige evangelium beroliger min sjel. Jeg er takknemlig for at vår himmelske Fader aldri gir oss opp. Jeg tror at jeg kommer til å se min far igjen. Jeg tror at han lever og våker over meg. Jeg tror at hans sjel er trygg. Jeg er takknemlig for at familier kan være sammen for evig gjennom den beseglende ordinansen i templet. Familien vår ble beseglet til hverandre i templet i Stockholm, Sverige i 2008. Jeg er takknemlig for at evangeliet blir forkynt til alle jordens ender og at min storebror fikk anledning til å tjene sin misjon i England i 2009-2011. Jeg er takknemlig for at vår himmelske Fader alltid passer på oss gjennom Den hellige ånds beskyttelse og Kristi forsoning.

Dette sier jeg i Jesu Kristi navn, Amen.

Kilde:

Opplæringsloven. (1998). Lov om grunnskoleopplæring (LOV-2023-06-09-30). Lovdata. https://lovdata.no/dokument/NL/lov/2023-06-09-30?q=oppl%C3%A6ringslova