Min vei til mine forfedre og slektsbok
Mine foreldre døde tidlig. Da jeg var 17 år, døde min far og da jeg var 21 år døde min mor.
Jeg ble medlem av Kirken i 1982, da jeg var 26 år. Slektsforskning og tempelarbeid sto foran meg som et stort fjell av hindringer. Jeg var så ung da mine foreldre døde og det hadde ikke vært mye snakk om deres foreldre i min oppvekst. Man kan si at jeg startet nesten fullstendig med blanke ark.
Jeg forsøkte å huske tilbake til det jeg faktisk hadde fått med meg av familiehistorie fra mine foreldre. Små kommentarer som jeg husket tilbake til, ble nå gullkorn. Mine eldre søsken hadde litt, men ikke mye å bidra med. Men jeg følte sterkt for dette arbeidet. Det var aldri aktuelt å gi opp. Min himmelske Fader ble den jeg søkte til. I ettertid ser jeg hvordan han guidet meg, steg for steg i riktig retning.
Første steg var å oppsøke det lokale menighetshuset i statskirken. Der håpet jeg å få opplysninger om mine besteforeldre. Jeg måtte begynne et sted, ha noe å gå ut ifra. Dette var ikke så enkelt. Kontordamen måtte snakke med presten om å få lov å utlevere disse opplysningene. Da disse navnene ble gitt meg følte jeg meg så stolt og lykkelig. Jeg hadde aldri møtt mine besteforeldre, men her var altså deres fulle navn og data.
Nå startet en travel tid med bestillinger og granskning av kirkebøker på mikrofilmer. Jeg hadde små barn og måtte ta en av disse med på biblioteket. Noen timer nå og da og stadig med en bønn i hjertet. Da mine forfedre etter hvert begynte å komme frem var jeg i lykkerus. Å lete etter den ene i et hav av navn, for så å finne denne personen! Jeg var nok like lykkelig som om jeg skulle ha vunnet gull i OL!
Jeg har mye familie i Sverige. En dag, der på biblioteket, fant jeg min oldemor og hennes familie i en folketelling fra Arjeplog. Men hennes far, min tippoldefar, var ikke til stede. Her sto det at han var i fengsel! Dette var et sjokk for meg! Hva hadde han gjort? Jeg fryktet det verste og kontaktet en av de ansatte som rådet meg til å skrive til den adressen som sto på mikrofilmboksen. Dette gjorde jeg. Et par måneder etterpå lå det en stor, grå konvolutt i postkassen, fra Landsarkivet i Härnösand, Sverige. Dette var kopier av rettsprotokollen fra 1868, Luleå fengsel. Der sto det beskrevet hvordan min tippoldefar så ut, hva han hadde på seg, opplysninger om familien og hva han hadde gjort. Dette var en tid da det var hungersnød i Sverige. Han hadde slaktet en rein som var på beite, for å skaffe mat til familien. Han fikk et års straffarbeide i fengselet og ble fulgt opp i syv år etter dette. Jeg velger å tro at det var nøden og sulten som gjorde ham til tyv.
Høsten 1874 vandret min oldemor, Christina Amanda Boström, sammen med sin lille søster Anna Fredrika, på egne bein fra Arjeplog til Saltdalen. En strekning på 20 mil på dagens veier. Der fikk de tjenestearbeid. Seinere fant jeg henne i Bodø hvor hun giftet seg med min oldefar og fikk fem barn. De flyttet seinere til Narvik.
Jeg har funnet frem til min bestefar og hans store familie fra Kalmar i Syd-Sverige, han som min mamma aldri fikk møte og alltid lengtet til. Dette er bare små smakebiter av mine opplevelser ift. min slektsforskning.
Jeg føler at jeg i ånden har møtt disse menneskene. Jeg har smilt, sørget og grått over deres liv og skjebne. For meg er det en glede og stor velsignelse å gjøre dette arbeidet. Våre barn ønsket etter hvert at jeg skulle samle min slektsforskning i en bok slik at de kunne fortelle sine barn om disse personene. Jeg var nå blitt pensjonist og hadde mer tid til rådighet.
Da min søster på denne tiden fylte 80 år ønsket hun å samle hele storfamilien. Dette så jeg på som en fin anledning til å kunne gi både henne og familien en slik opptegnelse. Samtidig var det en god anledning til å kunne fortelle litt om slekta. Dette ble en travel tid. 80 årsdagen hennes ble utsatt tre måneder pga. corona, og det var bra for meg.
Jeg valgte å skrive om de som hadde levd de siste 200 årene. De som jeg visste noe om. Personene som kom lengre ut ble stort sett bare navn og tall. Dette ble en stor prosess. Disse personene levde i meg, natt og dag. Jeg begynte tidlig om morgenen, våknet om natten og tenkte at det og det må jeg huske å skrive om. Jeg skrev litt om hver person slik at de skulle bli virkelige personer for de som skulle lese dette. Disse personene kom helt under huden på meg. Det var og er både slitsomt og herlig. Jeg føler mye sorg over deres sorger og utfordringer som jeg kan lese meg til. Men jeg har også sett at de holdt sammen og hegnet om sin familie, uansett hva som skjedde. Og de hadde nok gode stunder også. Jeg fant frem bilder, fotograferte med mobilkameraet og sendte dette til min egen e-post og lastet det ned for så å sette dette inn i manuset. Deretter avtalte jeg møte med trykkeriet. I fellesskap redigerte vi litt i manuset og så gikk det i trykken.
Da jeg sto med boken om min familie i hendene følte jeg det som jeg nesten hadde født en baby. Jeg var så takknemlig og glad. Ja, det koster penger. I 2022 kostet 40 eksemplarer kr. 16 000. Min familie fikk sine eksemplarer og min utvidete familie har fått sine eksemplarer.
Det har dukket opp slektninger som jeg ikke har visst eksisterte. Alle ville ha denne opptegnelsen. Det hadde gått rykter om denne boka. Jeg har fått fantastiske tilbakemeldinger. De har vært så takknemlige for dette arbeidet som jeg har gjort. De har aldri visst om disse forfedrene sine. Et av min søsters barnebarn har lest boken fire ganger. De spør meg om steder og hendelser. En av mine nevøer, som er tingrettsdommer, fant det svært interessant å lese fra fengselsprotokollen til min tippoldefar, -hans tipp-tipp oldefar. Han vil forske videre på denne personen. Noen fra min utvidete familie har blitt inspirert til å skrive sin egen slektshistorie. Noen gråter og takker meg så inderlig over å at de har fått dette i hendene.
Etter at dette arbeidet var gjort meldte interessen seg fra våre barn om å lage noe lignende fra min manns familie. Denne familien hadde jeg ironisk nok mer kjennskap til enn min egen. Men jeg trengte opplysninger om min svigerfars barndom. Nå ble en gammel tante av min mann kontaktet. Hun er søster til min avdøde svigerfar og var på dette tidspunktet 94 år. Dette likte hun å være med på og fortalte villig vekk. Hun var og er en gullgruve. Nå er hun 96 år!! Hun bare elsket å få denne boken. Leser i den hver dag, sier hun.
Jeg ble svært godt kjent med min manns forfedre gjennom dette arbeidet og ble mer og mer glad i dem. Fremgangsmåten for denne boken var den samme som jeg hadde brukt tidligere. Enkle metoder. Da denne boken var ferdig trykket var jeg kjempestolt, for den ble virkelig fin! Jeg hadde forbedret meg og syntes denne boken ble penere enn den første. Trykkeriet hadde også fått bedre metoder. På nytt fikk jeg svært takknemlige tilbakemeldinger fra de som fikk boken.
Mine erfaringer med å skrive disse bøkene har vært svært gode. Jeg kan sitte hjemme i min egen stue, finne frem familienavn på min egen pc og være i min egen “boble”. Det er mye arbeide, men er svært åndelig og givende. Der ved stuebordet har jeg tidvis mitt eget lille Sion.
Jeg har også hatt et ønske om at disse avdøde måtte bli sett og ikke glemt. Jeg ser frem til å treffe dem en gang og bli bedre kjent med dem. Jeg har opplevet at familien vår har kommet nærmere hverandre og knyttet sterkere bånd gjennom disse forfedrene våre. For meg er dette frø som jeg kan så til de i min familie som ikke, på dette tidspunktet, er interessert i å høre om evangeliet. Jeg har en sterk, sterk tro på Den hellige ånds påvirkning og at Elias ånd er sterk. Jeg ser tydelig at barnas hjerter blir vendt til fedrene og fedrenes hjerter til barna, og det fyller meg med stor glede og takknemlighet.