Enkle måter å bli mer lik Kristus på i vår omsorgstjeneste

Av Francisco Lázaro Campos de Sousa i Brasil

Under et møte i eldstenes quorumspresidentskap følte jeg et ønske om å møte et quorumsmedlem som ikke var aktiv, en jeg ikke hadde møtt. En dag etter at jeg hadde handlet, fikk jeg en tilskyndelse om å dra hjem til ham. Jeg nølte, men følelsene for å møte ham ble sterkere. Jeg presenterte meg, og sa ting jeg kom på. Jeg fortalte ham at Herren trengte ham, og at han trengte Herren.

Han fortalte om sin smerte i form av ensomhet og andre vanskeligheter. “Du vil finne venner i quorumet som vil hjelpe og støtte,” sa jeg. Han tok straks imot min innbydelse og deltok på sabbatens møter.

Jeg kjente ham ikke til å begynne med, men Herren gjorde det og kjente hans hjerte. Min overbevisning ble bekreftet. Når vi yter omsorgstjeneste til vår Faders barn og ber om å få vite deres behov, leder Herren oss til dem. Vi tar del i den gledelige opplevelsen av å “[løfte] de hengende hender, og gi kraft til de vaklende knær” (Lære og pakter 81:5).

Av Ana Rodriguez Ramirez i Spania

En dag på misjon ble min ledsager og jeg tilskyndet til å besøke en søster i menigheten. Vi klippet ut papirhjerter og skrev kjærlige meldinger på dem for å minne henne om hennes verdi.

Vi kom hjem til henne og trodde at hun ikke ville være hjemme. Da vi satte opp papirhjertene, stoppet bilen hennes ved huset. Min ledsager og jeg prøvde å gjemme oss for å bevare den vennlige overraskelsen, men til ingen nytte. Hun så oss.

Søsteren gikk ut av bilen med tårer i ansiktet. Hun klemte oss og sa: “Dere to er mine engler. Dere er alltid der når jeg trenger dere mest. Tusen takk.”

Hun inviterte oss inn og fortalte om den lange dagen hun hadde hatt med en alvorlig familiesituasjon. Vi bare lyttet til henne. Vi fortalte hvor høyt Gud elsker henne og at han ikke glemte hva hun gjennomgikk. Vi leste i Skriftene sammen med henne, og hjemmet hennes var fylt med Den hellige ånd da vi dro.

Jesu Kristi disipler er “villige til å … trøste dem som trenger trøst” (Mosiah 18:9). Han stoler på at vi er en del av hans store verk – høyere og helligere omsorgstjeneste. Når vi tar oss tid til å bli kjent med folk og lytte til dem, blir vi bedre rustet til å være Guds jordiske engler.

Av Talia Rodríguez i Sveits

Bønn er en vesentlig del av å yte omsorgstjeneste slik Frelseren gjorde. Bønn kan sette i gang vår søken etter å få vite hvem vi skal være til velsignelse for. Den kan hjelpe oss å forstå himmelens vilje med hensyn til hvordan vi kan være til velsignelse. Bønn er også et viktig skritt i å lære hvordan vi skal utføre vår plikt.

Min mann, Mario, led av covid i sykdommens tidlige dager før vaksineringen. Biskopen ba en eldste i menigheten, Moroni, om å gi ham en prestedømsvelsignelse.

Fordi han ikke ønsket å bli smittet av viruset og spre det til sin familie, trengte Moroni himmelens bekreftelse før han kunne fortsette. Han knelte i bønn sammen med sin hustru og ventet på fredelig bekreftelse. Da de følte fred, sa hans hustru: “Gå med rustningen din, Moroni.”

Da han kom inn i vårt hjem, så vi en Herrens kriger. Min mann felte gledestårer da han så broren tappert komme for å gi ham den velsignelsen han ønsket. Det var en ubeskrivelig opplevelse.

Frelseren kom gjennom sin tjener, vår kjære bror Moroni, som la sine hender på Marios hode og velsignet ham slik Kristus ville ha gjort.

Av Geiziane Morais Freitas Duarte i Brasil

Jeg ytet en gang omsorgstjeneste til en søster som hadde sluttet å gå i kirken. Når jeg besøkte henne, pleide jeg å fortelle hvor høyt Frelseren elsket henne og hennes familie. Jeg inviterte dem alltid til kirken søndagen etter. Dette pågikk i lang tid, men de kom aldri. Jeg følte meg motløs. Fristelsen til å gi opp var sterk. Men hver gang min ledsager og jeg besøkte deres hjem, fikk vi et glimt av himmelen. Vi så dem alltid for oss i tempelet, kledd i hvitt. Vi visste at vi måtte fortsette å prøve.

Etter mange bønner og besøk, kom endelig dagen – familien kom til kirken! De fortsatte å komme tilbake hver uke. Familien la ned hardt arbeid for å utvikle sin tro og komme inn på paktens sti. Det ble tydelig at evangeliet hadde styrket dem.

Til slutt fikk jeg en invitasjon til deres tempelbesegling. Da jeg så på den hellige ordinansen, kunne jeg ikke annet enn å felle tårer av glede. Det var et mirakel.

Til tider hadde jeg lyst til å gi opp. Men hver gang jeg besøkte dem, så jeg tempelet. Gud viste meg et glimt av sin plan for denne familien. Han brukte meg som sitt redskap for å holde kontakten med dem. Jeg er takknemlig til ham for at han viste meg det sanne synet på omsorgstjeneste.

Gleden og kraften ved å tjene finnes når vi blir til velsignelse for noen, og tjener dem slik Frelseren ville ha gjort. Hjelpeforeningens generalpresident Camille N. Johnson sa at “når du gjør noe for å bringe lindring til andre – timelig eller åndelig – … bringer du dem Jesu Kristi kjærlighet. Jeg vitner om at når du gjør det, vil du bli velsignet med å finne din egen lindring i ham.”

Vi blir mer lik Frelseren i vår omsorgstjeneste når vi vender oss til Herren for å få hjelp i vår innsats. Vi følger tilskyndelser, blir kjent med dem vi yter tjeneste til, ber for dem, hjelper dem å inngå og holde pakter og fortsetter i vår innsats.

Frelserens betjening – den ene etter den andre – er et godt mønster for oss selv (se 3 Nephi 11:15). Eldste Juan Pablo Villar i De sytti har undervist: “Hvis vi vil følge Jesus Kristus – Mestertjeneren – og yte tjeneste til andre slik han ville ha gjort, vil han styrke og gi oss kraft. Gjennom tjeneste kan vi velsigne andre og finne fred og glede for oss selv.”