Flukten fra Vietnam

Da vietnamesiske hellige led under krig, evakuering, leirer og å bli splittet fra sine familier, holdt de fast ved sin tro.

På en klar søndag i april 1975 i det krigsherjede landet Vietnam, kom Nguyen Van The (uttales “Tay”), president for Saigon gren, inn i det lokale møtehuset. Umiddelbart stilte medlemmer av grenen seg rundt ham, med frustrasjon og håp i ansiktet. “President The! President The!” ropte de. “Hvilke nyheter har du?”

“Jeg skal fortelle dere alt jeg vet etter nadverdsmøtet,” sa han. Han oppfordret alle i folkemengden til å forholde seg rolige. “Alle deres spørsmål vil bli besvart.”

grenspresidenten mottar et tiendebidrag — Nguyen Van The, president for Saigon gren, mottar et tiendebidrag i 1973 – ca. to år før krigen tvang medlemmene til å forlate Saigon.

I flere tiår hadde Vietnam vært et delt land. Konflikt hadde brutt ut kort tid etter andre verdenskrig. Amerikanske styrker hadde kjempet sammen med sørvietnameserne mot det kommunistiske styret i Nord-Vietnam i nesten et tiår, men de høye tapene førte til at USA trakk seg fra krigen. Nå nærmet de nordvietnamesiske styrkene seg den sørlige hovedstaden Saigon.

Da president The kom inn i kapellet og satte seg foran i rommet, kunne han høre drønnet fra artilleriild. Krigen som hadde bragt så mange vietnamesiske hellige til det gjengitte evangelium, var nå i ferd med å rive grenen fra hverandre.

Etter møtet informerte presidenten de hellige om at USAs ambassade var villig til å evakuere Kirkens medlemmer. Grenens medlemmer insisterte på at president Thes familie måtte evakuere umiddelbart, slik at han kunne vie sin fulle oppmerksomhet til evakueringen av alle andre.

Hans hustru, Lien, og deres tre barn, sammen med hennes mor og søstre, fløy ut av Saigon noen timer senere.

Dagen etter hoppet president The og en annen hellig, Tran Van Nghia, på en motorsykkel for å søke hjelp fra Det internasjonale Røde Kors. Men de møtte snart en stridsvogn som rullet raskt mot dem.

Nghia svingte av veien, og han og president The klatret ned i en grøft for å gjemme seg. Stridsvognen buldret forbi dem.

Saigon var nå på nordvietnamesiske hender.

En uke senere, i mai 1975, gikk Le My Lien av en overfylt buss i en militærleir nær San Diego i California på USAs vestkyst. Foran henne var en viltvoksende by av telt satt opp for å huse 18 000 flyktninger fra Vietnam.

Lien hadde ingen penger og snakket lite engelsk. Og hun hadde sine tre barn å passe på mens hun ventet på nyheter om mannen sin i Vietnam.

Den første natten i leiren gjorde Lien sitt beste for at barna skulle ha det komfortabelt. Leiren hadde ikke gitt henne noen tepper og bare en barneseng. Sønnene hennes, Vu og Huy, stuet seg ned i barnesengen mens babyen sov i en hengekøye Lien laget av et laken og gummistrikker.

Det var ingen steder for Lien å legge seg, så hun sov sittende på kanten av barnesengen, lent mot en teltstang. Nettene var kalde, og helsen hennes forverret seg. Snart fikk hun diagnosen tuberkulose.

Hun ba stadig om at hennes mann måtte holde seg sterk, og hadde tro på at hvis hun kunne overleve sin ildprøve, kunne han overleve sin. Hun hadde ikke hørt noe fra ham siden flukten ut av Saigon.

Mens Lien vugget sin gråtende baby hver morgen, gråt hun også. “Vær så snill,” tryglet hun Herren, “la meg komme meg gjennom bare denne dagen.”

I 1976 ble president The fengslet i Thành Ông Năm. Han var desperat etter nyheter om sin hustru og sine barn, men alt han visste om familiens kom fra et telegram fra presidenten for Hong Kong misjon: “Lien og familien har det bra. Er med kirken.”

Nå, mer enn et år senere, lurte The på når han ville bli fri igjen.

Livet i fangeleiren var nedverdigende. The og de andre fangene ble innlosjert i rotteinfiserte brakker. De sov på senger laget av stålplater. Lite og ødelagt mat, sammen med de uhygieniske forholdene i leiren, gjorde mennene sårbare for sykdommer som dysenteri og beriberi.

Omskolering til den nye regjeringens prinsipper innebar hardt arbeid og politisk indoktrinering. Alle som brøt leirreglene kunne forvente brutal juling eller isolasjon.

De hadde overlevd så langt ved å ligge lavt og klamre seg til sin tro. En stund vurderte han å rømme fra leiren. Men han følte at Herren holdt ham tilbake. “Vær tålmodig,” hvisket Ånden. “Alt vil gå bra i Herrens beleilige tid.”

En stund senere fikk The vite at hans søster Ba skulle få lov til å besøke ham i leiren. Hvis han kunne stikke til henne et brev til familien, kunne hun sende det til dem.

Samme dag som Ba skulle komme på besøk, ventet The i kø mens vaktene gjennomførte ransaking av fangene foran ham. Han hadde gjemt brevet bak tøybåndet på innsiden av hatten sin. Han hadde så lagt en liten notisbok og penn i hatten. Med litt hell ville notisboken distrahere vaktene.

De undersøkte pennen og notisboken og lot ham passere.

Snart så The søsteren sin og trykket brevet i hendene hennes. Han gråt da Ba ga ham litt mat og penger. Han stolte på at hun ville få brevet til Lien.

Seks måneder senere kom Ba tilbake til leiren med et brev. Inni var det et fotografi av Lien og barna. Han innså at han ikke kunne vente lenger.

Han måtte finne en vei ut av leiren og inn i armene på sin familie.

Nguyen Van The med sin familie — Nguyen Van The og hans hustru, Le My Lien, med deres sønn i 1973. Hun og deres tre barn fant tilflukt i USA, men The ble tvunget i en fangeleir. Senere sa han: “Jeg var i stand til å overleve ‘omskoleringsleiren’ fordi … jeg hadde tro på Jesus Kristus.”

Som ledd i sin oppgave å ta vare på familier, hadde LDS Social Services avtalt med Kirkens medlemmer i USA at de skulle ta seg av ca. 550 vietnamesiske flyktninger, hvorav de fleste ikke var medlem av Kirken. Lien og hennes familie ble sponset av Philip Flammer, professor ved Brigham Young University, og hans hustru, Mildred. De hjalp familien å flytte fra California til Provo i Utah.

Til å begynne med strevde Lien med å finne arbeid. Philip tok henne med til en gjenbruksforretning for å søke på en vaktmesterstilling. Men under intervjuet rev lederen vitnemålet hennes fra den videregående skolen i to og sa: “Dette gjelder ikke her.”

Hun fant snart midlertidig arbeid med å plukke kirsebær i en frukthage i nærheten. Hun fikk så arbeid som syerske og økte sin inntekt ved å bake bryllupskaker. Med hjelp fra Philip, tjente hun også penger ved å maskinskrive rapporter for BYU-studenter.

Midt i familiens vanskeligheter forble Lien trofast mot Herren. Hun underviste sine barn om bønnens kraft, vel vitende om at den kunne hjelpe dem gjennom deres prøvelser.

Så, sent i 1977, fikk Lien vite at hennes mann var i en flyktningleir i Malaysia. Han hadde klart å forlate Vietnam på en gammel fiskebåt etter endelig å ha blitt løslatt fra Thành Ông Năm. Nå var han klar til å gjenforenes med familien. Alt han trengte var en sponsor.

Lien begynte å jobbe enda flere timer for å spare nok penger til å få The til USA.

I januar 1978 satt Le My Lien nervøs i en bil på vei til Salt Lake City internasjonale lufthavn. Hun var på vei for å møte mannen sin for første gang på nesten tre år.

Etter ankomst til flyplassen, sluttet Lien seg til andre venner og medlemmer av Kirken som hadde kommet for å ønske The velkommen.

Det tok ikke lang tid før Lien så The i rulletrappen. Han så blek ut og hadde et bortkommet blikk i øynene. Men da han så Lien, ropte han på henne. Følelsene vellet opp i brystet til Lien.

Hun omfavnet The. “Takk Gud i himmelen,” hvisket hun, “du er endelig hjemme!”