Føle fred midt i uværet

For mange år siden blåste et kraftig uvær over hjemmet vårt i løpet av natten. Etter bare et par minutter og flere lynglimt klatret vår lille Manon opp i sengen sammen med oss. Min hustru Véronique, som ønsket å berolige datteren vår, bar henne bort til vinduet og sa: “Ikke vær redd. Se så vakre lysene på himmelen er.” I samme øyeblikk skar et lyn tvers over himmelen med et skremmende brak. Véronique tok forskrekket ett steg bakover og Manon var enda mer vettskremt!

Da jeg elementenes styrke den kvelden, kunne jeg ikke la være å tenke på vår Frelser Jesus Kristus, Skaperen av alle ting. Jeg tenkte også på vår himmelske Fader som ga sin eneste Sønn for å frelse oss. De utførte den mest betydningsfulle handling i universet: Rydde veien for oss så vi kan oppnå evig liv.

Så tenkte jeg på Moses, som ble overveldet av frykt da Frelseren ba ham om å utfri Israel. Herren sa til ham:

“Men Herren sa til ham: Hvem har gitt mennesket munn? Hvem er det som gjør stum eller døv, seende eller blind? Er det ikke jeg, Herren? Gå nå du! Jeg vil være med din munn og lære deg hva du skal tale.”

Herrens røst må ha lydt som torden i hele Mose kropp! I likhet med Moses har vi ansvar for å samle Israel til et fredens land, til Sions staver. Uavhengig av vår evne til å uttrykke oss, må vi gå fremover i tro. Føler vi oss i stand til å gjøre det Herren ønsker at vi skal gjøre? Kan vi føle vårt ansvar for Israels innsamling? Det begynner selvfølgelig med oss selv, vår ektefelle og våre egne barn.

Da min hustru og datter ble skremt av uværet, tenkte jeg: “Jeg håper det regner nå, for det har vært så varmt!” Ulike perspektiver fører til ulike handlinger. Hvor står vi når livet ikke fører oss ned den enkleste veien, eller den vei vi ønsket å ta? Etter hvert som uværet ble stadig heftigere, tenkte jeg også på Joseph Smith, som ofte ble overveldet av alle ansvarsoppgavene han hadde fått i så ung alder. Han falt ofte på sine knær for å bønnfalle vår himmelske Fader. Kanskje et av de mest gripende øyeblikkene fant sted i Liberty fengsel, da han følte seg forlatt av Herren. Herren sa til ham:

“Og om du skulle bli kastet i fangehullet eller falle i morderes hender og det felles dødsdom over deg, om du kastes i dypet, om frådende bølger slår imot deg, om heftige stormer blir din fiende, om himlene formørkes og alle elementer går sammen om å sperre veien, ja, fremfor alt om helvetes kjever åpner seg på vidt gap for å sluke deg, så vit da, min sønn, at alle disse ting skal gi deg erfaring og være til ditt gode. Menneskesønnen har gjennomgått mer enn alt dette. Er du større enn ham? … derfor, frykt ikke for hva mennesket kan gjøre, for Gud skal være med deg evindelig og alltid.”

Disse ordene må ha føltes som et tordenskrall i hele hans syke og utslitte kropp. Men fordi de kom fra vår Frelser, ga de ham den styrke og det håp han trengte for å gå videre, til tross for hans utfordringer. Faller vi ned på kne ofte nok til å motta hans styrke og håp?

Herren bruker ofte Den hellige ånds milde, rolige røst til å tale til oss, til å trøste oss, til å advare oss, til å veilede oss og til å berolige oss. Han gjør dette i tvilens stund, men også i tider med uro, fortvilelse eller lidelse. For å forsikre oss om at vi alltid hører denne lille stemmen, må vi bli fortrolig med å høre den, eller rettere sagt føle den, i stille øyeblikk. Da, uansett hvor mild den måtte være, vil den trenge inn i vårt hjerte og sinn som et lynnedslag.

Dette vitner jeg om i Jesu Kristi navn. Amen.