Mine mest dyrebare eiendeler

Av Amy Bucker Bushman, Wisconsin i USA

Utfordringene med å oppdra og ta vare på to barn med autisme kan være skremmende, men Eli og Hannah er en velsignelse. De gir meg mye glede. De er min glede.

Våre to barn, Eli og Hannah, ble født med autisme og kognitive utfordringer. Da de var små, var de svært vanskelige. Vi måtte holde konstant øye med dem. Mens jeg håndterte at en av dem gjorde ugagn, gjorde den andre ugagn. Til tider var det overveldende å ta vare på begge to.

Da Eli var ni år, led han av problematisk aggresjon. Vi kunne ikke holde ham trygg, og uten forvarsel kunne han fysisk angripe sin søster, eller meg og min mann, Troy. Vi konkluderte med at plassering og behandling utenfor hjemmet var best for ham, men vi måtte finne et sted som kunne ta ham.

Det eneste stedet vi kunne finne i USA som vi følte kunne hjelpe ham med hans funksjonsnedsettelse og aggresjon, var et sykehus mer enn 1600 km unna vårt hjem i Wisconsin.

Ingen ønsker å sende sin ikke-verbale sønn bort fra hjemmet, spesielt når han ikke forstår hva som skjer. Vi ønsket ikke å gjøre det. Det føltes ikke riktig. Men vi ba om det og visste at vi måtte gjøre det.

Jeg trengte min Frelser.

Fordi Eli assosierte det å pakke kofferter med familieferier, trodde han at vi skulle dra til et morsomt et sted. Da vi kom til sykehuset og skrev ham inn, ble han veldig sint. Han klorte oss, bet oss og lugget oss. Troy og jeg ble ikke bare fysisk såret av å sjekke inn Eli, vi var også følelsesmessig såret.

I det øyeblikket trengte jeg min Frelser. Jeg lurte på hvor han var i denne vanskelige situasjonen. Da vi forlot sykehuset, gikk vi gjennom lobbyen i sykehusets administrasjonsbygning over gaten. Plutselig kom vi over en stor marmorkopi av Kristus-statuen av Bertel Thorvaldsen.

Jeg visste ikke at organisasjoner utenfor kirken brukte den statuen. Da jeg så den stående foran meg, ble jeg overveldet av en umiddelbar og intens følelse. Jeg følte at Helbrederen, med sine utstrakte armer og hender, var der. Jeg følte at han helbredet oss og helbredet sønnen vår. Jeg følte en forsikring om at vi hadde tatt den rette avgjørelsen. Jeg følte at han ønsket at vi skulle vite at han var der for oss og hadde vært med oss hele veien.

Himmelsk veiledning

Etter to måneder med nøye vurderinger i en kontrollert sykehussetting, identifiserte Elis behandlingsteam et problem som bidro til aggresjonen hans. Når dette ble adressert, brukte de anvendt atferdsanalyse for å takle problematferden hans.

Eli trivdes godt på sykehuset. Han fikk mye oppmerksomhet og forutsigbarhet hver dag – noe han higer etter og noe vi gir ham nå som han er hjemme for godt. Etter de to første månedene av hans opphold der, tok vi ham med på korte turer utenfor sykehuset, en tid som er noen av de lykkeligste dagene i mitt liv. Vi besøkte ham en uke hver måned, og i løpet av denne tiden fikk vi foreldreopplæring. Behandlingen varte i fire måneder.

Hannah hadde vanskeligheter med å forstå Elis fravær, men vi beroliget henne med at Eli fikk hjelp, noe som ga henne trøst. Etter at Eli kom hjem, ble vi forundret over forandringene han hadde gått gjennom. Venner ble også forundret, og spurte oss hvordan vi visste hva vi skulle gjøre. Vi fortalte dem at vi hadde fått veiledning fra vår himmelske Fader, noe som ledet oss til riktig behandling for Eli.

Styrkende kraft

Jeg vitner om at Frelseren har vært der for oss gjennom noen ekstremt mørke stunder med våre barn. Livet kan bli vanskelig, men vi vet at alt vil ordne seg. Vi har mottatt nåde gjennom Frelserens forsoning – hans “styrkende kraft” som styrker oss gjennom våre utfordringer.

Når vi er midt i mørke tider, tenker vi: “Dette er et normalt liv.” Så virker det ikke så ille. Men etterpå undres vi: “Hvordan kom vi oss gjennom det?” Vi kom gjennom det fordi Frelseren bar oss gjennom det, og ga oss hjelp vi ikke visste at vi fikk mens vi kjempet oss gjennom nok en dag.

På grunn av behandlingen Eli fikk, er han nå helt fri for sinneanfallene. Han var i stand til å fullføre skolen. Han er aktiv i samfunnet sitt, bowler og spiller baseball. Han har til og med jobb på et kommersielt kjøkken. Og vi kan nå gå i kirken sammen som familie.

Da barna mine var små og vanskelige, fikk jeg mange klemmer og sideblikk fra fremmede som for å si: “Stakkar deg. Jeg beklager at det var det du endte opp med.” Det gjorde meg alltid trist.

Eli og Hannah er mine barn, det mest verdifulle jeg har. Jeg elsker dem. Til tross for utfordringene med å oppdra og ta vare på dem, er de en velsignelse. Jeg ser ikke på dem som noe negativt i livet mitt. Jeg synes fascinasjonene deres er fascinerende. De gir meg mye glede. De er min glede. Jeg vet at når jeg trofast etterlever vår himmelske Faders plan, får jeg anledning til å ha dem hos meg for alltid.