Maria Magdalena: Kjærlighet og spørsmål

Noe av det første man kan legge merke til i denne beretningen, er at Maria kom til graven “tidlig”, før solen hadde stått opp (se Johannes 20:1). Johannes sier ikke hvorfor Maria var der. Beretningene i Markus og Lukas viser at Maria og noen få andre kvinner ønsket å salve Jesu legeme, men måtte vente til etter sabbaten (se Markus 16:1; Lukas 23:55–56; 24:1). Matteus sier ganske enkelt at de gikk “for å se til graven” (Matteus 28:1).

Uansett årsak virker det som om Maria og hennes ledsagere ønsket å komme dit så fort som mulig. Å se sin elskede Herre lide og dø på korset, bare noen dager tidligere, må ha vært smertefullt. Fremtiden virket sannsynligvis usikker, mørk og skremmende. Men Maria ble ikke værende i mørket. Hun visste at Jesus var hennes kilde til lys – han hadde reddet henne fra mørke før (se Lukas 8:2) – så hun gikk ivrig til det eneste jordiske som var igjen av ham: Hans grav. Og billedlig talt ventet hun ikke på at mørket skulle forlate henne og lyset skulle skinne på hennes vei. Hun tok steg i tro i mørket.

Til å begynne med ga ikke det å komme til graven Maria fullkommen forståelse. Faktisk førte det hun så der til flere spørsmål, mer forvirring. Hvordan hadde steinen blitt fjernet? Hvorfor lå ikke Jesu legeme i graven? Hvor var han?

For oss er svarene klare og strålende. Men for Maria var de ikke det – ikke ennå. I et forsøk på å forstå det hun så, konkluderte Maria: “De har tatt Herren ut av graven, og vi vet ikke hvor de har lagt ham” (Johannes 20:2). Hun løp deretter til Peter og Johannes for å rapportere tyveriet.

Med denne urovekkende tanken fortsatt i hodet, gikk Maria tilbake til graven. Der så hun to engler som satt der Jesus hadde ligget – tydelige tegn på at noe himmelsk foregikk. Likevel fortsatte Maria å uttrykke sin feilaktige antagelse om at Jesu legeme hadde blitt stjålet. (Se Johannes 20:11–13.)

Men imponerende nok forlot ikke Maria graven. Selv i sin forvirring, selv med alle sine ubesvarte spørsmål, ble hun værende – gråt, så, og fortsatte å stille spørsmål (se Johannes 20:10–11). Hun ble værende, ikke fordi hun forsto alt, men fordi hun elsket sin Herre. Til tross for sin usikkerhet forble det en kjensgjerning at Maria elsket Frelseren. Det var kjærlighet, ikke kunnskap, som førte henne til graven, og kjærligheten holdt henne der.

Og fordi hun ble værende, var hun på rett sted til rett tid for å motta svarene hun trengte når de endelig kom.

Forståelsen kom gradvis. Maria så den oppstandne Frelseren stå i hagen. Hun snakket til ham, og han snakket til henne. Men hun gjenkjente ham ikke til å begynne med. Det var ikke før Jesus sa Marias navn at hun skjønte hvem han var. (Se Johannes 20:14–16.) Hvorfor var det slik? Hva var det ved at Frelseren kalte Maria ved navn som tilsynelatende var et sterkere vitnesbyrd for henne enn det øynene hennes så og ørene hennes hørte? Maria visste hvordan Jesus så ut. Hun kjente lyden av stemmen hans. Men hennes forhold til Frelseren var mye dypere enn som så. Hun kjente ham. Hun hadde utviklet et personlig bånd til ham i årenes løp – fulgt ham, hørt ham, blitt helbredet ved hans kraft. Det ser ut til å være grunnen til at hun endelig gjenkjente ham.

Kanskje vi alle burde være mer som Maria. Vi trenger alle mot til å ta skritt i tro når “det ennå [er] mørkt”. Når vi opplever vanskelige ting, når spørsmål bare fører til flere spørsmål, når våre jordiske forutsetninger gjør oss åndelig forblindet, kan vi klamre oss til vår kjærlighet til Jesus Kristus, slik Maria gjorde. Vi kan utvikle et forhold til ham som er så sterkt at vi stoler enda mer på ham enn vi stoler på våre fysiske sanser. Da kan kanskje vår kjærlighet til Frelseren holde oss nær ham, uansett hva – helt til solen endelig står opp og våre øyne, i likhet med Marias, blir åpnet.