“Den gledelige paktens sti”, Liahona, feb. 2026.
Den gledelige paktens sti
Underet og storheten i familiemedlemmer som er bundet sammen i Faderens og Sønnens nærhet, bringer overmåte stor ærefrykt og glede til min sjel og fyller meg med en takknemlig ånd.
Eldste Patrick Kearon og hans hustru Jennifer
Da Israel og Elizabeth Haven Barlow forlot Nauvoo i Illinois på vei til Saltsjødalen i 1848, etterlot de seg en liten gutt som var begravet på en liten kirkegård i Nauvoo. Lille James Nathaniel Barlow, deres første barn, døde kort tid etter fødselen i mai 1841.
Ettersom de skulle reise til Saltsjødalen, forventet Israel og Elizabeth sannsynligvis aldri å få se sønnens grav igjen. Men da Israel ble kalt på misjon til England noen år senere, dro han gjennom Nauvoo på reisen østover. På Elizabeths anmodning stoppet han for å finne sønnens grav og flytte levningene til hovedkirkegården, øst for byen.
Etter en dag med resultatløs leting, ba Israel om hjelp fra den lokale kirkegårdsarbeideren. Dagen etter fant de graven, som lå ved siden av James’ kusine Mary. Tragisk nok var kistene råtne og ødelagt. I et brev til sin hustru skrev Israel: “Derfor vendte jeg meg bort og konkluderte med at jeg ville la dem være der inntil videre.”
Han hadde ikke gått langt fra graven da han hørte en røst. Han mintes denne opplevelsen og skrev: “Den var ikke hørbar, men så tydelig for mitt sinn at jeg ikke kunne fornekte den: ‘Pappa, ikke la meg være igjen her.’” Israel vendte tilbake til graven, og konkluderte med at han skulle fjerne den lille gutten sin likevel. “Jeg følte en veldig spesiell ro og trygghet som jeg ikke følte før … Så mye vil jeg si: at jeg aldri har vært mer bevisst på noen plikter som er utført i mitt liv.”
Den 2. september 1853 flyttet Israel Barlow og kirkegårdsarbeideren likene av James og Mary til Nauvoos hovedkirkegård, og markerte stedet med “stener ved hodet og foten av gravene”.
Israel fortalte Elizabeth at mens han sto ved graven, “følte jeg et ønske om å vie meg selv og alt jeg kunne kalle mitt i Herrens hender, så jeg kunne bli regnet verdig til å komme frem sammen med [James] på den første oppstandelses morgen.”
Israels hengivenhet til Jesu Kristi evangelium, kombinert med overholdelse av hellige pakter, gjør det mulig for Kristus å gjøre evig liv – den største av alle velsignelser – mulig for ham, hans forfedre og hans etterkommere.
Det samme gjelder hver enkelt av oss.
Foto: Jerry Garns, kopiering kun til bruk i Kirken
Hellige løfter
Vår himmelske Fader og hans Sønn Jesus Kristus elsker hver enkelt av oss mer enn vi kan forestille oss. Ingen steder er deres kjærlighet mer tilkjennegitt enn gjennom de lovede velsignelser forbundet med paktene som tilbys oss i dåpen og i Herrens hus.
“Et av de viktigste konseptene i åpenbart religion er en hellig pakt”, underviste president Russell M. Nelson. “På juridisk fagspråk betyr som regel en pakt en avtale mellom to eller flere parter. Men i religiøs sammenheng er en pakt adskillig mer betydningsfull. Det er et hellig løfte til Gud.”
Ethvert hellig løfte vi gir og holder, velsigner oss. Vår himmelske Fader og vår Frelser Jesus Kristus ønsker å bringe oss nærmere dem. De ønsker å hjelpe oss å lære og vokse i tro og forståelse. De ønsker å begave oss med himmelsk kraft. De ønsker at vi skal finne helbredelse og fred i en verden hvor slike velsignelser fortsatt er flyktige. De ønsker at vi skal oppleve glede i dette liv og i livet heretter. Som følge av denne fullkomne kjærligheten gir de oss muligheten til å inngå et paktsbånd med dem. Vi er velsignet med å forplikte oss på nytt til disse paktene hver uke på nadverdsmøtet.
Vi tar del i nadverden i en ånd av takknemlighet fordi vi har den gledelige velsignelsen å påta oss Jesu Kristi navn og minnes ham og hans kjærlighet til oss vist gjennom den gave hans forsoning er – at han led, blødde og døde for oss. Nadverden velsigner oss også med en ukentlig mulighet til å vise vår villighet til å holde hans bud, fornye våre pakter og inngå en ny pakt (se Lære og pakter 20:77, 79).
“Ofte hører jeg uttrykket at vi tar del i nadverden for å fornye vår dåpspakt. Selv om det er riktig, er det mye mer enn det,” sa President Nelson. “Jeg har inngått en ny pakt. Dere har inngått en ny pakt … Til gjengjeld har [Herren] erklært at hans Ånd alltid kan være hos oss. For en velsignelse!”
Når vi omvender oss og tar del i nadverden med et rent hjerte, mottar vi Den hellige ånd og blir “renset fra synd som om vi ble døpt igjen. Dette er det håp og den barmhjertighet Jesus gir hver enkelt av oss.”
Hvilken glede det er å omvende seg og bli tilgitt gjennom Kristi forløsende kjærlighet!
Fotografi av Nauvoo Illinois tempel: Jennifer Rose Maddy
Hans gledens hus
Siden han ble president for Jesu Kristi Kirke av Siste Dagers Hellige, talte president Nelson ofte om paktens sti, helt fra hans første offentlige budskap som Kirkens president. Vi går inn på denne stien gjennom “omvendelse og dåp med vann” (2 Nephi 31:17), sa han ved en senere anledning, og “så går vi mer fullstendig inn på den i tempelet”.
Akkurat som deltagelse i nadverden minner oss om våre pakter og deres tilhørende velsignelser, gjør stedfortredende arbeid i tempelet det samme. Når vi utfører stedfortredende ordinanser for dem som har gått bort, husker vi de hellige løftene vi har gitt og de lovede velsignelsene vi vil motta.
På paktens sti blir vi arvinger til alle velsignelsene som er lovet Abraham, Isak, Jakob og deres etterkommere. Til tross for disse lovede velsignelsene, levde ikke Abraham, Isak og Jakob et lett liv, og det gjør heller ikke vi. I likhet med dem opplever vi motgang, irettesettelse og tap når vi blir “prøvet i alle ting” (Lære og pakter 136:31; se også 101:4–5). Men i likhet med profeter og rettferdige hellige i fordums tid, vet vi hvem vi kan sette vår lit til (se 2 Nephi 4:19).
Vårt jordiske liv er bare et øyeblikk av vår eksistens, men dette øyeblikket – noen ganger svært vanskelig – er av evig betydning. Ja, vår himmelske Fader ønsker at vi skal lære og vokse. Og ja, den veksten medfører til tider skuffelse og lidelse. Men han ønsker at vårt liv skal være vakkert og håpefullt. I denne hensikt, og for å lette vår reise tilbake til ham, har han sørget for en Frelser, som er “garantisten” for våre pakter med hans Fader. Gjennom Jesu Kristi forsoning oppfyller Faderen løftene som blir gitt til hans barn i tempelet.
Ved sin kjærlighet og sitt sonoffer har vår Frelser håndtert og helbredet alt vi vil oppleve i livet. Og på grunn av hans hellige hus – hans gledens hus – vil alt bli bra tross motgang. Paktsoverholdelsens balsam feier bort sorg, smerte og skuffelse. Vi trenger ikke bekymre oss eller frykte. Vi kan snarere glede oss over at prisen for vår forløsning er betalt (se 1 Korinter 6:20), og at paktens sti til evig liv er lagt.
Paktens sti er virkelig en vei av forløsende kjærlighet. Når vi overholder pakter vi inngår i tempelet, mottar vi velsignelser som større kraft, større kjærlighet, større barmhjertighet, større forståelse og større håp. Underet og storheten i tempelbeseglinger – i familiemedlemmer som er bundet sammen i kjærlighet for all evighet – bringer overmåte stor ærefrykt og glede til min sjel og fyller meg med en takknemlig ånd.
“Når noen form for omveltninger oppstår i ditt liv, er det tryggeste stedet å være åndelig, å leve inne i dine tempelpakter!” rådet president Nelson Jeg vet av min egen skjønne og til tider bitre erfaring i jordelivet at disse ordene er sanne.
James Nathaniel Barlow, Israel og Elizabeth Barlows første barn, døde kort tid etter fødselen i mai 1841. Mange år senere ble han beseglet til sine foreldre i Logan Utah tempel gjennom stedfortredende arbeid.
Illustrasjon: Allen Garns
Samle dem hjem
Etter at Israel Barlow hadde tatt et siste farvel med sin lille gutt, skrev han til sin hustru: “Tanken på å dra langt vekk, for aldri mer i livet for å vende tilbake til [James’] grav, slet den siste hengivenhetens tråd som jeg bar på til den ble brutt med tårer på hans grav.”
Jeg kan tenke meg at flere tårer – gledestårer denne gangen – ble felt 4. desember 1889. Den dagen ble lille James Nathaniel Barlow beseglet til sine foreldre i Logan Utah tempel. Da hadde Israel gått bort, så andre var stedfortredere for ham og James.
Søster Kearon og jeg har spesiell følsomhet for og stor medfølelse med Israel og Elizabeth. Vårt første barn, en gutt som het Sean, døde under en hjerteoperasjon da han var bare tre uker gammel. Dette var et knusende tap for oss. Den gangen lurte vi på om vi kunne overleve. Vi gravla ham i en smertelig liten grav i England. Femten år senere ble familien vår bedt om å flytte fra vårt hjem i Storbritannia for å utføre heltidstjeneste i Kirken, og vi forlot den lille graven.
Vi mistet ikke babyen vår på vandringen vestover, og vi led ikke de samme ufattelige vanskelighetene som familien Barlows, men vi har begynnelsen på en forståelse av hva de gikk gjennom. Graven til den lille gutten vår er svært langt borte, men i likhet med familien Barlows, har vi vedvarende tro på Jesu Kristi oppstandelse og vår families evige natur gjennom den hellige beseglingspakt.
Vi har alle forfedre og andre kjære på den andre siden av graven som sier til oss: “Ikke la meg bli igjen her.” På grunn av tempelpakter behøver ingen å bli etterlatt. Vårt kall er å elske dem, tjene dem og hjelpe til med å samle dem hjem.
Vår himmelske Fader elsker oss, deg og meg. Han har gitt oss templer slik at “det [vi] binder på jorden, skal være bundet i himmelen” (Lære og pakter 128:8; se også Matteus 18:18). Han sendte sin Sønn for å bryte dødens bånd og banet vei for evige bånd og evige familiegjenforeninger.
Det er derfor vi har ordinanser. Det er derfor vi inngår pakter. Det er derfor vi bygger templer. Det er derfor vi vier oss til Guds gjerning og herlighet (se Moses 1:39). Og det er derfor vi feller tårer av glede, vel vitende om at en evig gjenforening venter oss og våre kjære i Faderens og Sønnens nærhet.
Måtte vi finne glede og fred når vi holder våre pakter og slutter oss til Herren i hans strålende frelsesverk.