Er jeg god nok?

I mange år ante ikke foreldrene mine hvor jeg var. De var gode mennesker, som prøvde å gi meg best mulig utdannelse, og de ble forståelig nok skuffet over valgene mine. Da faren min ble syk, overtalte moren min meg til å reise hjem til Washington, D.C. Da jeg kom dit, skaffet John meg en jobb sammen med bygningsarbeiderne som bygget Washington, D.C. tempel.

Det jeg ikke var klar over, var at han hadde ordnet det slik at jeg skulle jobbe med en gruppe hjemvendte misjonærer. Jeg ble overrasket over at John Howell, arbeidslederen, ba en av arbeiderne om å be ved begynnelsen av hver arbeidsdag – noe jeg aldri hadde sett i arbeidslag jeg hadde jobbet med tidligere.

En dag på jobben monterte jeg og flere av de andre en av de tunge inngangsdørene til tempelet, da den falt ned og knuste fingeren min så flat som en mynt. John skyndte seg bort, så på fingeren min, ba om å få litt innviet olje og ga meg en velsignelse. Fingeren min ble så fort helet, at jeg ikke trengte å dra til legen.

Ved en annen anledning fikk jeg et barberblad og fikk beskjed om å skrape av rester fra betonggulvene.

“Hvorfor?” spurte jeg en av de andre arbeiderne. “Skal de ikke legge teppe her?”

“Randy, vet du ikke hvem sitt hus dette er?” svarte han. “Vi perfeksjonerer det for Den fullkomne.”

Verden druknet i kynisme, bitterhet, hat og frykt, men eksempelet og læresetningene til de unge mennene jeg jobbet sammen med, fylte meg med håp. Da de andre arbeiderne delte troen sin med meg, visste jeg at de var ærlige og ekte. De hadde viet to år av livet sitt til å tjene andre, og de var optimistiske på en intelligent måte. Jeg ønsket at læresetningene deres skulle være sanne. Jeg følte at jeg fikk den opplysningen jeg hadde søkt etter, og at Herren nå forberedte meg åndelig.

John Howell foreslo at jeg skulle møte heltidsmisjonærene. I stedet ba jeg broren min og en av vennene hans, en annen hjemvendt misjonær, om å undervise meg. Da de underviste meg, ønsket jeg eksterne ubestridelige bevis på at det jeg lærte var sant. Uten et slikt bevis, var jeg ikke villig til å delta i videre diskusjoner.

Da jeg spurte hvordan de visste at dette var sannheten, svarte de: “Vi har lest og bedt, og vi har følt et vitnesbyrd fra Den hellige ånd.” De sa at jeg trengte det samme vitnesbyrdet.

Den kvelden gikk jeg inn i et skogholt like ved der jeg bodde. Jeg vet ikke hvor lenge jeg ba, men jeg gjorde det med ærlig hensikt. Jeg stilte Gud de samme fire spørsmålene om og om igjen: “Er Mormons bok Guds ord? Viste du og din Sønn dere for Joseph Smith? Er dette Jesu Kristi sanne kirke? Er jeg god nok til å være medlem?”

Svaret på hvert spørsmål kom som en hvisken til min sjel – “ja” – fire ganger. Hviskenene ble ledsaget av rolige og opphøyde følelser.

Med hodet bøyd, knelende i bønn og gjennomvåt av tårer, utbrøt jeg: “Hvis dette er svaret du vil gi meg, da aksepterer jeg det og vil vie mitt liv fullt ut til deg og dette evangeliet når du åpenbarer det for meg.” Ord kan ikke uttrykke de tankene, følelsene og sannhetene som da omsluttet meg.

Vitnesbyrdet jeg mottok den kvelden, var uomtvistelig, og det er like sterkt nå som det var den gangen. Siden den bønnen har Gud bekreftet disse svarene for meg på tusenvis av mirakuløse og praktiske måter.

Kort tid etter at jeg ble døpt i 1974, deltok jeg på min første generalkonferanse i Salt Lake City sammen med broren min John. Jeg ble overrasket da eldste Boyd K. Packer (1924–2015) i De tolv apostlers quorum, som hadde møtt tanten min i New York City tre uker før denne konferansen, nevnte John og meg i talen sin søndag formiddag.

Eldste Packer siterte tanten min og sa: “To av mine nevøer har sluttet seg til Kirken deres. Forandringen de har gjort i livene sine, er nesten ikke til å tro.”

På grunn av denne store forandringen (se Alma 5:14), brant en flamme inni meg som jeg ønsket å dele. Ikke lenge etter befant jeg meg i Idaho som heltidsmisjonær. Halvveis ut i misjonen døde faren min, som var min største helt og beste venn. Moren min ringte misjonspresidenten og ba om at jeg kunne komme hjem for å holde en minnetale. Da misjonspresidenten sa at det var opp til meg om jeg ville reise hjem, sa jeg at jeg ønsket å be og faste i 24 timer før jeg bestemte meg.

Den natten hadde jeg en drøm. Faren min viste seg for meg. Midt i storslagne og meningsfylte samtaler med ham, sa han: “Gutten min, bli værende på misjonen din.”

Jeg fulgte rådet til faren min og ble værende.

Seks måneder etter misjonen holdt jeg moren min i hånden mens hun tok sitt siste åndedrag. Flere tiår senere fant min hustru, Lisa, et brev fra foreldrene mine i en gammel eske. Pappa hadde skrevet det til meg mens jeg var på misjon, men døde før han fikk sendt det.

“Hjertene våre var, er og vil alltid være fulle av kjærlighet til deg. Jeg forstår at ting ikke alltid har vært perfekte, men sånn er livet … Kristus sa ikke: ‘Følg meg, så blir det enkelt.’ Han sa: ‘ta [deres] kors opp og følg meg’ [Matteus 16:24]. Det var han som bar korset, men vi har alle våre splinter. Kanskje vår plass i himmelen er avhengig av hvordan vi håndterer disse. Min sønn, vi er så inderlig glad i deg.”

Jeg var røff mot foreldrene mine i oppveksten, men jeg tvilte aldri på kjærligheten deres. Siden jeg fant Kirken, har jeg jobbet hardt for å takke og hedre dem.

17. februar 2018, to uker før Washington, D.C. tempel stengte for renovering, ble jeg beseglet til min far og mor, 42 år etter at de hadde gått gjennom forhenget og inn i evigheten. Den eldste sønnen min, William, fungerte som stedfortreder for faren min, og Lisa for moren min. Jeg følte at moren og faren min, som hadde beseglet seg til hverandre tidligere, begge var der i ånden.

I tempelet finner vi rep som binder oss til dem vi er glad i for evig. Det er jeg helt overbevist om.

Da jeg var ung, ønsket jeg ikke å gifte meg eller å få barn. Men i dag er min kone, barn og barnebarn mine mest dyrebare skatter. Kirken er et mirakel, og livet mitt i Kirken har vært mirakuløst. Jeg sier som Joseph Smith: “Hvis jeg ikke hadde opplevd det jeg har opplevd, ville jeg ikke selv ha trodd det.”

For 50 år siden var jeg bygningsarbeider ved Washington, D.C. tempel. Jeg var overbevist om at jeg ikke hadde noen lykkelig fremtid. I dag er jeg ordinansarbeider i det samme tempelet, etter å ha tatt imot Herrens oppfordring om å følge ham, motta hans helbredelse, ta imot hans ordinanser og strebe etter å bli lik ham.

Foto: Leslie Nilsson

Den gjenopprettede Kirke er ikke en teori, en filosofi eller bare et samfunn eller en kultur. Det er vår Herre og Frelser Jesu Kristi sanne kirke.

Jeg trodde jeg ville finne det jeg lette etter i San Francisco. Men det gjorde jeg ikke. I stedet fant jeg det i Jesu Kristi Kirke av Siste Dagers Hellige og i Herrens hus, “gjenopprettelsens kronjuvel.”