Min vei til tålmodig utholdenhet

Foto av artikkelforfatteren: Shaun Sutton

Da jeg kom hjem til den sørlige delen av Filippinene i 2016, etter å ha utført en hederlig misjon på det nordlige Filippinene, gledet jeg meg til å studere ved Brigham Young University på Hawaii og oppleve alle de andre opplevelsene som ventet unge voksne.

Men plutselig begynte jeg å gå ned i vekt. Legen ga meg diagnosen hypertyreose. Hun skremte meg med konsekvensene av å la sykdommen være ubehandlet.

Til tross for behandlingen, begynte kroppen min å forandre seg. Øynene mine begynte å bule ut, og jeg ble veldig tynn. Jeg unngikk å bli fotografert, og til og med se meg selv i speilet, på grunn av utseendet.

Medisinene begynte sakte å hjelpe. Og så, tre år senere, ble jeg diagnostisert med en annen sykdom – en depressiv lidelse. Disse to sykdommene tok fra meg alt av selvtillit. Jeg strevde med å komme meg opp av senga for å gå på skolen, og følte meg ute av stand til å tjene i Kirken.

Jeg var sint for at Gud hadde latt dette skje. Jeg lurte på hvorfor jeg skulle tjene av hele mitt hjerte og hele min sjel, hvis det bare førte til prøvelser? Men jeg fant trøst i disse ordene fra president Jeffrey R. Holland, fungerende president for De tolv apostlers quorum: “Ødelagte sinn kan bli helbredet akkurat slik benbrudd og knuste hjerter leges.” Jeg gråt da jeg hørte disse ordene. Jeg hadde et ødelagt sinn som trengte helbredelse.

Jeg vokste opp i et trofast hjem, og troen på vår himmelske Fader og Jesus Kristus forble intakt til tross for smerten og usikkerheten. Gradvis aksepterte jeg og tilpasset meg de nye omstendighetene mine.

Nå, åtte år senere, hemmes jeg ikke lenger av sykdommene mine. Jeg aksepterer dem som en del av livet. Jeg føler meg hel. Jeg kan tjene og leve livet fullt ut, selv om de helsemessige utfordringene kanskje fortsetter hele livet. Jeg har lært at det å holde ut i tålmodighet, er en del av dødeligheten (se Lære og pakter 121:7–8). Jeg lærer å bite det i meg, og holde meg sterk.

I dag jobber jeg i personalavdelingen til en bedrift som driver med kunstig intelligens, og om kveldene tar jeg et nettkurs fra Brigham Young University-Pathway Worldwide. Jeg har sluttet å spørre “hvorfor meg?”, og har i stedet begynt å spørre: “Hva kan jeg lære? Hvordan kan jeg dra nytte av denne erfaringen?”

Når jeg tenker tilbake, ser jeg at vår himmelske Fader og Jesus Kristus var med meg hele veien. Fra nå av vet jeg hvem jeg kan sette min lit til (se Salomos ordspråk 3:5–6; 2 Ne 4:34).